– Vi må inkludere fremfor å normalisere
Ofte blir funksjonshindringer sett som et helseproblem, og (re)habilitering som selve universaltiltaket. Men bør vi tenke helt nytt?
– Er det så sikkert at veien til bedre funksjon og større grad av mestring, selvstendighet og deltakelse for funksjonshindrede går gjennom (re)habiliteringstjenester slik de utøves i dag, spør førsteamanuensis ved OsloMet, Runa Kalleson, i essayet «Bør vi tenke nytt om (re)habilitering?», publisert i Fysioterapeuten 11. juli i år.
Kalleson er førsteamanuensis ved fysioterapiutdanningen og prosjektleder for det tverrfaglige undervisningsopplegget «INTERACT», som har til hensikt å styrke den tverrfaglige samarbeidskompetansen blant studentene ved flere studieretninger på fagområdet barn, unge og familier, med spesiell vekt på utsatte barn og ungdom.
– Alle er enige om at vi skal jobbe tverrfaglig og tverrsektorielt, men det virker som om lite har endret seg på veldig mange år. Kanskje må vi tenke radikalt annerledes og se på habilitering og rehabilitering med nye øyne, ikke minst basert på tilbakemeldinger og innspill fra dem disse tjenesten er til for, sier Kalleson.
Ulike behov
Ulike mennesker har behov for ulike tjenester. Å lage et pakkeforløp for rehabilitering, er ikke enkelt.
– Hvis vi skal ta på alvor at tjenestene vi gir skal ta utgangspunkt i det som er viktig for den enkelte, må vi få på plass fleksible, samordnede tjenester som gir muligheter for flere valg. Det vil gi et bedre liv for dem det gjelder, sier Kalleson.
Vil legge til rette
«Den enkelte funksjonshindrede er ikke primært en pasient eller en bruker av tjenester, men et individ og en borger med rettigheter og muligheter». Det skriver et utvalg bestående av funksjonshindrede, pårørende og fagpersoner i NOUen «På høy tid— Realisering av funksjonshindredes rettigheter».
Fremfor å tenke at mennesker med funksjonshindringer i størst mulig grad bør normaliseres, ønsker Kalleson at teamet skal bidra til et mer inkluderende samfunn gjennom å være lydhør og legge til rette for dem som ikke passer inn i den klassiske malen.
Universelle rettigheter
– Det er tidvis diskusjoner rundt BPA-ordningen. Noen brukere vil ha hjelp til påkledning og matlaging og andre praktiske ting, slik at de kan bruke energien og ressursene sine på eksempelvis studier eller jobb. De har et annet perspektiv enn fysioterapeuten, som sier det er viktig å trene på ADL-ferdigheter. Måten vi rigger tjenestene våre på tar ofte utgangspunkt i det som er viktig for oss, men det trenger ikke å være det viktigste for andre, sier Kalleson.
Hun mener at universelle rettigheter som retten til utdanning, til å delta i lek og fritidsaktiviteter, og få mulighet til å være en aktiv deltaker i samfunnet, ikke kan innfris innenfor helse- og omsorgstjenester alene, men vil kreve et systematisk samarbeid med andre fagområder.
Ny modell
– Det er viktig å tenke modeller og strukturer for samarbeid. Det som hindrer oss i å samarbeide, ligger ofte på et organisatorisk nivå. Vi trenger en overordnet modell som gjør det enklere for de ulike profesjonene å samarbeide på tvers, uten at vi skal være redde for å tråkke noen på tærne eller å miste oss selv som profesjon. Det er imidlertid ikke bare organisatoriske forhold som er av betydning, vi har også behov for å styrke den tverrfaglige samarbeidskompetansen hos hver enkelt av oss, sier Kalleson.
– Hva kan fysioterapeuter gjøre for å fremme tverrprofesjonell arbeidskompetanse?
–Vi må være trygge på vår egen fagkompetanse, vøre i stand til å gjenkjenne ekspertkunnskap hos andre, og ikke minst må vi klare å respondere ved å kombinere disse ulike formene for kompetanse, sier Kalleson.
