Psykologspesialist: – Uenighet er kjempenyttig

Hvordan skaper vi rom for læring og faglig utvikling når enorme mengder forskningsbasert kunnskap skal vurderes av et stort antall mennesker med vidt forskjellige erfaringer og synspunkter?

Hvorfor oppleves det vanskelig å stå frem med sin faglige mening? Og hvorfor er det så vanskelig for mennesker å endre seg?

Det er blant spørsmålene som stilles i den nyeste episoden av fysioterapipodcasten «Lateralt og medialt». Vertene Joakim Moestue Halvorsen og Martin Moum Hellevik har for første gang en gjest i studio: psykologspesialist Asle Thude Elen, som jobber sammen med Hellevik på rehabiliteringssenteret Catosenteret i Son.

Mindfulness-metode

Elen jobber med rehabilitering av ryggmargsskadde og nevrologiske lidelser. Tidligere har han arbeidet innen rus og psykiatri, vært i DPS-systemet (distriktsmedisinsk senter) og jobbet med organisasjonspsykologi. I løpet av karrieren har han brukt aksept- og forpliktelsesterapi (ACT) i stor grad. Det er en retning innen kognitiv atferdsterapi som også anvender mindfulness-prosesser. Tanke- og følelsesmessig smerte ses på som en uunngåelig del av livet.

– Det er en god match med rehabilitering. I og med at det du er ute etter, er å trene opp noe som heter psykologisk fleksibilitet. Det handler om å kunne gjøre det som virkelig er viktig for deg, uavhengig av hva du kjenner på innsiden. Vi har en del forskning som peker på at dette er trenbart. Har du mye rigiditet, kan vi trene opp fleksibilitet, sånn at den utkonkurrerer den såkalte rigiditeten. Da blir det lettere å prøve ut nye ting. Når du prøver ut nye ting og får nye erfaringer og opplevelser, så blir det mulig at de belønner deg, sånn at du får lyst til å gjøre mer av de tingene som faktisk virker, sier Elen i podcastepisoden.

– Hele tiden syreteste

Programvertene lurer på hvordan fysioterapeuter skal forholde seg til at profesjonen hele tiden er under utvikling. De spør psykologspesialisten om faglig uenighet kan skape progresjon i profesjonen.

– I vitenskapen er vi oppdratt til å tenke at uenighet er kjempenyttig. Jo mer uenighet som finnes, jo bedre er det. I psykologien snakker vi om å falsifisere. Å motbevise. Hvis dere to hadde sittet i hver deres forskergruppe, og en publiserte noe kjempespennende, så hadde det vært superbra om den andre prøvde å rive det ned. For det er ingen andre som hadde vært mer motivert til å rive det ned. Det som står igjen da, er det som ikke går å rive ned i dette tilfellet. Da får vi hele tiden syretestet. Motsatsen er at vi har det hyggelig, og alle er venner. Ting jeg selvfølgelig liker veldig godt personlig, humrer Thude Elen.

– Sannsynligvis ingenting de fleste er mer redde for

Hvorfor er det så ubehagelig å være uenig og stå frem med en faglig mening? spør podcastvertene.

– Det første som slår meg, er min egen motstand mot å komme hit i dag. Jeg vet at hvis jeg blir med på dette, trår jeg ut av anonymitet. Det blir liggende på nettet, og jeg blir veldig kritiserbar i det øyeblikket jeg åpner munnen min her inne. Masse folk kan mene noe om meg. Så tror jeg de fleste er litt opptatt av at andre liker oss. Det er en del evolusjonspsykologi som har sett på dette. Vi kan tenke tilbake 10.000 år. Hva var konteksten og settingen folk levde i da? Jo, vi bodde sannsynligvis i små familiegrupper, klaner og tilsvarende. Hvis du stakk hodet mye frem da, gjorde ting som var upopulært eller tok for mye plass, hva var den verste straffen? Utstøtelse. Det er sannsynligvis ingenting de fleste er mer redde for enn å være sosialt forlatt. Du får ingen barn alene, men i tillegg dør du redd, alene, sulten, kanskje kald. Det er bedre å dempe seg litt, trekke seg litt tilbake eller kanskje «safe» litt. Jeg kjenner jo på det, og jeg antar dere også kjenner litt på det hver gang dere stikker hodet frem.

– Jeg tror ikke så mange klarer å stå alene

I podcastepisoden tar programvertene opp kritikken som enkelte har reist mot fysioterapipodcasten. Om det sier psykologspesialisten:

– Vi er ganske gode til å kjenne hva vi mener, og så er vi ikke så gode på å høre hva vi faktisk sier, eller hvordan vi sier det. En ting vi mennesker ofte gjør, er å si «bør», «skal», «må». Personlig – når noen «må»-er på meg, eller jeg «må-er» på meg selv, så kjenner jeg at jeg har lyst til å stritte imot. Noen ganger kan det være nyttig å snakke litt mer appellerende.

Martin Moum Hellevik sier at «hvis vi aldri tør å gå ut på glattisen, så tror jeg det kan danne seg ekkokamre av folk som bare er enige med hverandre.

– Jeg tror ikke så mange klarer å stå alene, svarer Asle Thude Elen. Han mener at hvis vi har en flokk i ryggen, så er det lettere å «løpe ut og utforske».

– Så kan vi løpe tilbake en trygg havn når det blir for vondt og vanskelig.

Samtidig er det viktig å være villig til å kjenne på ubehagelige opplevelser.

– Når jeg ser tilbake på meg selv, er det mange ting som gjør vondt. Å se utgaven av meg selv da og nå. På den andre siden så har jeg omsorg. «Han prøvde, basert på det han hadde lært, å gjøre så godt han kunne». Jeg dømmer ikke andre folk for at de ikke gjør bedre enn de kan.

Hør podcastepisoden her.