– Rundt årtusenskiftet var vi 32. Nå er vi sju, og fire av oss er over 60 år gamle. Den siste utlysningen kom rundt 2005. Siden har avtalene ble trukket inn, én etter én, ettersom folk har gått av med pensjon, sier psykomotoriker Kathe Lindbach ved Brobekk fysioterapi.
Tall fra Helseetaten i Oslo kommune bekrefter utviklingen. I 2007 var det 18,63 årsverk fordelt på 27 psykomotorikere med byomfattende avtale. I dag er antallet redusert til 6,25 årsverk og sju terapeuter.
Lindbach har fungert som kontaktperson for gruppa i 20 år og har skrevet en rekke e-poster til kommunen for å uttrykke sin bekymring. Responsen har uteblitt.
–Jeg har kun mottatt ulne svar. Det virker ikke som de ansvarlige i Helseetaten er interesserte. Jeg har følelsen av at de bare vil utradere oss, sier Lindbach.
God dekning?
Fysioterapitjenesten i Oslo er i utgangspunktet lagt til de 15 bydelene, som både har driftsavtaler med private fysioterapeuter og ansetter fysioterapeuter i kommunale stillinger.
Det er variasjon mellom bydelene, både i dekningsgrad totalt, og i relative andeler som er private eller ansatte.
Helseetaten har i tillegg avtaler med spesialister som skal sikre et byomfattende tilbud. Etatsdirektør Hilde Terese Hamre og avdelingsdirektør Heidi Kalkvik skriver i en e-post til Fysioterapeuten at ordningen ble innført i 1993 og inkluderte spesialister i manuell terapi og psykomotorisk fysioterapi. I 2002 overtok staten spesialisthelsetjenesten, men spesialistfysioterapeutene ble ikke ansett å være en del av denne. De ble derfor igjen i kommunen og forvaltet av etaten.
Dette er grunnen til reduksjonen
Om årsaken til at disse årsverkene har blitt trukket inn, svarer direktørene:
– Overenskomsten om spesialistavtaler ble sagt opp i 1997, og det har siden ikke vært ansett som en spesialisthelsetjeneste. Det er slik at Oslo kommune har hatt god dekning avtalefysioterapeuter sammenlignet med resten av landet, og de fleste avtalefysioterapeuter er i bydelene og ikke i Helseetaten. Det er også fysioterapeuter med psykomotorisk kompetanse i bydelene, slik at man må se helsetjenestetilbudet for kommunen samlet.
Det ble obligatorisk å sende krav til Helfo elektronisk fra slutten av 2010. I 2012 sendte 39 samhandlere inn krav om psykomotoriske takster. I 2020 var antallet redusert til 35.
Undrende regionleder
Regionleder for NFF Oslo-området, Karianne Bruun Haugen, stiller seg undrende til Helseetatens påstand om god dekning av avtalefysioterapi i hovedstaden. Hun viser til tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB) som forteller at antallet årsverk er redusert med 35 siden 2004. Samtidig steg innbyggertallet fra 522.000 til 697.000.
–Jeg har en mistanke om at mange av avtalene som har forsvunnet, er disse byomfattende spesialistavtalene, og i særdeleshet tror jeg psykomotorikere har blitt borte, uten at det er noen form for automatikk i at bydelene bygger opp tilbudet tilsvarende, sier Haugen.
I 2020 var det i Norge en dekning på 9,5 årsverk fysioterapi totalt per 10 000 innbyggere og 5,0 årsverk for avtalefysioterapi. Til sammenlikning hadde Oslo 8,6 årsverk per 10 000 innbyggere, mens antallet årsverk avtalefysioterapi sank fra 4,9 i 2015 til 4,3 i 2020.
–Det er altså langt under landsgjennomsnittet, og en dramatisk nedgang i løpet av en fem år, sier Haugen.
Nei til solopraksis
På kommunens nettside tilbyr 27 institutter psykomotorisk behandling. Bydel Frogner har seks psykomotorikere, mens Oslos mest folkerike bydel, Grünerløkka med 61.000 innbyggere, har én. Bydelene Stovner, Grorud og Søndre Nordstrand, med en befolkning på 100.000 tilsammen, har ingen psykomotorikere med driftstilskudd.
Hamre og Kalkvik skriver at skjevfordelingen er historisk begrunnet, fordi opprettelsen av avtalefysioterapi var en rettighet som ble innført med Kommunehelsetjenesteloven i 1984. De som allerede drev praksis, fikk rett til driftsavtale, og det ble ikke stilt krav om flytting av praksis til ulike deler av byen.
Mangelfullt svar
Direktørene svarer ikke konkret på om de vil erstatte de gjenværende sju psykomotorikerne med byomfattende avtale. De skriver at Helseetaten de siste årene har lyst ut ledige avtaler, men prioritert å lyse ut ved etablerte institutter, som har et fagmiljø og egnede lokaler. De svarer ikke på hvem som eventuelt har overtatt avtalene som har forsvunnet.
–Dessverre har mange av fysioterapeutene med psykomotorisk kompetanse valgt å drive solopraksis, og solopraksis har ikke vært en ønskelig driftsform fra kommunens side. Det har også vært avtaler knyttet til lokaler, som ikke lenger er egnet etter dagens krav om universell utforming.
Lindbach mener det ikke ville vært noe problem for nye psykomotorikere å flytte på seg. Ved Brobekk fysioterapi har hun både kollegaer og lokaler som er tilgjengelig for personer i rullestol, men har likevel fått nei til nedtrappingsavtale.
–Andre steder i landet er det sånn at når en fysioterapeut bestemmer seg for å gå av om fem år, så lyses avtalen ut. Dermed kommer en ny fysioterapeut inn og trapper gradvis opp, mens terapeuten som skal gå av med pensjon, trapper tilsvarende ned. Jeg er 64 år og har forsøkt å få til det samme, for å opprettholde instituttet, men Helseetaten vil ikke lyse ut avtalen. Jeg tror det betyr at de kommer til å inndra den.
Trenger stabilitet
Regionlederen opplever at det er en viss mangel på forståelse for ulike praksisprofiler i kommunen. Manuellterapeuter foretrekkes ofte framfor psykomotorikere fordi de kan ta i mot flere pasienter.
– Det bekymrer meg, men samtidig må vi ta utfordringen, legge stammespråket til side, og bidra til å få kommunen til å forstå at fysioterapeuter behandler ulike pasientgrupper, og at tilnærmingene ikke konkurrerer, men utfyller hverandre. Så skal det være sagt at fysioterapeuter generelt er opptatt av psykisk helse, men psykomotorikere er spesialiserte, sier Haugen.
Ett år ventetid
En ringerunde til psykomotoriske fysioterapeuter på kommunens liste avdekker at ventetiden for å komme til behandling er omkring ett år. Lindbach får flere henvendelser daglig, men de siste månedene har hun ikke skrevet opp noen på ventelista. Den er for lang, og hun må gjøre beinharde prioriteringer.
– Vi får beskjed om at vi bruker for mange behandlinger på hver pasient, og jeg kan til dels være enig. Vi kan bli bedre på å inngå behandlingsavtaler, men det kan ikke være argument for at vi skal bli færre. Samtidig er det viktig å understreke at pasientene vi møter, ikke kan gjennomgå noen kvikkfiks-behandling. De trenger som regel støtte over tid, for å komme tilbake i jobb og aktiviteter. De siste årene har vi også stadig tatt i mot flere pasienter med alvorlig psykiatrisk sykdom, som krever stabilitet og medfører at turnoveren blir mindre, sier Lindbach.
Hun var ferdig utdannet fysioterapeut i 1979, og interessen for psykiatri våknet under turnustjenesten ved Norlandssykehuset. Hun spesialiserte seg med veiledning av Gudrun Øvreberg og har jobbet med psykomotorisk fysioterapi hele sitt yrkesaktive liv.
–Faget har blitt mitt hjertebarn. Derfor er det så innmari trist å tenke på at praksisen skal bli borte når jeg går av med pensjon, og det er tungt å bli motarbeidet av kommunen. Jeg er lei, men gir ikke opp.
