Kontinuitet i fysioterapi kan lønne seg
En fast fysioterapeut gjennom behandlingsforløpet for pasienter med korsryggsmerter kan bety mindre kirurgi og lavere kostnader, ifølge en amerikansk studie.
Studien, som har tatt for seg betydningen av kontinuitet, ble publisert i desember-utgaven av tidsskriftet Physical Therapy: Associations Between Physical Therapy Continuity of Care and Health Care Utilization and Costs in Patients With Low Back Pain: A Retrospective Cohort Study.
Resultatene er omtalt i nettmagasinet PTinMotion, som utgis av det amerikanske fysioterapiforbundet, APTA.
Mindre kirurgi
- Pasienter med korsryggsmerter (LBP), som forholder seg til bare en fysioterapeut gjennom hele behandlingsforløpet, ser ut til å ha mindre sannsynlighet for å bli operert og kan også ha lavere helsetjenestekostnader senere i forløpet, skriver forfatterne i oppsummeringen av studien.
De mener at tilbydere av helsetjenester kan se på dette som en positiv mulighet, fordi kontinuitet i fysioterapitilbudet er et klinisk praksismønster det er mulig å gjøre noe med (modifisere).
Så etter sammenhenger
Nesten 2.000 pasienter i Utah ble inkludert i studien. Pasientene var registrert i delstatens database, All Payer Claims Database (APCD). Forskerne så etter sammenhenger mellom kontinuitet i behandlingen og bruk av avanserte tjenester, som bildediagnostikk, akuttmottak, epidural injeksjon med steroider, samt kirurgi, i løpet av det første året etter første time i primærhelsetjenesten for LBP.
"Timing" og kontinuitet
Forfatterne antok ved studiestart at høy kontinuitet ville redusere bruken av blant annet bildediagnostikk og injeksjoner, samt behovet for å oppsøke akuttmottak, men det skjedde ikke. De påpeker at «timing» av fysioterapi ved LBP kanskje har større betydning på slike utfall enn kontinuiteten i tjenestetilbudet.
Pasientene i studien var mellom 18 og 64 år, og fikk time hos fysioterapeut innen 30 dager etter første legetime. Enkelte pasienter med plager som ikke var muskelskjelett-relatert ble ekskludert fra studien. Det gjaldt blant annet ryggmargskader, benskjørhet og cauda equina-syndrom.