Marian Flick (til høyre) var fornøyd med hverdagsrehabiliteringen hun fikk av blant andre fysioterapeut Karine Wentzel Norgård i Bergen før tilbudet ble påvirket av koronasituasjonen.
Marian Flick (til høyre) var fornøyd med hverdagsrehabiliteringen hun fikk av blant andre fysioterapeut Karine Wentzel Norgård i Bergen før tilbudet ble påvirket av koronasituasjonen.

Fornøyd med hverdagsrehabilitering

For en del år siden var hverdagsrehabilitering noe «alle» mente noe om. Hvordan sto det til da vi kom over i 2020? Vi snakket med fysioterapeuter i Bergen, Malvik og Salangen. Og med en forsker som sier det ikke er entydige funn på målbar effekt.

Publisert

Red. anmerkning: Denne artikkelen ble skrevet før Norge gikk i beredskapsmodus på grunn av koronaviruset.

– Dette er et kjempebra tilbud, altså, det må du skrive! Oppfordringen vi får fra 70 år gamle Marian Flick er tydelig og klar. Hun er veldig fornøyd med tilbudet hun fikk for en liten tid tilbake om hverdagsrehabilitering i Bergen kommune.               

– De spurte meg hva jeg selv ønsket å trene på, og de har vært positive og oppmuntrende. På COPM-skjemaet ga jeg meg selv en lav skår på 1 på flere gjøremål da jeg startet. Nå er det 8-10 i skår på flere av dem, sier Flick.

70-åringen har fått fysioterapeut Karine Wentzel Norgård på besøk for å evaluere perioden hun har vært igjennom, med besøk av trener hjemme fem ganger i uka. Flick viser hvordan hun nå mestrer å stå på en skammel og ta ting ut av skapene, rydde ut av oppvaskmaskinen, komme seg ned trappa til kjelleren, og at hun klarer å åpne den tunge ytterdøra til borettslaget. Dette var gjøremål hun slet med etter at hun kom nyoperert hjem fra sykehuset.

– Søpla var en utfordring, men nå går det greit bare jeg deler det opp. Vi byttet om på hvor vi satte tunge ting i skapet, og det jeg bruker sjelden satte vi høyest opp. Teamet sørget også for at kjellertrappa fikk markering på nederste trinn. Jeg hadde en veldig progresjon. Nå får jeg lov til alt, og har begynt på trim, sier Flick. 

Mindre hjemmesykepleie

I Bergen klarte 40 prosent som fikk hverdagsrehabilitering i løpet av 2018 seg helt uten hjemmesykepleie etterpå. Og hver fjerde bruker fikk redusert behov for hjemmesykepleie, ifølge avdelingsleder for hverdagsrehabilitering, Therese Grieg. Kommunen gjorde bare noen få endringer i opplegget etter prøveprosjektet i 2015, og har siden fortsatt på samme vis.

De første kommunene begynte å utvikle tilbud om hverdagsrehabilitering i 2012. Nå er det rundt tre av fire norske kommuner som har hverdagsrehabilitering som en del av sine tjenester. Det viser foreløpig upubliserte tall fra Senter for omsorgsforskning.

Det er også klart at kommunene organiserer dette tilbudet på forskjellige måter. Bergen har egne team som kartlegger behovet og deretter sender trenere hjem til brukerne. Malvik kommune i Trøndelag har et spesialisert team, uten hjemmetrenere, der de ansatte i teamet bytter på å være hjemme hos brukerne. I Salangen i Troms er det én fysioterapeut som kartlegger behovene, og så setter opp et treningsprogram som ansatte i hjemmetjenesten bruker. Fysioterapeuten kommer inn annenhver eller hver tredje gang, og har noen ganger eneansvaret. I alle tre kommuner gjorde de noen justeringer i starten, men siden har de jobbet på samme vis. 

Hva er tverrfaglig samarbeid?

– Mange kommuner var nok ikke klar over at de organiserte tilbudet ulikt da de startet opp, men nå opplever jeg at det er mer fokus på dette, sier fysioterapeut og førsteamanuensis Marianne Eliassen ved UiT Norges arktiske universitet. En oppsummering av hennes doktorgradsavhandling om hverdagsrehabilitering står på trykk i dette nummeret av Fysioterapeuten.

Alle kommunene hun snakket med, mente for eksempel at de drev med tverrfaglig samarbeid:

– Noen steder fordelte de bare oppgaver i det tverrfaglige teamet, men det må mer til enn dette for å jobbe tverrfaglig.  Andre fortalte at de jobbet med brukernes egne mål. Men om målet var å bli «selvstendig i matlagning», så innebærer det ofte mange ulike elementer. Det kan være alt fra styrke i beina for å stå ved komfyren, kognitive funksjoner, kunne håndtere komfyren og nå utstyr. Noen trente bare på enkelte funksjoner. Om brukeren etterpå fikk spørsmålet: «mestrer du matlagning nå?», kunne svaret være «vet ikke, har ikke prøvd ennå». Fysioterapeuter har ofte et noe snevert perspektiv på funksjon, begrenset til styrke og bevegelighet. Her gjelder det å tenke ett steg videre, hva man skal bruke dette til, sier Eliassen.

Drar veksler på hverandre

Ifølge Karine Wentzel Norgård i Bergen drar de virkelig veksler på hverandre i teamet.

– Som fysioterapeut kan jeg ikke så mye om medisiner og bivirkninger, for eksempel svimmelhet. Mange brukere har lange medisinlister som ingen har sett over. Da er det godt å ha sykepleier å konferere med. Og ergoterapeutene har ofte et godt blikk for tilrettelegging og kan mye om hjelpemidler, sier hun.

Hjemmetrener Kjellaug Haugland, som er spesialhjelpepleier, sier at fysioterapeuten er god å rådføre seg med når de vil sjekke om brukeren kan slutte med krykker eller rullator.

– Vi spør også fysioterapeuten hva brukeren tåler av belastning etter for eksempel et hoftebrudd, og om vedkommende kan gå i trapper, sier hun. 

– Kan bli prioritert bort

I kommuner der ansatte i hjemmetjenesten utfører oppgavene, er konkurransen opp mot andre oppgaver en utfordring. Da kan hverdagsrehabilitering bli prioritert bort, sier forsker Oddvar Førland ved Senter for omsorgsforskning, Høgskulen på Vestlandet (HVL).

De siste fem-seks årene har forskeren sett at fysioterapeuter er blitt mer sentrale også innen hverdagsrehabilitering, i en hjemmetjenestesektor som har vært preget av sykepleiere og helsefagarbeidere.

I Malvik kommune øst for Trondheim, som har 14.000 innbyggere, er det spesialiserte teamet med på morgenmøtene i hjemmetjenesten tre ganger i uka, og på gruppemøtene.

– Vi har jo mange felles brukere, og på den måten får vi også minnet hjemmetjenesten om tankegangen i hverdagsmestring. Det er et nyttig samarbeid, sier fysioterapeut Rannei Sæther.

I Malvik gjør de opp status etter fire ukers opptrening, og ser om de bør utvide perioden. I de fleste tilfellene forlenger de med to uker.  De er også fleksible på hvor ofte de besøker brukeren i løpet av en uke.

– Hos noen er vi der hver dag, andre trenes to ganger i uka. Det er heller ikke alltid samme person som kommer hver gang. Vi må derfor ha gode systemer for å formidle oversikt over mål, ukeplaner og progresjon, sier Sæther.

I Salangen kommune i Troms, med 2.200 innbyggere, blir fysioterapeut Marie Solseth sittende mer alene i arbeidet med å lage treningsopplegg etter at hun har kartlagt brukeren. Hun er hjemme hos brukerne hver andre eller tredje gang underveis i treningsperioden, noen ganger har hun hele oppfølgingen selv. 

Samme hjemmetrener

Mye av grunnen til at hverdagsrehabiliteringen har fungert bra i Bergen er ifølge Wentzel Norgård, at samme hjemmetrener følger pasienten hver dag i fire uker.

– Det er suksesskriteriet hos oss. Slik bygger vi opp tillit. Vi opplever ofte at det dukker opp flere mål hos brukeren mot slutten av perioden, som de ikke våget å ta opp i starten. Siden vi er så tett på fanger vi ofte opp flere ting, som et dårlig sosialt nettverk. Da kan vi koble på dagsenter, frisklivssentral eller andre tilbud.

Marianne Eliassen så under arbeidet med doktorgraden at det var forskjell på hva fysioterapeuten gjorde ut av sin rolle, i kommuner der ansatte i hjemmetjenesten utførte treningen. Enkelte fysioterapeuter hadde bare én samtale med den ansatte om målet og treningsopplegget, og anså seg deretter «ferdig». Andre samhandlet, veiledet kontinuerlig og tilpasset treningsopplegget til brukerne.

– I det første tilfellet handlet det mye om effektivisering og tidspress. Samtidig har dette betydning for læringsutfallet hos brukeren og for kompetanseheving blant de ansatte i hjemmetjenesten, sier forskeren. 

Innsats og resultater

I 2018 registrerte Bergen kommune en gjennomsnittlig endring hos brukerne på fire poeng, målt med Canadian Occupational Performance Measure (COPM). Med Short Physical Performance Battery (SPPB) ble det målt en bedring på 1,3 poeng. De sjekket også etter tre måneder og seks måneder med COPM.

– Resultatene ble opprettholdt, og var faktisk noe høyere etter seks måneder. Det gir selvtillit å klare ting, sier avdelingsleder Therese Grieg.

I Malvik loset teamet i fjor 64 brukere gjennom hverdagsrehabilitering. Av disse ble 27 prosent helt selvstendige, mens 44 prosent klarte seg med mindre hjelp etterpå. Antall vedtakstimer med hjemmesykepleie ble redusert med rundt 85 timer i uka.

Med COPM i 2016 oppga brukerne i snitt 3,8 i skår på utførelse før oppstart, mens de oppga 7,1 ved avslutning av opplegget. Når det gjelder tilfredshet, gikk skåren opp fra 4,4 til 7.

– Vi følger opp brukerne etter et halvt år og ett år, men resultatene her spriker. Noen kan ha fått ny sykdom, sier Sæther.

I Salangen kommune opplyser Solseth at hun i liten grad bruker COPM, fordi brukerne ofte synes det er komplisert å skulle gradere hvordan de ligger an.

– De som har fått hverdagsrehabilitering, har vært fornøyd. Det er positivt at vi har fått en bedre dialog med hjemmetjenesten og at vi har fokus på hverdagsmestring. Men jeg er usikker på effekten sett opp mot ressursene vi bruker. De fleste brukerne får en effekt, men for enkelte lurer jeg på om de heller burde hatt vanlig fysioterapi. Samtidig må vi tenke praktisk på hva det er mulig å få til i en liten kommune, sier hun. 

Sprikende forskningsfunn

Ifølge forsker Førland er det ikke entydige forskningsfunn på at hverdagsrehabilitering har en målbar effekt. Det gjelder både funksjonsnivå og eventuelle økonomiske besparelser. Utenlandske studier viser sprikende resultater.

– Vi ser imidlertid fra norske studier at det går i retning positiv effekt på kort sikt, i opptil seks måneder. Så synker effekten, til brukerne ligger på omtrent samme nivå som de som ikke har hatt hverdagsrehabilitering. Det er altså først og fremst snakk om en korttidseffekt. Det er ikke så rart, gitt at de fleste deltakerne er eldre. Det kan være naturlige årsaker, som at de får ny sykdom eller skade. Kvalitative studier kan imidlertid vise til gode bruker-erfaringer, sier Førland.

Forskeren påpeker at det er en del kostnader forbundet med hverdagsrehabilitering, utover ressurser til trening. Kommunene må drive med opplæring og integrering av tjenesten. I tillegg koster det å skaffe riktig sammensetning av kompetanse.

– Mitt inntrykk er at kommunene synes dette fungerer. Jeg har ikke fått mange tilbakemeldinger om at kommuner har gått bort fra konseptet hverdagsrehabilitering. Men ikke alle er flinke til å måle resultater og synliggjøre effekter overfor kommunepolitikerne. Ettersom tjenesten ikke er lovpålagt og medfører ekstrautgifter på kort sikt, vil den kunne være utsatt for nedskjæring eller avvikling i tøffe budsjettkamper i kommunene, påpeker Førland. 

Gevinst ved 400 brukere

Bergen kommune har regnet ut at driften gir økonomisk gevinst når de passerer 400 brukere. I 2018 var det 468 personer som fikk tilbud om hverdagsrehabilitering. Gevinsten vil også påvirkes av om tilbudet gis til rett pasientgruppe:

– Gode kandidater er personer som har hatt nylig funksjonsfall (siste året), de som har sterkt i minne tidligere funksjoner som de vil tilbake til, som er motiverte og har mål, og har et ønske om økt selvstendighet i hverdagen, sier Therese Grieg.

Hun legger til at kommunen ikke har ventetid av betydning nå, men at det i tiden framover kan bli behov for å utvide kapasiteten innen hverdagsrehabilitering.

– Det er store demografiske endringer på gang i Norge, og etter mitt syn er dette en riktig måte å jobbe på. Vi får til en endring, slik at mange eldre kan klare seg selv.

Red. anmerkning: Denne artikkelen ble skrevet før Norge gikk i beredskapsmodus på grunn av koronaviruset.