Pensjonerer seg etter et helt yrkesliv i idrettsmedisinen:
– Det er verdens beste fagmiljø

Det yrer av aktivitet. Telefonsamtaler om sponsoravtaler. Diskusjoner om designet på de nyeste draktene. Utøvere som instruerer hverandre i teknikker i korridorene. «Levende» er nok ordet som best beskriver atmosfæren i gangene på Olympiatoppen.

Det har ikke vært helt enkelt å booke en tid til intervju med avtroppende sjefsfysioterapeut Bjørn Fossan. Han trodde ikke at de siste ukene ville bli såpass travle, forklarer han, litt unnskyldende. Alle hilser, og han veksler noen ord med flere i forbifarten, idet vi beveger oss gjennom lokalene, til kontoret i underetasjen. I tjuesju år har dette vært fysioterapeut og manuellterapeut Bjørn Fossans «andre hjem».

– Tror du at du kommer til å stikke innom en tur, fra tid til annen?

– Nei, jeg har gitt klar beskjed. Kommer jeg inn dørene etter 1. juni, er det bare å be meg om å dra hjem igjen. Da har jeg glemt at jeg har slutta.

Grep muligheten

Norsk Fysioterapeutforbunds faggruppe for idrettsfysioterapi og aktivitetsmedisin er den største av alle de 13 faggruppene i forbundet. Interessen for å bli idrettsfysioterapeut er, og har alltid vært, høy blant studenter og aspirerende spesialfysioterapeuter. For mange er nok derfor en stilling som sjefsfysioterapeut ved Olympiatoppen å regne som selve drømmejobben. Det ultimate karrieremålet. Den jobben har nå tilhørt Fossan i snart tre tiår.

Han er kledd i rutete skjorte. I treskoa har han lyserosa sokker (er det Hello- Kitty -logoen jeg skimter på ankelen?). Hvordan havnet Fossan på Olympiatoppen?

– En ren tilfeldighet. Som det meste ved meg er. Jeg pleier å si at jeg har vært en tilfeldighet helt siden jeg ble født. Fossan trekker på smilebåndet.

– Men, jeg har også benyttet meg av enhver mulighet som har kommet min vei.

Og den første muligheten til å bygge karriere innen idrettsfysioterapi dukket opp allerede kort tid etter turnusperioden. Fossan hadde startet i jobb ved indremedisinsk avdeling på Ullevål. Her ble han tilkoblet et nytt poliklinisk tilbud til hjerteopererte og infarktrammede pasienter, med oppstart av trening allerede én måned etter utskrivelse. Konseptet vekker Fossans interesse. Blant pasientene hans havner tilfeldigvis en ung fotballspiller som nylig hadde hatt et infarkt. Praten går, så kommer spørsmålet som setter Fossan på tanken om en ny karrierevei: Du er ikke interessert i å jobbe litt med idrett da?

Pasienten visste om en fotballklubb som trengte en ny fysioterapeut. Fossan blir umiddelbart nysgjerrig.

– Men skal du jobbe der, er det ikke rom for å surre det til med teipingen, altså, får han vite.

Fossan lar seg ikke skremme. En dør inn i det som skulle bli en lang og innholdsrik karriere innen idrettsmedisin, har åpnet seg.

Snøballen begynner å rulle

Fossan fikk en bratt læringskurve den første tiden i toppidretten.

– Det var jo ikke mulig den gang å søke opp litteratur og lese seg opp på nettet.

Kunnskapen måtte Fossan hente andre steder. Han meldte seg på alle kurs som ble tilbudt innen feltet. Og med tiden opparbeidet han seg både kunnskap og klinisk erfaring i jobben som fysioterapeut for fotballaget Skeid. Sakte gikk Fossan fra å være en amatør til å bli en kompetanseperson innen feltet.

– Etter hvert ble jeg invitert til å holde innlegg på kongresser og kurs selv.

Snøballen hadde for alvor begynt å rulle.

– Ett år var jeg fysioterapeut for tre Oslolag samtidig.

Så kom forespørslene fra landslagene. Fossan ble tilkoblet bandylandslaget, det yngre- og eldre juniorlandslaget i ishockey og skihopp-landslaget. Han stortrivdes som en del av toppidrettsmiljøet. Han hadde funnet sitt felt.

Gründertiden

Fossan valgte å si opp sin stilling som fysioterapeut på Ullevål. På denne tiden var fysioterapeut, manuellterapeut og spiller på Skeid og landslaget, Kjell Kaspersen, profilert og et godt kjent navn blant idrettsinteresserte fysioterapeuter. Fossan forteller at Kaspersen akkurat hadde startet opp en ny privat praksis, «Friskoteket», i Sporveisgaten i Oslo. På nytt skimtet Fossan en mulighet for å utvikle seg i faget. Han tok kontakt med Kaspersen og spurte rett ut:

– Har du bruk for meg?

Fossan ble ønsket velkommen, og fikk starte som leietaker. Læringskurven fortsatte sin steile bane oppover.

– Jeg lærte masse i denne tiden.

I hele 15 år ble han på Friskoteket, fra 1981 til 1996. I perioden som fulgte tok han ulike engasjement innen toppidretten.

– Jeg var veldig ivrig, og takka ja til det meste jeg ble forespurt.

Kontaktnettet hans vokste. Blant samarbeidspartnerne var profilerte idrettsleger og andre helseprofesjoner innen idrettsmedisin. Fossan beskriver denne perioden som en «gründertid» - med alt det innebar.

– Det var høy arbeidsaktivitet. Ringte det noen med behov for hjelp på kveldstid, så dro jeg på jobb da.

Fysioterapeuten i posisjon

Fossan forteller at han alltid har følt seg nyttig og verdsatt som fysioterapeut innen det idrettsmedisinske fagfeltet og som behandler i toppidretten. Han beskriver en posisjon som har vært åpen for fysioterapeutens kompetanse- helt fra start.

– Med idrettsmedisinens inntog på 80-tallet, ble retur til idrett etter skade et opplagt arbeidsfelt. Og ganske tidlig havnet fokuset over på forebygging. At det var mulig å redusere muligheten for at skader oppsto, forteller Fossan.

Forskningen innen skadeforebygging skjøt raskt fart. Både i Norge og internasjonalt. Det satte sitt preg på utviklingen innen idrettsmedisin, med tanke på strategi og behandling. I den spede starten var det, ifølge Fossan, idrettslegene som sto for forskningen. Men snart kom fysioterapeutene i aller høyeste grad inn på banen, også innen kunnskapsutvikling. Fossan peker på profiler som idrettsforsker og professor ved Norges Idrettshøyskole, Kari Bø, som en av de første han kjente til som disputerte innen idrettsmedisinske forskningsområder.

– Det ble naturlig at fysioterapeutene også «kasta seg på», og ganske snart overtok faggruppen den dominerende rollen innen idrettsmedisinsk forskning.

Ifølge Fossan er det også i dag, langt flere fysioterapeuter enn leger som disputerer innen det idrettsmedisinske feltet.

– Det er noe jeg kjenner meg veldig stolt over.

Verdens beste fagmiljø

Men Fossans beskrivelser av idrettsmedisinen som fagfelt vitner i liten grad om profesjonskamp. Heller om gjensidig respekt og godt tverrfaglig samarbeid. Han forteller at profilerte idrettsleger gjorde sitt for å utfordre fysioterapeuter til å ta del i utviklingen av feltet.

– De ga oss et realt "spart bak". Samtidig sto de der med en utstrakt hånd for å hjelpe, og bidra og til løfte oss opp og fram til en posisjon i fagfeltet.

Fossan beskriver det norske idrettsmedisinske fagfeltet som «verdens beste fagmiljø».

– Det er helt fritt for hierarki. Du blir verdsatt for den du er, og den kunnskapen du kan bringe inn.

Ved Olympiatoppen er det heller ikke rom for jåleri, ifølge ham. Her opererer de ikke med professortitler. De er på fornavn.

– Vi føler oss likeverdige. Selv om kompetansen så klart er ulik. Miljøet er genuint. Det er ekte. Noe som er ganske unikt, sier Fossan – med mild, grøtet stemme. Og kremter forsiktig.

Det hviler en slags ydmykhet over avtroppende sjefsfysioterapeut Bjørn Fossan. Og over hans beskrivelser av det idrettsmedisinske miljøet som han holder så kjært.

– Kan vi finne forklaringen på dette gode tverrfaglige samarbeidet i den tette koblingen til idrett, og til lagånden vi kjenner derfra, tror du?

– Ja, kanskje. Og vi vet jo alle at det ikke handler om oss. Det handler om utøveren. Å få utøveren frisk, mest mulig skadefri og tilbake til idrett.

Stor overføringsverdi

For Fossan har det aldri vært aktuelt å begrense arbeidsfeltet sitt til toppidretten. I Olympiatoppens lokaler driver han også praksis som manuellterapeut, med driftstilskudd fra kommunen. Han jobber med topputøverne – og med «vanlige» pasienter, som han kaller det, side om side. Hans yngste pasient er åtte år gammel. Den eldste 93.

– Jeg har alltid vært opptatt av idrett, men også generelt mennesker. Jeg er glad i mennesker.

Skillet mellom de to arbeidsfeltene opplever han som ubetydelig.

– Det finnes masse overføringsverdi fra toppidretten til behandling av «vanlige» pasienter. Kunnskapen som ligger til grunn for prinsipper i hjerterehabilitering, er innhentet gjennom forskning utført på idrettsutøvere. Det samme gjelder rehabilitering av ulike muskel- og skjelettlidelser, som korsbåndskader eller artrose, sier han.

Stikk til utdannelsesinstitusjonene

For Fossan er treningslære en del av fysioterapeutens kunnskapsgrunnlag som er like aktuell innenfor alle områder av faget, for pasienten på åtte, - på 93 og for idrettsutøveren.

– For artrosepasienter vet vi for eksempel godt, at utover vektreduksjon, er det tung styrketrening som gjelder, sier han.

Og det er ikke bare topptrente som kan og bør trene tung styrke, ifølge Fossan.

– Her mener jeg at vi fysioterapeuter er for dårlige. Vi understimulerer alt for mye når det kommer til styrketrening.

– Nå begynner jeg å bli varm i trøya! Fortsetter Fossan, som mener at det i denne sammenhengen er på sin plass å rette et kritisk blikk mot utdanningsinstitusjonenes prioriteringer.

– Treningslære og biomekanikk nedprioriteres i undervisningen. Det synes jeg er helt feil.

Fossan mener prinsipper fra disse fagområdene er essensiell lære for fysioterapeutens som skal vite noe om hvordan kroppen, med ulike typer vev, responderer på ulik type belastning.

– Det er kunnskap som kreves både for å behandle en eldre pasient med hofteartrose - og en utøver med kneartose etter en skade.

Han har selv opplevd at forståelsen for hva idrettsfysioterapi innebærer, ikke alltid har vært tydelig nok til stede, og han tror at utdanningsinstitusjonen gjennom tidene har sett med en dose bekymring på studentenes store interesse for fagområdet – et område han opplever har hatt en lav status her.

– Det fantes ingen med idrettfysioterapisk bakgrunn blant lærerne på studiet. I hvert fall ikke i Oslo.

Fossan forteller at han som leder av NFFs Faggruppe for idrettsfysioterapi og aktivitetsmedisin, på 2000-tallet, valgte å stille opp på noen møter med studieledelsen i Oslo, for å synliggjøre idrettsmedisinens relevans for fysioterapi.

– Vi måtte fortelle at vi jobber seriøst med fysioterapeutiske og medisinske problemstillinger med utøverne. At vi ikke bare driver å «klør dem på ryggen».

Hans første OL

Fossan har vært tilknyttet flere landslag, og han har deltatt som en del av helseteamet under hele 13 olympiske leker. Selv om jeg helst ville unngå å spørre Fossan om hans største øyeblikk som fysioterapeut i Olympiatoppen (hvor mange ganger har han ikke fått det spørsmålet før, liksom?), klarer jeg ikke la være. Jeg er nysgjerrig. Hvilket minne vil står aller klarest for ham ? Det ene minnet som fremdeles etter fem – ti år etter pensjon vil være i stand til å gjøre han varm om brystet?

Og det viser seg så klart at Fossan har blitt spurt mange ganger tidligere - men heldigvis forteller han gjerne igjen. Han påpeker at det ikke er en enkel oppgave å rangere de mange store øyeblikkene han har fått ta del i.

– Men det er gjerne sånn at det første, forblir det største.

Fossan ble kasta inn i OL-sirkuset i 1988. igjen, ved en tilfeldighet. Før han hadde startet sin karriere ved Olympiatoppen. Den medisinske troppen som skulle reise med utøverne til Seoul, var allerede tatt ut. Noen uker før de skulle reise oppsto det sykdom, og en vikar ble satt inn. Og så, da det kun gjensto noen dager til avreise, ble også vikaren syk. Da ringte telefonen hjemme hos Fossan. Det var sjefslege Sverre Melum, som Fossan allerede kjente fra kurssammenheng: «Bjørn, kan du kaste deg rundt og bli med?»

– Det fantes ingen tvil hos meg, forteller Fossan.

Etter en rask avklaring med kona hjemme, var alt klart. Fossan så på det som en stor mulighet.

– Men jeg følte meg også kompetent, og opplevde i grunn ikke at jeg tok noen stor risiko ved å bli med.

Fossan ble tildelt bryterlandslaget. En idrett han ikke hadde noe særlig erfaring med. Men han raskt kom til å sette pris på den karakteristiske væremåten til utøverne, som han beskriver som «filterløs», med direkte og ærlige tilbakemeldinger.

– De lar deg få vite det, om jobben du gjør ikke er god nok.

Han lot seg også begeistre stort over de mange ferdighetene som idrettsgrenen krevde - både fysisk, teknisk og mentalt. Da bryteren Jan Rønningen tok sitt OL-gull i Seoul, satt Fossan på trenerbenken.

– Det var et stort øyeblikk. Utrolig stort.

Fossan slapp ikke taket i bryterne, og fulgte dem i mange år fremover.

Fleksibel, ærlig og trygg i seg selv

Med sin lange erfaring, har Fossan nok av råd til fysioterapeuter som ønsker seg inn i toppidrettsfeltet.

– Begynn lokalt. Ta kontakt med idrettsforbund og spør om de har bruk for deg. Om du ikke får en fast stilling med en gang, se på det som en investering og en læringsmulighet.

Kun én kollega har vært ansatt ved Olympiatoppen lengre enn Fossan. Hun slår ham med et par år. Og selv om Fossan mener man aldri kan regnes som utlært i et fagfelt han beskriver som i en «rivende utvikling», utstråler han stor kompetanse og trygghet i rollen sin.

– Er det en viktig egenskap å ha, tror du, om man skal være fysioterapeut i toppidretten? Å være trygg i seg selv?

– Jeg tror det er viktig å være ærlig, jeg. Det har sagt til alle studenter som har vært her også. Er det noe man ikke kan, spør. Det er ingen som ser på deg som en dårligere fysioterapeut om man er ærlig.

Fossan tror, tvert i mot, at det "å late som", og gi en behandling som ikke virker, og som er tuktet på usikkerhet, bare vil gjøre vondt verre.

- Vær ærlig på hva du kan, og hva du er usikker på – og søk hjelp når det trengs, råder han avslutningsvis.

Vi setter pris på å høre fra deg!

Har du tanker om saken du nettopp har lest? Vi i Tidsskriftet Fysioterapeuten setter pris på din tilbakemelding på våre saker. Er det andre temaer du ønsker å lese mer om? Har du forslag og gode tips? Du er velkommen til å ta kontakt med oss ved å sende en epost til Fysioterapeuten@fysio.no.