Streikebrev fra Alta, Bodø og Trondheim

Fra Evie Einvik-Heitmann, Hovedtillitsvalgt Norsk Fysioterapeutforbund Alta

«Flinke folk koster» slik lyder ett av flere slagord fra Unio streiken i Alta. Vi skulle gjerne sett at en streik hadde vært unngått. I første trinn tok vi ut nok ergoterapeuter og fysioterapeuter til å lamme den kommunale ergo- og fysioterapitjenesten vår, i andre trinn, tilnærmet full stopp av våre tjenester. Vi kjenner på det, men slagordet henger igjen. Dette er viktig. Vi er viktig! Vi er uunnværlige!

Vi snakker sjeldent om lønn oss fysioterapeutkolleger imellom. Som oftest er det faget som driver engasjementet i våre diskusjoner, men en og annen gang dreier samtalen over i «lønnsnakket». At lønna er lav og at muligheter for lønnsøkning er få, vet vi. Vi vet også at dersom vi ønsker en høyere lønn, bør vi søke oss andre steder, bli selvstendig næringsdrivende, eller, siste utvei, forlate yrke helt.

Lavtlønnet yrke?

Som førsteårs fysioterapeutstudent, fikk jeg en rask orientering om lønn i kommunal sektor fra en av kommunefysioterapeutene jeg fulgte i min første observasjonspraksis. «Dere er klar over at dere har valgt et lavlønna yrke» sa hun.

Jeg og min medstudent satt bak i bilen, sammen med kommunefysioterapeuten som skulle besøke et barn i en barnehage. Vi så litt usikker bort på hverandre og mumlet noe beskjedent og konvensjonelt. Tanken om lønn hadde aldri slått meg. Jeg følte meg heldig som hadde kommet inn på fysioterapistudiet, noe flere av de jeg kjente ikke gjorde. I tillegg var det først og fremst ønske om å hjelpe andre som var min fremste drivkraft; et slags kall om du vil. «Fysiokallet». Men kommentaren gjorde meg usikker, usikker på om jeg hadde valgt riktig.

Krevende studier

Studietida var krevende. Det var mye å lære, både teoretisk og praktisk; mange perspektiver å vurdere; og mange sammensatte problemstillinger. Jeg er takknemlig for det kunnskapsgrunnlaget og den refleksjon studietiden ga meg. Det er min «bagasje» og mine «briller» i møtet med praksisfeltet, og har utvilsomt bidratt til å heve kvaliteten i det utviklingsarbeidet jeg jobber med. Vi er en viktig faggruppe som skal imøtekomme det utfordringsbildet kommunen har i dag, og i økende grad, i fremtiden.

- Vi trengs

Kommune-Norge trenger fysioterapeuten, og den trenger våre kolleger fra andre fagfelt. Det er vi sammen som møter menneskene, utfordringene, og bidra til løsninger på ulike samfunnsutfordringer. Dette er vårt samfunnsoppdrag.

Kommunen trenger oss, og sammen er vi uunnværlig. I de «nye» helsetjenestene som trer frem i kommunen, er det nettopp tverrfaglighet som danner grunnlaget for disse tjenestene. Dette er hverdagsrehabiliteringa og frisklivssentralene gode eksempler på.

Vi skal bort i fra «silo-tenkning» og sammen utgjør vi et helhetlig tilbud til det beste for kommunens innbyggere. Dette gjelder både fysioterapeuter, ergoterapeuter, sykepleiere, barnehagelærerer, lærer og andre profesjoner. Vi produserer kommunens tjenester; lovpålagte oppgaver for innbyggerne. Hvor blir det av tjenesteproduksjon dersom vi ikke er der?

Blir fysioterapeuter tatt som en selvfølge?

Setningen: «Når vi er der, er vi en selvfølge, når vi ikke er der, er vi uunnværlige» har vi blitt godt kjent med under streiken. At det vi gjør ikke blir sett, betyr ikke at det ikke blir sett av de menneskene vi jobber med og at det ikke har noen betydning.

Men et positivt resultat er ikke alltid synlig; forebygging er jo for eksempel ment å være usynlig når den fungerer. Det hører pent ut å si at vi er viktige yrkesgrupper, men det oppleves bare som ord uten verdi dersom det ikke følger med handlekraft. Ute i feltet møter vi på et større arbeidspress og økt ansvar, og resultatet er gjennomtrekk og lav rekruttering til disse viktige yrkesgruppene ut i kommunal sektor. Holder det bare med ord, eller krever også ordene mer handlekraft?

Derfor streiker vi i Alta

Dette er grunnen til at vi streiker. Som hovedtillitsvalgt i Alta for Norsk Fysioterapeutforbund sitter jeg i den lokale streikekomiteen. Unio-fellesskapet er sterkt. Vi kjenner på det alle sammen. Vi møter støtte både lokalt og fra landet forøvrig.

Streikeviljen er stor blant mine medlemmer og de viser et stort engasjement. Dette kommer ikke som noen overraskelse, engasjementet er jo tross alt det som har drevet oss til å søke til våre yrker; men det kan ikke og skal ikke utnyttes. Som våre fysioterapeut-kolleger fra Bodø skriver på deres kamp-plakat: «Nok er nok!».

Brev fra Astrid Rønning i Trondheim

Kjære Norges befolkning, Trondhjemmere, naboer og venner. Kjære dere som nå er lei av å måtte passe 2-3 barn mens dere sitter på hjemmekontor og forsøker å få jobben gjort. Dere som nå begynner å bli lei av streiken og uttaler at dere er uenige i streiken og at dette bare er klaging og delvis umoralsk i en pandemi fra Unios medlemmer.

Vi skjønner dere. Vi ønsker ikke streik. Vi som nå er i streik har ingen som gjør jobben vår mens vi er i streik og arbeidspresset som venter oss når vi er tilbake tør vi nesten ikke tenke på.

Vi skulle gjerne vært på jobb, i jobben vi elsker. Jobben som byr på faglige utfordringer, gode pasienthistorier, mange relasjoner til både pasienter, pårørende og kolleger.

Jobben der vi trives aller best og har mye av vår identitet. Jobben der vi alltid strekker oss litt lengre for å kunne hjelpe Trondheims innbyggere til en bedre hverdag, bedre helse. Jobben vi har møtt fysisk opp til gjennom hele pandemien uvaksinert. Ofret privat sosialisering for å kunne hjelpe Trondheim kommunes innbyggere.

Vil ha lønn i stil med utdanning og kompetanse

Men nå er det nok. Vi ba om lønnsvekst, lønnsvekst som kunne stå i stil med vår høye utdanning og faglige kompetanse. Som kunne stå i stil med den lønna privat ansatte får. Som kunne komme opp mot halve lønna til våre privatpraktiserende kolleger med driftstilskudd. Vi fikk nei.

Dette kan vi ikke akseptere. Vi er nødt til å ha en lønn vi kan leve av. En lønn som gir mulighet for boliglån. En lønn som kan øke antallet menn inn i kommunale helseyrker.

Det er ikke til å stikke under en stol at de er fleste mannlige fysioterapeuter velger å jobbe privat. Dette gjør noe med arbeidsmiljø og tjenestetilbudet til innbyggerne. Her er lønn et virkemiddel.

Uungåelig streik

Vi er derfor nødt til å streike. Streik er et lovlig virkemiddel i en lønnsforhandling.

Så kjære nordmenn, Trondhjemmere, venner og naboer som er lei av streik: Vi er også lei, vi er lei av å ikke bli verdsatt av vår arbeidsgiver, vi er lei av å ikke ha ei lønn som strekker til om man er alene, ei lønn som ikke er akseptabelt i forhold til vår høye utdannelse.

Så vær så snill: støtt oss!

Tenk deg om to ganger før du buser ut med at streiken bare er tull.

PS: Når det gjelder lærerne: det kunne vel vært ok at dine barns lærere er mennesker som er engasjert, motivet og kunnskapsrike? De skal tross alt legge grunnlaget til alle nordmenn.

Gi dem en lønn som motiverer og sikrer gode lærere fremover.

Brev fra hovedtillitsvalgt Cathrine Rubach i Bodø

I Bodø er store deler av det kommunale tilbudet påvirket av streiken med 30 fysioterapeuter tatt ut allerede fra fase 1. Fra fase 2 er det nå 1004 Uniomedlemmer totalt i streik .

Kampviljen er på ingen måte fallende etter en hel uke ute i streik, og fysioterapeutene som til vanlig jobber i Rehabiliteringstjenesten, Barne- og familieenheten og tildelingskontoret er mer enn klar for å stå på videre.

Mange av fysioterapeutene synes det er vanskelig å ikke kunne gi behandling til sine pasienter, men selv om det smerter i terapeuthjertene er motivasjonen til å stå i streik fortsatt høy.

Økt lønn til Uniogruppene med høyere utdanning er en investering i både barn og unge, oppvekst og helse, og det er dette vi holder fokuset på nå. Vi trenger kvalifiserte folk i de kommunale tjenestene og for å rekruttere disse er det nødvendig med reallønnsvekst.

Vi ønsker ikke å streike og gleder oss til vi kan komme tilbake i jobbene våre igjen, men det er opp til arbeidsgiver å løse denne konflikten på en god måte. Sammen med våre Uniokollegaer på tvers av landet står vi sterkt samlet, klare til å fortsette streiken helt til KS kommer med et bedre tilbud.

Innsatsen våre medlemmer gjør er uerstattelig, og uten de uunnværliges kompetanse vil Norge stoppe opp. Nok er nok!