Hva karakteriserer pasienter i tre ulike arbeidsmodeller for rehabilitering? En oppfølgingsstudie i primærhelsetjenesten blant hjemmeboende eldre

Forfattere: Ingebrigt Meisingset, Joakim Bjerke, Kristin Taraldsen, Mari Gunnes, Sylvi Sand, Anne E. Hansen, Gard Myhre og Kari Anne I. Evensen

Sammendrag av artikkelen: “Patient characteristics and outcome in three different working models of home-based rehabilitation: a longitudinal observational study in primary health care in Norway”. Publisert i BMC Health Services Research (2021)21:887. https://doi.org/10.1186/s12913-021-06914-2

Bakgrunn

Demografiske endringer i befolkningen med en høyere andel eldre og økt levealder kombinert med begrensede ressurser i helsetjenesten understreker viktigheten av å forebygge funksjonsnedsettelse og utsette behovet for hjemmesykepleie og sykehjem. For å kunne oppnå dette er hjemmebaserte tiltak der fysioterapeuter deltar viktig, men organiseringen av primærhelsetjenesten og slike tiltak varierer både i stor grad mellom land og også mellom kommuner i Norge.

Målet med denne studien var å sammenligne pasientkarakteristika og behandlingsresultat i tre ulike arbeidsmodeller for hjemmebasert rehabilitering i Trondheim kommune.

Metode

Vi gjennomførte en prospektiv observasjonsstudie som en del av forskningsprogrammet FYSIOPRIM. Eldre voksne (≥ 65 år) henvist til hjemmebasert rehabilitering i Trondheim kommune i 2016-2017 ble invitert til å delta. Hjemmebaserte fysioterapitjenester i Trondheim kommune er organisert i tre ulike arbeidsmodeller: Ordinær fysioterapi, hverdagsrehabilitering og tidlig innsats. Arbeidsmodellene er rettet mot eldre med ulike nivåer av fysisk funksjon og selvstendighet i daglige aktiviteter. Fordi arbeidsmodellen har litt ulik målgruppe, og dermed retter seg mot eldre med ulikt fysisk funksjonsnivå og grad av selvstendighet i daglige aktiviteter, tjener de også litt ulik hensikt i primærhelsetjenesten. Ordinær fysioterapi er del av en helthetlig, personsentert og tverrfaglig intervensjon rettet mot hjemmeboende eldre som er mindre selvstendige i daglige aktiviteter eller har en kompleks helsesituasjon. Hverdagsrehabilitering og tidlig intervensjon består av strategier for å forebygge funksjonsnedsettelse og fremme selvstendighet i daglige aktiviteter. De som kontaktet kommunen for første gang med behov for hjelp fra helsetjenesten ble vurdert for tidlig innsats. Et tverrfaglig team avgjorde hvilken av disse to modellene som ble tilbudt basert på vurdering av pasientens funksjon og grad av selvstendighet. I hverdagsrehabilitering utarbeidet fysioterapeuten et rehabiliteringsprogram som ble fulgt opp av hjemmetjenesten. Fysioterapeuten gjennomførte 3 hjemmebesøk underveis for oppfølging. Tidlig innsats besto av et spesialisert tverrfaglig team som gjennomførte vurdering og oppfølging av de eldre i hjemmet.

Pasientenes demografiske og kliniske karakteristika, inkludert selvrapportert funksjon (Pasientspesifikk funksjonsskala, PSFS), fysisk funksjon (Short Physical Performance Battery, SPPB) og helserelatert livskvalitet (EQ-5D) ble registrert ved baseline og ved oppfølging maksimalt 6 måneder etter baseline. Gruppeforskjeller i kliniske karakteristika ble analysert ved hjelp av enveis ANOVA. Endringer fra baseline til oppfølgingstidspunktet ved hjelp av paret t-test.

Resultat

Karakteristika ved baseline

Vi inkluderte 603 pasienter ved baseline, hvor 409 pasienter mottok ordinær fysioterapi, 62 pasienter mottok hverdagsrehabilitering og 132 mottok tidlig innsats. Totalt 307 (50,9%) gjennomførte oppfølgingsperioden på 6 måneder. Median alder på pasientene i de tre ulike arbeidsmodellene var 84 år (interkvartil range (IQR): 76-88 år) i ordinær fysioterapi, 85 år (IQR:80-88 år) i hverdagsrehabilitering og 83 år (IQR:79-87) i tidlig innsats. Gjennomsnittlig SPPB score indikerte at pasientene i alle de tre modellene hadde økt risiko for funksjonsnedsettelse målt ved hjelp av SPPB (dvs. SPPB score <10,0). Pasienter i tidlig innsats hadde signifikant bedre fysisk funksjon (SPPB: 7,9; SD=2,7) og helserelatert livskvalitet (EQ-5D: 0,59; SD=0.19) sammenlignet med ordinær fysioterapi (SPPB: 5,6; SD=2.8; EQ-5D: 0.41; SD=0.22) og hverdagsrehabilitering (SPPB: 5.5; SD=2.6; EQ-5D: 0,50; SD=0.15). Tidlig innsats hadde også bedre selvrapportert funksjon sammenlignet med ordinær fysioterapi. Ordinær fysioterapi hadde en lavere score på mobilitet, personlig stell, og daglige aktiviteter målt ved EQ-5D, sammenlignet med tidlig innsats og hverdagsrehabilitering. Tidlig innsats hadde best score på mobilitet.

Endring fra baseline til oppfølging

Ved oppfølging viste pasientene i alle de tre modellene en signifikant bedret selvrapportert funksjon. Gjennomsnittlig endring i PSFS var 2,5 (95% konfidensintervall (KI): 1,9-3.2) for de som fikk ordinær fysioterapi, 1,8 (95% KI: 0,5-3,1) for de som fikk hverdagsrehabilitering, og 1,7 (95% KI: 0,8-2,6) for de som fikk tidlig innsats. Pasienter som fikk ordinær fysioterapi og hverdagsrehabilitering hadde også en signifikant bedring i fysisk funksjon og helse-relatert livskvalitet.

Konklusjon

Studien viser at tidlig innsats inkluderer eldre pasienter med økt risiko for funksjonsnedsettelse på et tidligere stadium sammenlignet med målgruppen for hverdagsrehabilitering og ordinær fysioterapi. I og med at alle modellene oppnådde bedring i selvrapportert funksjon, kan dette tyde på at tidlig innsats har et større potensial for å forebygge funksjonssvikt sammenlignet med hverdagsrehabilitering og ordinær fysioterapi. Funnene fra studien kan derfor bidra til en diskusjon om hvordan rehabilitering og forebygging av funksjonsnedsettelse hos eldre i primærhelsetjenesten bør organiseres og prioriteres.

Takk til alle fysioterapeuter og pasienter som har deltatt i studien. Fond til etter og videreutdanning av fysioterapeuter takkes for støtten gjennom forskningsprogrammet FYSIOPRIM.