Fra mannssykdom til kvinnesykdom
I tidligere tider ble langvarig utmattelse vurdert som en mannssykdom som skyldtes forhold i samfunnet. I dag er flertallet av ME-pasientene kvinner, og årsaken til sykdommen plasseres som regel hos individet.
Mangel på energi og langvarig fysisk utmattelse har plaget enkelte mennesker i nesten all tid. I dag kalles slike plager ME (myalgisk encefalopati) eller kronisk utmattingssyndrom (CFS).
Det har i senere år vært en vanlig oppfatning at utmattelse i all hovedsak har psykiske årsaker, og at det ofte rammer perfeksjonistiske kvinner som ikke er i stand til å leve opp til egne krav. Men slik har det ikke alltid vært. For litt over 100 år siden var det først og fremst menn i overklassen med intellektuelle yrker som ble rammet. Nevrasteni, som det het den gangen, var en kroppslig diagnose med høy status, skriver forskning.no.
Nevrasteni til ME
Olaug S. Lian, sosiolog og professor ved Universitetet i Tromsø, sier at de medisinske forklaringene har endret seg. Før ble dette sett som en typisk mannslidelse, mens det i dag blir vurdert som en typisk kvinnelig lidelse.
-Den mannlige nevrasteni-diagnosen ble til den kvinnelige diagnosen ME, forteller Lian.
Sammen med Hilde Bondevik ved Universitetet i Oslo har hun sett på hvordan to ulike historiske epoker har kommet til uttrykk i den medisinske forståelsen av langvarig fysisk utmattelse.
De to har skrevet artikkelen Diagnosenes sosiologi: Medisinske forståelser av utmattede kvinner – før og nå, som er publisert i Sosiologisk Tidsskrift (4.2013).
Raske omveltninger
Legene på den tiden viste til de raske omveltingene i samfunnet – urbanisering, industrialisering og kvinnene sitt inntog i arbeidslivet. Den moderne sivilisasjonen drev rett og slett rovdrift på nervesystemet til samfunnets støtter. De ble overstimulert av for mye press og aktivitet og for lite søvn og hvile.
– Det ble regnet som både legitimt og forståelig at selv «store menn» kunne falle sammen som følge av langvarig og hardt intellektuelt arbeid, sier Lian.
Men nevrasteni mistet sin "suksess" som diagnose på begynnelsen av 1900-tallet. Årsaken var blant annet at psykiatrien ble skilt ut som et eget fagfelt innen medisinen. Psykiatrien omdefinerte nevrastenien fra en fysisk til en psykisk plage. Og fordi kvinner ble regnet for å være svakare psykisk og derfor mer disponert for psykisk sykdom, så ble lidelsen også til et kvinneproblem.
