Podkast-sammendrag: Psykomotorisk fysioterapi og forskning

Hør podkastepisoden med programlederne Joakim Moestue Halvorsen og Martin Moum Hellevik her

Innenfor norsk psykomotorisk fysioterapi er de aller fleste studiene gjennomført med kvalitativ metode. Av det litt beskjedne utvalget studier er det per dags dato kun to randomiserte studier som har undersøkt effekten av norsk psykomotorisk fysioterapi som isolert behandlingsform.

Bedre livskvalitet og smertereduksjon

Den første av disse ble publisert så nylig som i 2018 av Astri Bergland og kolleger. De utførte en enkelt-blindet randomisert, kontrollert studie med totalt 105 deltakere. Deltakerne ble randomisert til enten norsk psykomotorisk fysioterapi eller kontrollgruppe.

Rekrutteringen skjedde fra ventelistene til 36 psykomotoriske fysioterapeuter i privat praksis. Deltakerne i den eksperimentelle gruppen mottok behandling en gang per uke i seks måneder, mens deltakerne i kontrollgruppen ble stående like lenge på venteliste før de fikk tilbud om behandling.

Etter seks måneder med behandling viste gruppen som hadde mottatt norsk psykomotorisk fysioterapi hver uke, signifikant forbedring på SF-36, som kartlegger helserelatert livskvalitet, selvfølelse og smertereduksjon, sammenlignet med kontrollgruppen.

Bruk av venteliste som kontrollgruppe er dog ikke helt uproblematisk i forskningssammenheng, noe som diskuteres i podkastepisoden.

Signifikant forskjell i favør kontrollgruppen

Men hvordan ser det ut om man sammenligner norsk psykomotorisk fysioterapi med en annen aktiv intervensjon?

Relativt nylig ble dette undersøkt av Dragesund og kolleger. Deres studie ble publisert i 2021 og undersøkte effekten av norsk psykomotorisk fysioterapi sammenlignet med en aktiv kontrollgruppe hos 128 pasienter med kroniske smerter. Kontrollgruppen i denne studien mottok Cognitive Patient Education (COPE) i tillegg til individualisert og aktivitetsrettet fysioterapi.

I studien fant de signifikant større effekt for kontrollgruppen, altså COPE og fysioterapi, for både smerte, angst, depresjon, livskvalitet og frykt for bevegelse ved tre måneder. Etter både seks og tolv måneder var forskjellen signifikant for angst, depresjon og søvn - fortsatt i favør av kontrollgruppen.

Behandlingsintensitet

En annen interessant faktor å diskutere når det kommer til effektivitet, er påstandene om hvor hyppig og hvor intensiv behandlingen skal eller kan være?

I boken «Psychomotor physiotherapy – movements for life» tydeliggjør en av forfatterne et standpunkt som man finner igjen i mange kilder innen norsk psykomotorisk fysioterapi, og som har sine røtter fra Bulow-Hansens påstand om dosering/behandlingsintensitet.

Der skrives følgende: «It is certainly not a fact that more frequent therapy will lead to better results».

Dette argumentet vektlegges når norsk psykomotorisk fysioterapi velger å sette én behandling per uke som maksimal dose. Det har sin forklaring i at pasienten må prosessere/fordøye det som har skjedd i behandlingen.

Påstanden om hvor intensiv behandlingen kan være, diskuteres også i episoden, med henblikk på andre behandlingsmetoder som har vist at det både er gjennomførbart og effektivt med betydelig mer intensive behandlingsforløp.

– Har en utfordring

Podkastvertene konkluderer med at selv om det i en årrekke har blitt generert erfaringsbasert kunnskap og kvalitativ forskningsbasert kunnskap, gjør mangelen på kvantitativ forskning innen feltet at norsk psykomotorisk fysioterapi per i dag har en utfordring når det kommer til å argumentere for effekt av behandlingsmetoden sammenlignet med andre tiltak.

Avslutningsvis i episoden presenteres et sitat som programlederne mener illustrerer at talspersoner for norsk psykomotorisk fysioterapi ikke er beskjedne:

«Another principle in Norwegian psychomotor physiotherapy is about understanding the body`s total interaction between its detail and the body as a whole. Including every single component and every dimension inside the body as well as the body`s existence in the world».