Fysioterapeuter må rettferdiggjøre sin funksjon

Temaet for hennes foredrag på Fysioterapikongressens første dag (4.3) var «Utviklingstrekk og utfordringer for fysioterapi som profesjon».

Foruten å trekke historiske linjer, tok Eline Thornquist for seg ulike utfordringer fysioterapifaget møter i vår tid. Et sentralt tema var spenningsfeltet mellom akademisk og praktisk kunnskapstradisjon som følge av en rekke reformer i helse- og utdanningsvesenet.

– Det er viktig å ha fagspesifikke masterutdanninger. Det har vi heldigvis i dag. Men grunnutdanningen er spesielt viktig; her legges fundamentet for all form for fagutvikling, sa hun til en fullsatt sal.

– Dokumentere vår nytte

Thornquist mener det langt fra er gitt at praktisk og klinisk kompetanse vil ivaretas fremover. Hun sa at forskning og akademisk skolering er en selvfølge i alle profesjoners virksomhet, men at premisset for at fysioterapifaget skal leve opp til sitt samfunnsmandat, er en klar praktisk og klinisk forankring.

– De viktigste kildene til anerkjennelse i dag, ligger i forskning og teoriutvikling. Håndverkkompetanse, eller manuell viktighet, er lavere vurdert. Vi må vise vår nytte og rettferdiggjøre vår funksjon gjennom å la fagets særtrekk komme frem i all dokumentasjon, ellers risikerer vi rett og slett å undergrave vår egen virksomhet. Det er etter hvert mange som mener at de kan erstatte oss, sa hun, og la til at fysioterapeuter må beskikke sitt hus – med referanse til diskusjonen i Fysioterapeuten vedrørende epikriser.

Thornquist la stor vekt på å løfte frem den undersøkelsestradisjonen man har i norsk fysioterapi, og viste til at opplæring i grundige funksjonsvurderinger har stått sentralt i mange år.

– Dette er det avgjørende å holde fast ved. Det bidrar til å sikre relevans og kvalitet – to nøkkelord i profesjonslitteraturen. På en slik bakgrunn er det nedslående å se alle effektstudiene som utføres med medisinske diagnoser fremfor funksjonsvurderinger som utvelgelseskriterium, sa hun.

Somatikk og psyke

I sitt foredrag tok Thornquist også til orde for en grunnlagsdebatt som kan tydeliggjøre fysioterapeuters kompetanse. 

– I tråd med tradisjonell tenkning plasseres fysioterapi i somatikken, mer eller mindre avsondret fra psyke og sosialitet. Utfordringen er å bryte denne todelingen. Hvis ikke, har vi lite å stille opp med mot dagens helseproblemer, og vi har definert oss ut av psykisk helsevern. I de senere årene har vi fått en enorm utvidelse av begrepet belastningsskade. Med utgangspunkt i fysioterapeuters kunnskapsfelt; kropp, bevegelse og funksjon, så arbeider vi alle, alltid, med fysisk og psykisk funksjon. Dette må være premissgivende for vår rolle i helsetjenesten, og måten vi velger å følge det opp på, vil ha avgjørende betydning for vår fremtid, sa hun.

Med hensyn til folkehelse, stilte Thornquist spørsmål ved om dette går inn i kjernen av fysioterapifaget.

– Det er og blir viktig å utfordre kroppens yteevne, men ikke nødvendigvis i form av trening, og ikke nødvendigvis med en fysioterapeut som rådgiver og instruktør. Mange yrkesgrupper satser for tiden på helsefremmende og forbyggende arbeid, og spørsmålet er om vi er bedre enn andre på dette feltet. Uansett hvor mye som satses på helsefremming og forebygging, vil det være behov for behandling, rehabilitering og sekundærprofylakse, sa hun.

Frykter profesjonsnøytralitet

I en hektisk og treningsorientert tid, sa Thornquist hun var mest opptatt fysioterapeuters kliniske tradisjon.

– Vi er i dag den eneste profesjon som på systematisk vis bruker gammeldagse tilnærminger som bevegelse og «hands on» i undersøkelse og all form for fysioterapi. Dette gir oss innsikt i pasientens problemer og liv. Det er på tide at vi selv oppvurderer denne siden ved faget i en tid der teknologien i økende grad overtar, sa hun, og advarte mot profesjonsnøytralitet:

– Flere eksempler på kompetansestrid kan knyttes til en økende tendens til å nedtone fagspesifisitet. Som når fysioterapeuter blir satt til stell og pleie under henvisning til at dette er et eksempel på samarbeid og tverrfaglighet.

Thornquist avsluttet foredraget med en oppfordring til alle fysioterapeuter om å stå skulder ved skulder til tross for ulike faglige, fagpolitiske og økonomiske interesser.

– Alt tilsier at årene fremover vil bli preget av et økende krav om samarbeid og tverrfaglighet, og en sterkere markedsorientering med skjerpet konkurranse. Da er det avgjørende at vi står samlet, sa hun.