Fysioterapeutene Johanne Aasen og Martine Hjallanger ved Universitetssykehuset Nord-Norge i Tromsø jobber ved Pasientsentrert helsetjenesteteam.Foto: Irene Mårdalen
Personfokusert behandling hjelper skrøpelige eldre – slik gjør fysioterapeutene det i Tromsø
Individfokusert tverrfaglig behandling reduseres antallet akuttinnleggelser og reinnleggelser samt reduseres risikoen for dødsfall, viser studie. I Tromsø har de hatt eget pasientsentrert team siden 2014.
De starter med et morgenmøte hvor de gjennomgår alle henvisningene, diskuterer hver enkelt pasient og legger en plan for veien videre.
De drar på hjemmebesøk og ser hvordan hverdagen fungerer for pasienten. De sikrer at tiltakene som er bestemt, iverksettes i hjemmet.
De har samarbeidsmøter med pasienten og forvaltningskontoret, når det er behov, og planlegger utskriving.
Teamet jobber som en enhet og samarbeider tett med sengeposter på sykehuset, fastleger, forvaltningskontor, hjemmetjeneste, sykehjem, Helsehuset etc
Teamet erstatter ikke eksisterende tilbud, men har en støttefunksjon for pasienter med behov for styrket tilbud i en periode.
Fra 2014-2016 gjennomførte professor og lege Gro Berntsen ved Nasjonalt senter for e-helseforskning en studie med utgangspunkt i 439 pasienter. Alle var henvist til Pasientsentrert helsetjenesteteam (PSHT).
Studien viste overraskende gode resultater. Antall akutte sengedøgn gikk ned med hele 28 prosent og antall akutt innleggelser gikk ned med hele 10 prosent. Den største overraskelsen var at risikoen for dødsfall gikk ned med hele 43 prosent. Samtidig økte planlagte polikliniske konsultasjoner med 2.3 ganger.
- Det er å foretrekke at hjelpen blir planlagt og at den blir på laveste nivå. Det vil si at vi unngår innleggelser, sier Berntsen.
Professor og lege Gro Berntsen ved Nasjonalt senter for e-helseforskningFoto: Privat.
Hun forteller at de hadde forventet en reduksjon i det hun betegner som «blålys» medisin samt en økning i planlagte tiltak. De hadde derimot ikke forventet endring i dødelighet.
- Det var overraskende og spennende, og vi vet ikke riktig hvorfor vi klarer å forebygge død, sier Berntsen.
Hun påpeker samtidig at studien ikke er en Randomisert studie (RCT), som er gullstandarden for slike effekt-studier.
- Vi har konstruert kontrollgruppen ved å velge en bestemt metodikk som er anerkjent i forskningsverdenen, og som er en god nummer to etter RCT-metoden. Men det kan tenkes at gruppene ikke er så sammenlignbare som vi tror, og at det er forskjeller vi ikke har klart å ta høyde for. Men det kan også hende at vi gjør noe som genuint berger liv. Det vil si at vi gjør riktig tiltak til rett rett tid, og at riktig tiltak henger nøye sammen med å lytte til pasienten, ta med all relevant kompetanse i helsetjenesten og skape en god prosess sammen. Sannsynligvis skyldes resultatene litt begge deler, sier Berntsen.
Hun opplyser at forskerne er i gang med en oppfølgings-studie for å se hva som faktisk skjedde med de som døde både i PSHT-gruppen og i kontrollgruppen.
- Betyr resultatene at det bør opprettes lignende tiltak som i Tromsø i hele landet?
- Det er et stort spørsmål. Jeg tror alle bør jobbe etter prinsippene. Det å jobbe personsentrert er kjernen og sunn fornuft. Det er også kjernen i for eksempel nasjonal helse og sykehusplan. Men moderne helsetjenestesystem støtter likevel ikke en slik måte å jobbe på. Det er mange vakre taler og intensjoner om å jobbe personsentrert, men få systemstøttede tiltak, sier Berntsen.
Hun viser blant annet til at helsevesenet per nå ikke dokumenterer pasientens stemme på systematisk vis i journalene.
- Helseledere verden over ønsker en mer personsentrert tjeneste, men det er uklart hvilke tiltak som må til på systemnivå for å få det til, sier Berntsen.
Hun mener Pasientsentrert helsetjenesteteam er et vellykket eksempel på at det er mulig – lokalt - å ta grep og organisere arbeidet etter gode prinsipper.
- Det finnes mange måter å jobbe etter de samme prinsippene på. Vi trenger en åpen dialog om hvordan vi kan endre den mentale modellen som ligger til grunn for helsetjenestene våre, og også endre tilsvarende styringsredskap, sier Berntsen.
De får det til i Tromsø
Johanne Aasen og Martine Hjallanger stortrives med å jobbe i et team hvor pasientens stemme er toneangivende.Foto: Irene Mårdalen.
I 2014 startet prosjektet Pasientsentrert helsetjenesteteam i Tromsø. Målet var at eldre som har flere sykdommer samtidig (multimorbidity), skulle utredes og diagnostiseres tidlig, få tett oppfølging når de skrives ut samt få et planlagt og koordinert behandlingstilbud hvor også pårørende ble involvert.
- Prosjektet fungerte så bra at det ble gjort permanent, og i dag har vi cirka 500 pasienter som får tilbudet hvert år, sier fysioterapeutene Johanne Aasen og Martine Hjallanger ved Universitetssykehuset Nord-Norge i Tromsø.
Landanger og Aasen merker også at metoden har effekt. De mener noe av suksessen blant annet skyldes at de lytter til pasientene, jobber tverrfaglig, at hvem som helst kan kontakte teamet, og at helsepersonell både i kommunen og ved sykehuset har tilgang til hverandres journalsystemer.
Står sterkere sammen
- Vi står sterkere sammen når vi jobber tverrfaglig. Da kan vi gå tyngre inn i hver enkelt sak og våge mer. Det kommer pasientene til gode. I tillegg er pasienten og pårørende delaktige i å bestemme sin egen behandling. Vi lytter til hvilke behov de har, før vi bestemmer oss for hvilken vei vi skal gå. Pasienten bestemmer selv veien med råd fra oss, sier Hjallanger og Aasen.
De opplever at det er noe tilfeldig hvem som henvises til teamet. Pasientene er i utgangspunktet over 65 år og har mange ulike diagnoser. Antallet diagnoser er viktigere enn alder.
- Vi mener at flere bør henvises til teamet. Det gjelder blant annet KOLS-pasienter og pasienter med hoftebrudd, sier Hjallanger og Aasen.
De poengterer samtidig at det er særdeles givende å jobbe i et team hvor pasienten er aktivt med.
- Tradisjonelt har vi – og annet helsepersonell – brukt mye tid på å foreslå en rekke tiltak for pasienten uten at vi nødvendigvis har lyttet godt nok til hva pasienten ønsker og vil. Ofte vil de andre ting enn det vi tidligere foreslo. Blant annet tåler de å gjøre mer, enn vi ofte tenker og de trenger ikke alltid alle hjelpemidler og tjenester som vi tidligere forslo, sier Hjallanger og Aasen.
