– Noen kloke valg er ubehagelige

"Fem år med Gjør kloke valg - hjelper det?", er tittelen på kronikken publisert i Tidsskrift for Den norske legeforening. 

Nylig publiserte også Norsk Fysioterapeutforbund Kloke valg for fysioterapeuter. 15 i tallet. Dette er anbefalinger for å begrense overaktivitet i helsetjenesten. Anbefalingene ser ut til å ha blitt tatt godt imot i ulike fysioterapimiljøer – i alle fall dersom vi skal tro sosiale medier.

– Legeforeningen startet Kloke valg-kampanjen for fem år siden, og vi har vært med nesten siden starten. Det er jeg glad for, både på vegne av alle våre medlemmer og pasientene. Det er spesielt viktig i den tiden vi lever i nå, hvor helsetjenestene er under press. Da er det viktig at vi gjør kloke valg, sa NFFs forbundsleder Gerty Lund etter lanseringen.

Sterke drivere bak overaktivitet

Størdal og Hjörleifsson peker i kronikken, på pasienters forventninger, dokumentasjon og drivkrefter på systemnivå bak medisinsk overaktivitet når de diskuterer Kloke valg-kampanjen i sin kronikk.

– Selv om pasientene har et legitimt ønske om hjelp, betyr ikke det at forventningene om hvilke tiltak som skal iverksettes, nødvendigvis skal imøtekommes, skriver de videre. 

En tidkrevende implementering

Forfatterne påpeker at implementeringsprosesser nødvendigvis er tidkrevende:

– Konkrete anbefalinger må følges opp med implementering. Implementering er en langsiktig oppgave, og det tar tid å dokumentere effekten av tiltak for å avvikle unødvendig aktivitet.

Hva så med politikk? Her kommer kronikkforfatterne inn på systemdrivere – som eksempelvis stykkprisfinansiering:

– Drivkrefter bak overaktivitet på systemnivå må også i søkelyset, og forvaltningen og politikere har andre styringsverktøy enn den enkelte kliniker og fagmiljøene. Eksempler på systemdrivere til medisinsk overaktivitet er omfangsrike faglige retningslinjer, stykkprisfinansiering, mangelfulle IT-løsninger for radiologi og laboratoriesystemer som belønner flere prøver.

– Noen kloke valg er ubehagelige, men nødvendige, for å sikre en bærekraftig helsetjeneste, avslutter Ketil Størdal og Stefán Hjörleifsson.

Hele kronikken kan leses her