Minister-sakene: Hvem sitt ansvar? Studenten eller universitetet?

En statsråd, Sandra Borch, har måttet gå på grunn av grove siteringsfeil i sin masteroppgave. Dette sømmer seg ikke for en minister for forskning og høyere utdanning. Valget var nok ikke vanskelig for verken henne selv eller hennes arbeidsgiver. Borch innrømmet raskt at hun hadde feilet.

Enden på visa.

En annen minister heter Ingvild Kjerkol. Helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerkol. Hun leder et departement som i stor grad skal ta livsviktige beslutninger for befolkningen basert på relevant kunnskap.

Nå leser vi minutt-for-minutt-oppdateringer fra dagspressen der man finner flere og flere likheter i Kjerkols masteroppgave og andres verk – publisert på tidligere tidspunkt. Kopi av andres verk, hevdes det. Kopi uten henvisninger. Det kalles plagiat, og er ikke lov. Slik det nå ser ut, må Ingvild Kjerkol gå av som minister. 

Mitt spørsmål i disse sammenhengene er: Hvem har ansvaret for det som har skjedd? Hvordan klarte egentlig Borch og Kjerkol å komme seg gjennom sine respektive masterutdanninger med bestått-karakterer når selve hovedoppgaven – eller masteroppgaven – i stor grad ser ut til å ha bestått av kopiert tekst uten kildehenvisninger?

Norges arktiske universitet – UiT hadde Sandra Borch som student. De har sagt at man tilbake i 2014 kun hadde tilgang til en form for nasjonalt system, eller nasjonal database. Samtidig sier de at disse systemene har blitt og blir utviklet kontinuerlig. I så fall var det (kanskje) lett å kopiere tekst uten å bli oppdaget for bare noen år siden. Man trengte kanskje bare å «trå over bekken», og håpe at sensoren(e) ikke fulgte helt med i timen?

Men så enkelt bør det jo ikke være. Norske universiteter, både nå og for ti-tjue år siden, skulle og skal selvsagt følge med i timen. Uavhengig av lokal og/ eller nasjonal/internasjonal database-tilgang. Universitetene skal legge til rette for nødvendig skolering av sensorer og tilgang til relevant materiale for disse. Plagiering skal ikke kunne føre til en grad. Ansvaret for innholdet i hver oppgave ligger selvsagt hos studenten. Samtidig har utdanningsinstitusjonen et ansvar for gode nok sensurprosesser. Juks skal oppdages så langt det lar seg gjøre. Sensorer innen et gitt emne skal være godt skolert for sitt oppdrag. De er vel akademiske eksperter innen et gitt felt?

Snakker vi om lokale feil ved Nord universitet og UiT? Eller er dette en effekt av mastergradssyken? Toppene av et isfjell? I så fall snakker vi om alvorlige systemfeil.

Dersom Nord universitet nå finner at Kjerkols masteroppgave er juks, må Kjerkol gå. Dersom dette blir resultatet, har både Kjerkol og universitetet feilet radikalt.

Dersom Nord universitet går god for Kjerkols masteroppgave, må kanskje universitetet gå? Om Kjerkol da får bli sittende som minister, vil tiden vise.

En ting er sikkert: Det er ingen vinnere i denne saken.