Derfor bør fysioterapeuter eie kvinnehelse

Som VG-journalist på slutten av 90-tallet og begynnelsen av 2000-tallet, skrev jeg en rekke artikler om kvinner som ble nedprioritert i medisinsk forskning, kvinner som ble misforstått og mistenkeliggjort av helsepersonell og kvinner som følte seg forbigått i helse-Norge.

Og jeg skrev om professor Johanne Sundbys NOU om kvinnehelse, som viste at kvinner har andre symptomer på for eksempel hjerteinfarkt enn menn, at forskning gjøres på menn og hannmus og at kvinnerelaterte helseutfordringer har lavere status enn menns helseutfordringer.

I utgave 7.20 av Fysioterapeuten tar vi opp tråden på nytt. Helseministeren vil ha en ny NOU om kvinnehelse, og takk og pris for det. For det er overraskende lite som har skjedd i positiv retning siden den siste NOUén kom i 1999.

Men helt svart er det heldigvis ikke. I fysioterapien bugner det av kvinner som har gjort, og gjør, fantastisk mye for kvinnehelse generelt og kvinnefysioterapi – hvis jeg kan kalle det det – spesielt.

Frontfigurene Kari Bø, Britt Stuge, Ingeborg Hoff Brækken og en rekke andre fysioterapeuter har bidratt og bidrar til mer forskning og fokus på kvinnehelse enn vi kanskje kan forvente.

Samtidig er det naturlig at det er nettopp fysioterapeuter som satser på kvinnehelse.

For hvem er mer velegnet enn fysioterapeuter til å hjelpe kvinner med muskel- og skjelettplager, bekkenleddssmerter, svangerskapsutfordringer, tilrettelagt trening ved menopausen og øvelser for eldre?

Hvem – hvis ikke fysioterapeuter – kan utføre velkvalifiserte undersøkelser for å se hvor skoen trykker? Og hvem – hvis ikke fysioterapeuter – kan gi behandling og trening spesialtilpasset kvinner i alle aldre?

Jeg er ikke i tvil. Jeg velger fysioterapeuten med spesialkompetanse på kvinner. Ingen over -ingen ved siden. Men gjør andre kvinner det samme? Eier norske fysioterapeuter kvinnehelse, eller må denne unike kompetansen synliggjøres bedre?