Satser for fullt på fysioterapien

– Er du på sykkel? I dag?

Oslos gater har fått et syltynt lag av is og fersk snø, og små krystaller kastes hit og dit i den iskalde nordavinden.

– Ja, det er slik jeg kommer meg rundt stort sett hele året, er svaret.

Margrethe Renstrøm (37) har et våkent, vennlig og strålende blidt blikk. Hun hopper av sykkelen og låser den inntil et gjerde, før hun ønsker velkommen inn på klinikken ved Bogstadveien.

Etter tre år med realfagsstudier, og som forfatter av boka «Fysikk og idrett – innføring i biomekanikk», har Margrethe Renstrøm kanskje et spesielt godt faglig blikk på hvordan en idrettsskade kan oppstå. Hun vet hvilke krefter som kan inntreffe i muskler, sener og ledd, under krevende og gjentakende øvelser. Som fysioterapeut har hun også flere triks i boka for hvordan en utøver best kan trene for å forebygge – eller komme tilbake – når skaden først er skjedd. Men den tidligere lengdehopperen vet også godt hvilke konsekvenser en skade kan få. Hun har friskt i minnet den tiden da hun selv så vidt kunne gå, på grunn av en ødelagt fettpute under hælen. For henne ble skaden imidlertid ikke noe stort nederlag. Den ambisiøse jenta så situasjonen som en gyllen mulighet til å gå «all in» i siste del av studietiden, og for å få mest mulig kunnskap som turnuskandidat.

Startet praksis under pandemien

I snart tre år har Renstrøm jobbet på klinikken Hopstock Helse, hvor hun deler lokaler med fem andre fysioterapeuter og en osteopat. Klinikken ligger kun et steinkast fra en av Oslos mest populære og travle handlegater.

– Vi er utrolig heldige med plasseringen. Mange kommer inn på klinikken fordi de har oppdaget den fra gaten, og vi har alle mulige pasientgrupper i aldersgruppen fem til nittifem, forklarer hun.

Men hun har også kjent på det å drive i en tid hvor gatene var nærmest folketomme.

– Alle vi som jobber her er innenfor det private markedet. Jeg startet opp og skulle bygge opp en praksis midt i en pandemi. Med null pasienter på lista. Og det ble naturlig nok en utfordring. Det er kanskje først nå jeg får et ordentlig inntrykk av hvordan det er å drive for seg selv, forteller hun.

Før hun fortsetter, full av optimisme:

– Men det er det som er gøy også da. Å begynne fra «scratch». «Nå har jeg én pasient, i morgen har jeg nok to!». Man har ingen lønn. Å bygge klinikk har blitt utfordringen min nå.

Hun mener det er lett å trekke paralleller til å bygge en idrettskarriere.

– Jeg er en dyktig fysioterapeut, og jeg tror på det å la evnene tale for seg. At en pasient forteller venner og bekjente om behandlingen, og at listene fyller seg opp på den måten. Men det tar tid, og skjer ikke de første månedene.

«God når det gjelder»

Interessen for idrett har Renstrøm alltid hatt, og hun vokste opp i et aktivt og inkluderende idrettsmiljø, i den idylliske sørlandsbyen Søgne.

– Som barn var jeg veldig aktiv. Drev med turn, og spilte håndball og fotball. Jeg har alltid vært god i idrett, noe jeg merket gjennom idrettsdager på skolen. Jeg kunne nok kanskje drevet aktivt med «hva som helst», men jeg var veldig sprek og spenstig, så friidrett passet meg godt, forteller hun.

Renstrøm beskriver en barndom hvor alt lå til rette for å utforske aktivitet, og bygge mestringsfølelse. Hun har hatt begge foreldrene som trenere opp gjennom årene.

– Vi hadde en veldig god bane i bygda, og begge foreldrene mine var aktive innen friidrett. Sånn sett lå kanskje forholdene til rette for at jeg skulle fortsette med friidrett, selv om det aldri har vært noe press hjemmefra. Jeg kunne bli akkurat hva jeg ville, og det har gjort at jeg aldri har vært redd for ikke å lykkes innen idretten.

Da Renstrøm var i 16-års alderen ble hun «oppdaget» som et friidrettstalent.

– Jeg elsket hverdagen med friidrett. Og livsstilen og miljøet har hele tiden vært viktigere for meg enn konkurransene, som bare utgjør en liten del av det å drive med idrett. Alle venninnene mine var også aktive, og det var ikke noe sted jeg heller ville være enn på trening. Vi reiste på stevner sammen, og det var bare gøy – og det ble ekstra gøy når jeg var så flink, smiler hun.

Og legger til:

– Vi var sosiale, men også dedikerte, og pushet hverandre på en positiv måte, selv om vi var konkurrenter. Denne «barnlige» gleden med idretten, har jeg nok bevart gjennom hele karrieren.

Renstrøm beskriver seg som spesielt «god under press». Og selv om hun ikke primært lot seg motivere av konkurranse, ble dette en evne hun naturlig nok fikk god nytte av i konkurransesetting.

– Jeg har alltid vært god når det gjelder, og hoppet ofte en halvmeter lenger i konkurranse, enn det jeg gjorde på trening. Jeg vant ungdoms-OL, som det første store. Og da vant jeg med én centimeter, i siste omgang. Og Norgesrekorden min satte jeg på aller siste forsøk etter to «dødhopp». EM-bronsen min vant jeg også på én centimeter. Jeg gjør det nok bra under pressede forhold, selv om jeg så klart også har lagt inn den nødvendige treningen, forteller hun.

Renstrøm kan huske tilbake på en idrettskarriere som inneholder flere høydepunkter. Selv husker hun best øyeblikket da hun overrasket alle, og kanskje mest seg selv:

– Det var NM i Lillehammer i 2009. Ingen hadde noen særlige forventninger til hva jeg kunne prestere. Jeg husker at det i forkant av mesterskapet var satt bilde av en annen lengdehopper på forsiden av stevnebladet. Selv tenkte jeg bare at jeg måtte hoppe et gyldig, og godt nok, hopp slik at jeg kom meg til finalen. Det lå i hvert fall ikke i kortene at jeg skulle ta norgesrekorden, noe jeg endte opp med å gjøre, forteller Renstrøm.

Og fortsetter:

– Å ta denne rekorden, som frem til da var holdt av Berit Berthelsen, var stort og så overraskende, både for meg og for dem som så på. Og etter dette «gjennombruddet» hadde jeg bare noen måneder å forberede meg til VM i Berlin. Jeg dro rett hjem for å trene. Karrieren min fikk en brå start, og det ble et langt hopp – i enhver forstand.

Fysioterapistudenten med den skjulte toppidretts-karrieren

Etter dette deltok Renstrøm i flere norges- og verdensmesterskap. Samtidig som idrettskarrieren til Renstrøm virkelig skjøt fart, var hun også i gang med fysioterapistudier ved det som den gang het Høgskolen i Oslo og Akershus. At det gikk en aspirerende idrettsstjerne på kullet var det derimot få av studentene som kjente til.

– Jeg husker at det var noen som sa at de hadde sett meg på TV: «Jeg visste ikke at du drev med friidrett». Det synes jeg var litt morsomt. Og hvordan skulle de kunne vite at jeg var lengdehopper? Det er jo ikke sånn man bare kan se på folk, forteller hun.

Selv følte hun seg ikke noe annerledes enn sine medstudenter. Hun var bare studenten som tilfeldigvis brukte «fritiden» på å ta medaljer i nasjonale mesterskap, og reise verden rundt for å delta i europa- og verdensmesterskap.

– Det var jo mange på kullet som drev med idrett. Kanskje ikke på helt samme nivå. Men fysioterapeuter er aktive folk, ikke sant? Jeg så ikke min situasjon som noe særlig unik.

Renstrøm stortrivdes med fysioterapistudiene fra første stund.

– Fagene var interessante, og jeg husker at det var spennende å få anatomiundervisning på Rikshospitalet og Anatomisk institutt. Kombinasjonen av teori og praksis passet meg utrolig godt. Jeg har alltid vært en praktiker og kreativ av natur, en egenskap man får bruk for i fysioterapi. Jeg merket fort at det var kliniker, og ikke akademiker, jeg var.

Da ideen om yrkesvalget først dukket opp satt hun imidlertid i en forelesningssal på Blindern, Universitetet i Oslo, som fysikk og teknologivitenskap-student.

– Vi hadde forelesning i emnet fysiologi med Olav Sand, forfatteren av «Menneskekroppen». Det var da jeg skjønte at min hovedinteresse var et annet fag. For meg ble disse timene en stor faglig inspirasjon for veien videre, minnes hun.

Og da Renstrøm først hadde satt i gang tanken på en fysioterapeututdannelse, visste hun at det var i den retningen hun måtte gå.

– Det ble en slags «aha-opplevelse». Selvfølgelig var det fysioterapeut jeg skulle bli. At jeg ikke hadde tenkt på det før!

Hun brukte totalt fire år på å komme gjennom studiet, og måtte utsette turnusperioden til senere.

– Det oppsto situasjoner der jeg ble nødt til å søke om utsettelse av en praksis, og når jeg kom til turnusåret ble det umulig å gjennomføre det med en gang, forteller hun.

«Å være skadet er en ensom prosess»

Mens turnusperioden ble lagt «på vent», gjorde Renstrøm det godt på banen. Hun slet med en skade på en fettpute under den ene hælen, men hadde vært i behandling og fått klarsignal til å delta i mesterskap. Det var likevel knyttet stor usikkerhet til EM i Helsinki i 2012.

– Jeg husker at jeg hadde dårlig tid, og var i tvil om jeg ville rekke å komme i form i tide. Men det gjorde jeg, og det endte i en bronsemedalje.

Etter det vellykkede mesterskapet i Finland, hadde Renstrøm kun en måned på seg til å være klar til de olympiske leker (OL) i London. Hun la inn mye trening, og følte at kroppen fungerte godt.

– Jeg brukte tiden godt, og følte meg egentlig i mitt livs form. Jeg «perset» på alle tester, forteller hun.

Og fortsetter:

– Men dette er som regel et tydelig tegn på at man ligger litt i «grenseland», og når jeg ser i bakspeilet ser jeg at mengden med trening nok ble for stor. Skaden hadde ikke fått tid til å lege ordentlig, og den behandlingen jeg hadde fått var ikke god nok.

Hun forteller at belastningen som leddene utsettes for under lengdehopp, forutsetter at sener, muskler og andre strukturer rundt leddet er godt nok rustet til å ta imot.

– Leddet utsettes for en ti–tolv ganger kroppsvekten under en sats. Det skal helst ikke være en eneste skadet fiber, alt må være perfekt for å tåle denne belastningen. Jeg skulle brukt mer tid, og de rundt meg skulle forstått det. Den skaden var ikke leget.

Og under OL skjedde det som kanskje måtte skje.

– Det skjedde ikke engang i en sats, men under et tilløp. Deler av plantar-senen røk, forteller Renstrøm.

Hun forsto ikke først hva som hadde skjedd.

– Det kjentes ut som jeg hadde tråkket på en spiker. Vi håpet lenge at det bare var en krampe, og vi prøvde å holde meg inne på banen så lenge som mulig. Men etter hvert måtte vi innse at det var snakk om en akutt og betydelig skade.

I løpet av noen minutter ble OL ødelagt for Renstrøms del, og tiden som fulgte ble preget av en skadet fot.

– Jeg gikk fra å hoppe tre meter i stille lengde – det er veldig bra, altså – til å halte rundt i OL-landsbyen på krykker neste dag.

Hun vil likevel ikke kalle hendelsen for noen nedtur.

– Nei, men det tok litt tid å omstille seg. Jeg husker jeg hadde en venninne som skulle opp til avsluttende eksamen i fysioterapi dagen etter. Vi snakket sammen på telefonen og diskuterte mulige caser. Jeg spurte fysioterapeuten på laget om hun hadde noen innspill. Det var deilig å få tankene over på noe annet, forteller hun.

Og fortsetter:

– Det minnet meg på at jeg hadde et liv ut over friidretten. Jeg hadde fysioterapifaget, som jeg elsker, og jeg skulle ut i turnus etterpå. Hvis jeg ikke hadde hatt noe annet, hadde det nok blitt svært tøft å stå i den situasjonen. Jeg aldri har stilt meg ultimatumet «nå eller aldri», og derfor har det også vært lettere for meg å akseptere skader. Selv om det er en idrett som «har sin tid», så var det OK om jeg måtte trene litt mindre et år.

Etter skaden brukte Renstrøm et helt år bare på å klare å begynne å jogge. Hun bygget seg sakte opp etter skaden. Skiftet satsfot.

– Jeg satte seg meg et nytt mål, og ville ta norsk rekord på den nye satsfoten.

Hun begynte på turnusperioden på ortopedisk klinikk på Ullevål.

– Det var jo et passende sted å være. Jeg haltet meg rundt i gangene på avdelingen, men jeg stortrivdes med gode kolleger og superflinke veiledere – og jeg fikk en liten pause fra idretten. Da jeg kom hjem etter arbeidsdagen skulle jeg ikke på trening, for jeg kunne ikke trene noe særlig. Jeg kunne fokusere fullt på fysioterapien. Matlaging ble også en ny hobby.

Erfaringen med å kjempe seg tilbake fra skader, har gitt Renstrøm en unik erfaring som hun bruker aktivt i møte med sine pasienter på klinikken.

– Det å være utøver ga meg en erfaring med at målrettet rehabilitering, over tid, gjør det mulig å komme tilbake fra skader, til og med i en bedre form enn tidligere, forteller hun.

Og fortsetter:

– Men det å være skadet kan være en langvarig prosess. For noen er det snakk om år. I rollen som fysioterapeut har jeg mulighet til å stå i slike prosesser sammen med pasienten, være tålmodig – en «brems». Det kan være ensomt å være skadet. Jeg tror det å få vite at man ikke trenger å stå i det alene kan ha en stor betydning. Dette bruker jeg i rollen som fysioterapeut. Denne rollen kan alle fysioterapeuter ta, selv om man ikke er med i det spesialiserte teamet på Olympiatoppen forteller hun.

Biomekanisk resonnering i klinikken

Renstrøm har en bakgrunn som gir henne et bredt perspektiv, også utover det å være idrettsutøver. Hun har mange andre ulike «hatter», og en av disse sitter på toppen av et skikkelig «realfagshode».

Etter å ha fullført studiene i fysikk- og teknologivitenskap, fortsatte Renstrøm med å undervise i biomekanikk for idrettsstudenter ved Universitetet i Agder. I 2021 utga hun boken Fysikk- og idrett sammen med sin mor Reidun Renstrøm.

– Mor er utdannet kjernefysiker. Vi jobbet sammen for å skape en bok som skulle gjøre biomekanikk mer relevant for idretten. Med konkrete eksempler fra idrettsbevegelser og hvordan ulike krefter påvirker muskel- og skjelettsystemet, forteller hun.

Hun tror at emnet kan oppleves som tørt og vanskelig for mange.

– Fysioterapiutdannelsen inneholder ingen emner med anvendt matematikk. Derfor tror jeg mange bare stopper opp, når de møter på talleksemplene. Men biomekanikk handler også om faktorer vi forholder oss til hver dag som fysioterapeuter- som belastning, kraft og tid.

– Bruker du selv en biomekanisk tankegang under klinisk resonnering i behandling?

– Jeg vet ikke, sier hun. Og tenker en stund.

– Jo, det er klart jeg gjør, bare kanskje ikke bevisst. Men ikke sant, man vet jo for eksempel at ved å forlenge avstanden fra rotasjonsaksen til kraftens angrepspunkt i en øvelse, vil belastningen og vanskelighetsgraden skrus opp, forklarer hun, mens hun demonstrer ivrig.

– Det er jo så sentralt for å kunne progrediere en øvelse. Jeg tror mange forholder seg til de fysiske lovene på denne måten. Uten at de er klar over det.

Fortsatt mange baller i lufta

Renstrøm har bodd i hovedstaden i snart tjue år. Da hun først kom til byen som nittenåring var det for å starte på teaterstudier.

– Jeg elsker å studere, og det føles som om det er noe jeg alltid har drevet med. Siden jeg også har hatt en aktiv idrettskarriere ved siden av, har det til tider krevd en ekstra innsats, og jeg husker at jeg satt med pensumbøkene i fanget og leste på trikken på vei til trening, forteller hun.

For tiden er det imidlertid «bare» fysioterapi og fagutøvelse hun velger å fokusere på. Og så skal hun ta billappen. Sammen med kjæresten er hun bosatt sentralt i Oslo, bare noen hundre meter fra klinikken hvor hun nå satser for fullt som fysioterapeut.

– Det er en forferdelig skummel by å kjøre i.

Idrettskarrieren har hun, mest sannsynlig, lagt på hylla. I hvert fall ser det slik ut på sosiale medier.

– Jeg har besøkt instagram-kontoen din, og ut fra den ser det ut som du kanskje sluttet aktivt med friidretten i 2020? Stemmer det?

– Jeg er generelt lite aktiv på sosiale medier, det må sies. Men jo, det kan vel stemme. Lengdehopp-karrieren har vel aldri blitt avsluttet, sånn offisielt. Men da pandemien kom og banene stengte ned, krevde det jo en stor egeninnsats for å kunne fortsette. I starten var jeg veldig kreativ. Hoppet lengde i gata og fant trapper å trene i, overalt hvor jeg dro. Men etter hvert føltes dette også som en naturlig tid for å avslutte tiden som toppidrettsutøver, forteller hun.

Og legger til:

– Samtidig kjenner jeg at det er litt vanskelig å si stopp. Og jeg har egentlig litt lyst til å svare: tja, kanskje kommer jeg tilbake igjen? Det har vært vanskelig å gi seg, og jeg har tenkt «er denne delen av meg borte nå?». Men jeg kan se bakover på alle minnene.

Om tiden hadde strukket til hadde Renstrøm ønsket å ta større del i friidretten, selv om det da måtte blitt i en annen rolle.

– Senest i forrige uke måtte jeg si nei til et tilbud om en trenerrolle, noe som var synd, men det er tidkrevende.

Renstrøm mener det er behov for friidrettstrenere, spesielt kvinnelige trenere. Hun håper derfor at flere kvinner vil engasjere seg i idretten.

Vi setter pris på å høre fra deg!

Har du tanker om saken du nettopp har lest? Vi i Tidsskriftet Fysioterapeuten setter pris på din tilbakemelding på våre saker. Er det andre temaer du ønsker å lese mer om? Har du forslag og gode tips? Du er velkommen til å ta kontakt med oss ved å sende en epost til Fysioterapeuten@fysio.no.