Nå er det generalistenes tur

De er kanskje de mest kjente fysioterapeutene i Norge. Selve symbolet på hva folk flest tenker på når de hører ordet fysioterapeut. Jeg vil tro at de aller fleste har vært hos én opptil flere ganger og i hvert fall kjenner noen som har hatt behov for fysioterapi.

Med andre ord. Det er generalistene vi snakker om.

Den allmennpraktiserende fysioterapeuten som får inn alt fra et overtråkk til ryggmargsskade på benken. Fysioterapeuten som skal kunne noe om å behandle depresjoner, bakenforliggende årsaker, «fire hundre» ulike kneskader, ha dialog med fastleger, ernæringsfysiologer, psykologer, psykiatere, NAV, kommunehelsetjenesten, samhandlingsteamet, kolleger og naturlig nok pasienten og kanskje også pårørende.

Variert hverdag

På Gjettum i Bærum jobber blant andre Hans Morten Jahr, Susanne Liisberg og Ceiline Vestre Tryggestad. Tre garvede generalister med enorm erfaring på CV-ene. Når Tidsskriftet Fysioterapeuten er på besøk, starter Jahr dagen med en pasient som har operert korsbåndet, en som venter på lungetransplantasjon og en MS-pasient med revers skulderprotese.

Fysioterapeutene – generalistene – forteller om pasienter som har store forventninger til hva fysioterapeuten kan hjelpe dem med. Spesielt de unge stiller krav, sier de. «De forventer spesialistnivå». Derfor bruker de – fysioterapeutene – mye tid på å oppdatere seg. Sørge for at de har den kunnskapen pasientene og kommunen krever.

Ikke rart det er generalistenes tur

Da er det kanskje ikke så rart at det nå er generalistenes tur. Før fjorårets takstoppgjør var leder for næringspolitisk råd, Per Olav Moberg Peersen i Norsk Fysioterapeutforbund (NFF), tydelig: Gapet mellom generalistene på den ene siden og manuellterapeuter og psykomotoriske fysioterapeuter på den andre skulle tettes. Forminskes. Takstene til generalistene skulle heves mer enn takstene til de andre.

Bakgrunnen var til å forstå. 73,5 prosent av selvstendig næringsdrivende fysioterapeuter er generalister. Du finner dem i enhver krik og krok av landet. Noen slår seg sammen og tilbyr behandling i tverrfaglige enheter. Andre jobber alene, med en benk og kanskje et lite treningsrom som eneste hjelpemiddel. De har cirka 280 kroner lavere timesats enn manuellterapeuter, ifølge utregninger gjort av NFF.

Sterke motstemmer

Prioriteringen til Peersen og resten av forhandlingsdelegasjonen møtte kraftige reaksjoner. Norsk Manuellterapeutforbund skrev at NFF undergraver faget, og at «manuellterapeutene er utsatt for et vedvarende angrep fra NFFs side». En psykomotorisk fysioterapeut krevde at psykomotoriske fysioterapeuter skulle prioriteres sammen med generalistene, og at manuellterapeutene skulle få mindre.

Kanskje var motstemmene få, men de runget. NFF svarte med at alle skal få reallønnsvekst, men at gapet mellom generalistene og de andre må bli mindre.

Som redaktør for tidsskriftet opplever jeg med jevne mellomrom at enkelte leser artikler og utsagn som fanden leser Bibelen. Jeg tror det er få som gjør det, men de høres så godt når det skjer.

Det kan for eksempel være at noen føler seg forbigått, fordi vi skriver om sykehusfysioterapeuter og de selv jobber i en kommune.

Eller som i dette tilfellet. NFF vil sørge for å tette et for meg uforholdsmessig og uforståelig stort gap mellom kolleger (manuellterapeuter er også fysioterapeuter). Hvorfor er det slik at enkelte – kanskje få – mener at NFF samtidig vil manuellterapeuter og psykomotoriske fysioterapeuter uvel?

Det vil jo være galimatias hvis NFF vil enkelte fysioterapeuter uvel. Det henger rett og slett ikke på greip.

Misforstå meg rett. Som redaktør elsker jeg at du og dine reagerer. At dere har synspunkter på det vi skriver og andre meninger enn det sentrale NFF-politikere har. Det er viktig fordi NFF er en demokratisk organisasjon hvor ytringsfriheten står sentralt og vernes om. Det er også viktig for NFF, slik at de kan gjøre gode vurderinger til beste for medlemmene.

Dette innlegget er også bare en mening.

Nå er det generalistenes tur

Men tilbake til denne utgaven. I denne har vi valgt å synliggjøre generalistene; hvem de er, hvilke utfordringer de har i hverdagen og hva de står for av kompetanse og kvalitet.

Det betyr selvsagt ikke at vi ikke anerkjenner det manuellterapeuter og psykomotoriske fysioterapeuter også gjør og står for. Eller at vi ikke heier på lungefysioterapeuter, kreftspesialister, barne- og ungdomsfysioterapeuter, fysioterapeuter som er spesialister på eldre eller fysioterapeuter som er spesialist på kvinnehelse, for å nevne noen.

Men akkurat i dag heier vi på generalistene. Nå er det deres tur til å fortelle om sin hverdag. Nå er det deres tur til å stå i rampelyset.

Årsakene er mange – jeg nevner noen: De tjener mindre enn sine kolleger (les: manuellterapeuter og psykomotoriske fysioterapeuter), de har enorm kompetanse innen så mange sider av fysioterapien at de fortjener ære og berømmelse for å holde tritt. Og sist, men ikke minst: De leverer en kommunehelsetjeneste til Kari og Ola Nordmann som helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerkol og andre i regjeringen og på Stortinget bør ta av seg hatten for.

Jeg vet at de gjør det. Jeg har selv venner og familie som har kommet tilbake i jobb, fått bedre livskvalitet og leget sine sår takket være et godt og solid samarbeid med fysioterapeuten.

Les også: NFF jobber med årets takstkrav