Hvem vil du være som fysioterapeut?

"Jeg liker å lese bøker på fritiden".

Hva i alle dager. Lydbok mens du går tur opp Galdhøpiggen da kanskje? En inaktiv favoritthobby høres fjernt ut. Den personen kan da vel aldri bli fysioterapeut. En fysioterapeut skal helst smyge seg inn i kategorien toppidrettsutøver på treningssenteret og vie livet sitt til kostholdsplanlegging, helsekost og mørk sjokolade en lørdag i måneden. Fysioterapeuten er selve symbolet på en optimal helse og må leve etter prinsippene vi skal inspirere andre til å følge. Finnes det fysioterapeuter som IKKE liker terskeltrening og makspuls?

Litt satt på spissen, men ikke langt unna faktorer som tynger studiehverdagen til fysioterapistudentene. Tidligere blogginnlegg fronter en tanke om økt fokus på psykisk helse blant fysiostudentene. Det anerkjennes omsider at livet som ung i dag ikke er den teknologiske dansen på roser vi antok for noen år tilbake, men at trykket fra omgivelsene står på som aldri før. Studenttiden som blir ansett å være «den beste tiden i livet», har bukket under for et enormt press vi først la på oss selv og tilslutt tillot andre å slenge seg med på. I døgnets tjuefire timer skal det presses inn en hel ukes planer med en kontant påminnelse fra SoMe-generasjonen om hvor terskelen ligger for et godt liv. Det er snakk om en epidemi som brer seg rundt i studenthverdagen og tar knekken på gleden ved å være ung med et helt liv foran seg. Vi skal prestere, engasjere, inkludere, imponere, være best på alle områder- selv de uoppnåelige. «Bra» er ikke lenger bra nok, «mye» er for lite og «fritid» er blitt et relativt begrep. Vi er nådd punktet hvor vi studenter ubevisst har lagt urealistiske føringer for hva fysioterapirollen innebærer. 

For er det egentlig slik, at fysioterapeutens troverdighet bedømmes ut fra hans/hennes evne til å demonstrere øvelsen gitt til pasienten. I hvilken grad er fysioterapeutens fysiske fremtreden viktigere enn fysioterapien den praktiserer?

Det er ikke til å skyve under en stol at de første millisekundene av et førsteinntrykk er avgjørende. Vi danner oss en oppfatning som legger et grunnlag for videre relasjoner, og har vært anerkjent i psykologifeltet i lang tid. Likevel hører man snakk om møter mellom psykolog og ny pasient hvor kjemien har vist seg å ikke være tilstede. Der de har sett seg nødt til å bytte psykolog – ikke fordi det var noe feil med en av partene, men de snakket rett og slett ikke samme hjertespråk. Er det ikke likedan i fysioterapien?

Fra dag én drukner vi i tanken om individuelle forskjeller. I store og små skalaer ramses det opp hvordan vi persiperer, håndterer og reagerer subjektivt på de hverdagslige utfordringene vi møter på. Det ville vel vært naturlig å tro at de individuelle forskjellene ikke kun er et faktum i sykdomslæren, men også på tvers av både mennesket bak fysioterapeut-rollen og hvordan vi praktiserer fysioterapien. For hvem er egentlig fysioterapeuten? Svaret er ganske så enkelt, en smule klisjé, men har vist seg vanskelig å ta innover seg i praksis. Svaret er jo at det ikke er noen fasit.

Fysioterapeutene er like unike og ulike som resten av befolkningen. De samhandler alle med mennesker, men ikke nødvendigvis de samme mennesketypene. Studiet gir oss innblikk i hvor enormt spekteret strekker seg når det kommer til hvem vi er og hva vi har behov for. Vi trenger derfor fysioterapeuter i alle aldere, former, størrelser, farger – med hver sine erfaringer, interesser, utfordringer og ekstra bagasje. Vi trenger fysioterapeuter som kan kommunisere med pasienten sin, for via kommunikasjon skaper vi tillit, og tilliten i terapeut-pasient-relasjonen er grunnpilaren for å lykkes med behandlingen. Tillit i relasjonen bidrar med å legge til rette for en åpen og trygg arena der pasienten kan fortelle sin historie. En arena der pasienten kan jobbe mot å stole på egne fysiske og psykiske signaler, samt ha tro på mestring i egen kropp. En arena der opplevelsen av å bli berørt i en klinisk setting føles positiv, sikker og preget av respekt. En arena der det er mulig å introdusere tiltak pasienten forstår og er motivert til å gjennomføre.  

Tillit opparbeides ikke nødvendigvis med toppkarakterer, bare solskinnsdager og en kropp som skilandslaget. Det krever en genuin interesse i den du møter, en mellommenneskelig forståelse, evnen til å kommunisere og en trygghet i at du er god nok i det du gjør. Selvfølgelig, tren hvis det gir deg noe, les deg i senk hvis du finner det spennende, gjør hva enn du vil, men ikke tro at det å være fysioterapeut innebærer bestemte fysiske karakteristika og superhelt-tittel. Når dagen er omme, er vi like menneskelige hele gjengen og har behov for et annet medmenneske.

Så kanskje det er på tide at vi fysioterapistudentene tar et skritt ut av den generasjonen vi er født inn i og tar i bruk noen av tiltakene vi snart skal ut å lære bort; pust med magen og senk skuldrene. Fysioterapien har behov for deg akkurat som du er.

Vilde Holmberg Dalen Aas, 2.års student ved Fysioterapi NTNU Trondheim