Hjerterehabilitering: Dårlig risikokontroll og store regionale forskjeller

Formålet med fysioterapeut Kari Peersens doktorgradsstudie var å se på risikokontroll etter hjertesykdom. I tillegg ønsket hun å studere rehabiliteringens betydning for risiko, i tillegg til å identifisere medisinske og psykososiale faktorer knyttet til lav grad av fysisk aktivitet. Data fra sykehusjournaler, kliniske undersøkelser, blodprøver og spørreskjemaer ble brukt i arbeidet. 

Tverrsnittstudien av 1.127 pasienter med stabil koronar hjertesykdom fra rutinemessig klinisk praksis på to norske sykehus (Vestfold og Drammen) viste at risikokontroll hos pasienter var dårlig 17 måneder etter en hjertesykdom. 

Store regionale forskjeller 

I Vestfold deltok 75% og i Drammen deltok 18% i hjerterehabilitering, og med store forskjeller i rehabiliteringsprogrammenes sammensetning og omfang. Deltakere i Vestfold hadde bedre koronar risikokontroll sammenlignet med de som ikke fikk rehabilitering, men ifølge studien ikke god nok.

I alt var 18% av pasientene inaktive og bare 40% tilstrekkelig aktive. Utilstrekkelig fysisk aktivitet var assosiert med røyking, fedme, ugunstig kosthold, depresjon og dårlig livskvalitet. Høy motivasjon og bedre sykdomsperspektiv var knyttet til selvrapportert økning i fysisk aktivitet. 

Etterlyser gode tiltak 

Forskernes analyser av sekundærforebygging av hjertesykdom i Norge viser behovet for bedre styring av de etablerte risikofaktorene i klinisk praksis. Dermed understrekes viktigheten av gode tiltak for å øke deltakelsesraten og kvaliteten på rehabiliteringen. 

Forskerne understreker samtidig behovet for ytterligere forskning om effekten av mer omfattende rehabiliteringsprogrammer med tiltak som i større grad er skreddersydd for hver risikofaktor og pasientfaktorer som depresjon, motivasjon, sykdom og risikobesiktelse. 

Peersen disputerer i Bygg 36 på Ullevaal sykehus 10.mai kl 13.15. 

Kilde: Universitetet i Oslo