– Begrepene fysisk og psykisk er vanskelige å få tak på. De har glidd inn i både dagligspråk og fagspråk og tas ofte for gitt. Når begrepene brukes til forskningsformål, oppstår det en del utfordringer og problemer. Ikke minst gjelder dette i forskning som omhandler erfaring med å bevege seg, sier Gunn Engelsrud, fysioterapeut og professor ved Seksjon for kroppsøving og pedagogikk, Norges idrettshøgskole (NIH).
I fagessayet «Begrepsforståelse i og for fysioterapi – hva er «psykisk» og hva er «fysisk» helse?», stiller hun og medforfatter Birgit Nordtug, førsteamanuensis i psykologi ved Høgskolen i Innlandet, spørsmål ved «forståelsen av at fysisk aktivitet og psykisk helse er atskilte variabler, der den første virker på den andre utfra en enkel årsak-virknings-tenkning». Fagessayet ble første gang publisert 15.01.2018 på Fysioterapeuten.no.
– Hvis spørsmålet er om fysisk aktivitet virker på psykisk helse, forutsetter det at mennesket også forstås ut fra disse begrepene. I forskningen brukes begrepene både atskilt, og som to variabler som kan påvirke hverandre. Når vi leser forskning som baserer seg på dette skillet, kreves det ekstra begrepsmessig årvåkenhet, sier Engelsrud.
Kroppslige erfaringer
I artikkelen benytter forfatterne en fenomenologisk tilnærming til kropp og bevegelse, sammen med et snev av psykoanalytisk tilnærming til psykisk helse. De argumenterer for at når det fysiske og det psykiske forlegges til to ulike sfærer og måles som uavhengige størrelser, så tapes meningen ved å bevege seg av syne.
– Det betyr imidlertid ikke at det psykiske og det fysiske er det samme. Psykoanalysens insistering på det ubevisste er nettopp et forsøk på å løfte fram en annen dimensjon ved oss som ikke formidles i begrepet om det fysiske. Men problemene oppstår når man forsøker å måle virkningen av det ene på det andre, sier Birgit Nordtug.
Fysioterapeuter undersøker og behandler konkrete problemer som pasienten kommer med, eksempelvis en meniskskade. Fysioterapeuten møter det kroppslige problemet med sin viten om kroppen, kneet og funksjonen, inkludert pasientens følelser, snarere enn at hun møter «problemet» utfra de etablerte kategoriene «psykisk» og «fysisk».
– Selv om Birgit er skolert i å tenke psyke og jeg i å tenke kropp, så møter vi ikke mennesker som er oppdelt på den måten. Begrepene fysisk og psykisk egner seg ikke i forskning fordi de ikke kan operasjonaliseres/skilles fra hverandre på en valid måte. I Ungdata-undersøkelsen står det at ungdom føler seg stive og anspente på grunn av psykisk stress. Men hvorfor defineres ikke anspentheten som fysisk? Når begrepene ikke kan operasjonaliseres/skilles fra hverandre, kan vi ikke forvente å finne målbare effekter, eller påstå at de virker på hverandre. Skal forskningen være etterrettelig, må vi kunne stole på at det er foretatt en begrepsmessig validitet, sier Engelsrud.
Ressurssterke deltakere
Ifølge Engelsrud har man lett for å tro at det å drive idrett skaper alt fra god helse til et trygt sosialt miljø. Ofte glemmer man at de som har god helse og ressurser også er de som lettest får tilgang til idrettens goder. Det er også påvist mangler ved forskningen som hevder at fysisk aktivitet i seg selv fører til bedre psykisk helse, noe som blir utdypet i fagessayet.
– Vi må stille andre spørsmål for å få frem de individuelle erfaringene, og se nærmere på hvilke sosiale handlingsrom de erfares innenfor. I idrettslaget møter vi opp sammen med andre for å bevege oss. Vi kjenner den friske lufta, opplever å bli slitne, frir oss fra stress, eller kanskje kjenner vi på uro eller oppjagethet. Alt dette tilhører en erfaringsverden som leves, der oppdelingen i fysisk og psykisk kan virke abstrakt, sier Engelsrud.
Innenfor fenomenologisk helseforskning betraktes helse som en grunnleggende opplevd tilstand der følelser, tanker, sanser og ikke minst pusten, er integrert. Både tenkingen og følelsene anses som kroppslige, og skillet mellom det psykiske og det fysiske er problematisert og erstattet med erfaringsnære begreper, der blant annet det pasienten merker i kroppen vektlegges.
– Kan det forklares at fysisk aktivitet har effekt på noe annet enn seg selv?
– «All kroppslig bevegelse produsert av skjelettmuskulatur som resulterer i en vesentlig økning av energiforbruket utover hvilenivå». Denne definisjonen på fysisk aktivitet fra 1994, brukes ofte for å måle varighet, intensitet og frekvens. Problemet med å bruke en slik definisjon i forskning, er at det er den fysiske aktiviteten som blir interessant, og ikke mennesket som beveger seg. Bevegelse kan ha iboende mening og oppleves på mange måter. Dersom vi blir for opptatt av å måle effekten uavhengig av hvem som beveger seg, når de beveger seg, hvordan de beveger seg og hva de erfarer, mister vi, etter min mening, det viktigste ved menneskets egne grunner til å bevege seg. De kan være ulike fra dag til dag, og kan også inneholde frustrasjoner, motstand og erfaringer som blir borte i standardiserte målinger, sier Engelsrud.
Måler pasienten
– Hva betyr fenomenologi i praksis for en fysioterapeut?
– Jeg tror praksis i fysioterapi kan være fenomenologisk eller forstås via fenomenologi. I fenomenologien tilskrives kroppen som subjekt en primær verdi. Som fysioterapeuter er vi interessert i menneskene som kommer til behandling, og vi retter oppmerksomheten mot dem og deres verden. Ved å vektlegge dette befinner vi oss innenfor en fenomenologisk tankeramme. Det betyr at vi ikke vil hevde at det er «metoden som virker», men heller legge vekt på hvordan «metoden» virker i relasjonen mellom fysioterapeuten og pasienten. Fysioterapi har menneskene som deltar som sin viktigste ressurs, sier Engelsrud.
Birgit Nordtug har i sin forskning på personer med spiseforstyrrelser vært opptatt av å gi oppmerksomhet til den enkeltes subjektivitet. Hun mener at det kan ha vel så mye for seg å snakke om subjektivitet som psykisk helse. Den franske psykoanalytikeren Jacques Lacan definerer begrepet subjektivitet som «the subject sense of life». Og i den enkeltes «følelse av livet», vil også fysisk aktivitet være en del av det hele. Å være passiv over lengre tid, kan gjøre noe med hvordan vi merker, sanser og erfarer oss selv, andre og omgivelsene.
Både innen fysioterapi og psykoterapi etterstrebes det i dag en evidensbasert praksis. Tiltakene behandleren setter i verk skal ha beviselig effekt. Pasientens opplevelse av seg selv graderes, og blir til poeng på tester og innsamlede data. Det gjør noe med møtet mellom pasient og behandler. Hvis man kun er interessert i å måle den andre, kan man fort glemme hva man er med på å skape.
– En anorektiker som i skole- og idrettssammenheng og i behandling må krysse av på spørreskjemaer om hvorvidt hun eller han synes at magen er for stor eller hoftene er for brede, kan bli trigget i det tankesettet, noe som kan bli et hinder i tilfriskningsprosessen, påpeker Nordtug.
Bevegelse = erfaring
Slike og lignende skjemaer kan også være et hinder for fysioterapeuter og andre behandlere i rapporteringen av det som skjer i behandlingen. Det kan oppleves som en form for fremmedgjøring, der mye av det de har erfart i møtet med pasienten blir borte når skjemaene brukes som rapporteringsgrunnlag. Dette kan føre til at mye god praksis ikke blir synliggjort.
– Kanskje burde det i større grad gis aksept for å rapportere om det som skjer i møtet med pasienten i det språket som behandler og pasient har sammen, framfor å oppfordre til skjemabruk, sier Nordtug.
Bevegelse er en grunnleggende ressurs. Ved å gi kroppen mulighet til å bevege seg, genereres mer bevegelse og flere erfaringer. Kroppen virker i og på seg selv i bevegelse, det gir ulike typer mening å bevege seg. Det samme kan vi si om psykisk helse. Når vi er i gode relasjoner og på det jevne gjør ting vi liker, skjer det en iboende meningsskaping. Mange erfarer at når vi beveger oss, ser vi lyst på livet, og det gir mening til og i tilværelsen.
– Så kanskje kan fysikken påvirke psyken, og omvendt, likevel?
– Fenomenet lar seg forstå, men det må formuleres annerledes. Begrepene «bevegelse» og «subjektivitet» gir andre assosiasjoner. Disse begrepene kan forme måten fysioterapeuter bidrar til å gi kroppen mulighet til å oppdage nye bevegelser, omgivelsene, seg selv og andre mennesker. Umerkelig får du en annen erfaring, sier Engelsrud.
