Sommerprat med Mette Sveram: – Jeg har tro på en fireårig grunnutdanning

Hvem: Mette Sveram. Pensjonert fysioterapeut. Aktiv medlem i NFFs seniorforum inntil nylig. Leder for Norsk Fysioterapiforbund fra 1968 - 1972, hvor hun i dag er æresmedlem. Rektor for Statens Fysioterapiskole i Oslo fra 1974 - 1990.

– Hvordan vil du beskrive en perfekt sommerdag?

– Det er en varm dag. Den skal gjerne tilbringes ved eller i vannet. Eller på fjellet. Jeg er snart 88 år og er ikke så god til beins lenger. Det store livet for meg er ikke utlandet og sandstrender. Jeg har ikke ønske om å være noe annet sted enn i Norge på en varm sommerdag.

– Hvordan kommer fysioterapifaget og -identiteten til uttrykk hos deg som pensjonist?

– Jeg har hatt et langt yrkesliv. Det startet da jeg var ganske ung, så vidt litt over 20. Nesten hele livet har jeg vært fysioterapeut. Jeg har ikke noe annet yrke. Så har jeg jo selvfølgelig beveget meg nok så mye rundt i verden, både med og uten fysioterapien. Livet har også inneholdt andre ting.

– Da koronaen kom for to og et halvt år siden, kunne jeg ikke lenger være aktiv i seniorgruppa. Vi kunne ikke treffes. Da jeg ikke lengre hadde fysioterapifaget og samholdet og aktiviteten i gruppa i hverdagen, kjente jeg at jeg savnet det. Jeg har vært glad i fysioterapi fra 20-årsalderen og aktiv helt fram til nå. Hele tiden har jeg hatt identitet som fysioterapeut. Noen vil kanskje påstå at det er leder, og ikke fysioterapeut, jeg har vært. Men alt jeg har jobbet med, har hele tiden vært med et fokus på faget. Faget har jeg hatt med meg hele tiden.

– Gjennom livet: Hvilken fysisk aktivitet har du helst drevet med og hvorfor?

– Jeg har stått mye på ski og drevet med forskjellig vintersport. Så har jeg drevet med badminton og håndball. Noen topputøver har jeg jo aldri vært, men jeg har hatt stor glede av disse aktivitetene. Svømming er også en fin aktivitet, det burde jeg kanskje komme i gang med igjen. Jeg tror kanskje de som kjenner meg, ville sagt at jeg har vært litt sporty gjennom livet.

– Hvem har vært dine faglige forbilder?

– Jeg tror faktisk ikke jeg har noen faglige forbilder. Men jeg har kjent mange veldig flinke fysioterapeuter, og noen har jeg sett opp til mer enn andre. Jeg har nok ikke tenkt på disse menneskene som forbilder. Men jeg har helt klart flere mennesker som jeg setter stor pris.

– Hva er det mest spennende du har opplevd i din yrkeskarriere?

– Jeg har en lang historie. Nokså spennende, vil jeg si. I flere år jobbet jeg som første fysioterapeut som rektor på fysioterapihøyskolen. Tidligere hadde det kun vært leger. Jeg var også den første kvinnelige rektoren. Det var både spennende og interessant. Det var også mettende, for det var jo ikke bare lyspunkter. Et av høydepunktene jeg husker, var da vi fikk nye, større lokaler i en gammel tobakksfabrikk på Bislett Høgskolesenter. Det hadde vært en kampsak i mange år. Jeg husker hvor glade vi var da vi fikk det til, etter å ha jobbet lenge og iherdig.

– Hva kan den yngre generasjonen med fysioterapeuter lære av dem som ikke lenger er yrkesaktive?

– Det er ikke så lett å svare på. Selvfølgelig kan de lære noe av oss gode, gamle. Men fysioterapeuter er også svært selvstendige og «seg selv».

– Etter din mening: Hvilke utfordringer står fysioterapiprofesjonen overfor i dag?

– Jeg har tro på at vi skal ha en fireårig utdannelse som grunnutdanning. Jeg synes ikke vi skal kjøre på med så forferdelig lange utdannelser. Det er så klart viktig å utvikle seg. Hele tiden må vi utvikle oss. Likevel tenker jeg at man da kan bygge videre med ulike videreutdanninger og erfaring.

– Hvilke er de største truslene mot folkehelsen i dag, tror du?

– Jeg er glad i å snakke med og diskutere med forskjellige mennesker, og det er en utfordring jeg har reflektert en del rundt. Da kan jeg tenke at den største faren for oss som mennesker er befolkningsveksten. Vi vokser i et hurtig tempo, og det er ikke veldig motiverende for de menneskene som lever. Det bringer med seg mange utfordringer.