Minneord: Ottar Vasseljen

Skrevet av Ingebrigt Meisingset, Siv Mørkved, Tor Inge Andersen, Astrid Woodhouse, Nina Vøllestad, Kari Anne Indredavik Evensen og Monica Unsgaard Tøndel.

Ottar vokste opp som eldstebror for tre søstre på et gårdsbruk i Trondheim. Han var idrettsaktiv i ungdommen og en dyktig fotballspiller og skiløper. Etter avtjent førstegangstjeneste i Skijegertroppen i HMS Garden, reiste han til Salt Lake City hvor han hadde skistipend og etter hvert tok sin utdanning som fysioterapeut. Han jobbet i ett og et halvt år i USA, før han reiste hjem og fikk sin første jobb som privatpraktiserende fysioterapeut ved Trondheim Fysikalske Institutt. Ottar var allerede da spesielt akademisk interessert. På begynnelsen av 1990-tallet fikk han doktorgradsstipend og tok sin doktorgrad ved NTNU i 1995 med avhandlingen Work-related shoulder and neck pain with reference to muscle activity, individual factors and psychosocial exposures. Ottar var den 8. fysioterapeuten i Norge som disputerte. Han ble ansatt ved Institutt for samfunnsmedisin ved NTNU i januar 2000 ,og ble professor i 2010.

Ottar var en sterk personlighet med en naturlig autoritet som bidro til friske og engasjerende diskusjoner i spennet mellom kunnskapsbasert og erfaringsbasert praksis. Ottar var i sitt virke som kliniker nysgjerrig, både på virkningsmekanismer og behandlingseffekt. Intet som erfaringsmessig hadde effekt, skulle forkastes før det var undersøkt vitenskapelig. Ottar var innovativ. Han hadde en helt spesiell evne til å knytte kontakter, etablere forskningsnettverk og gi seg i kast med nye fagområder. Blant annet veiledet han tre stipendiater innenfor undersøkelse av sammenheng mellom bevegelse, motorisk kontroll og kliniske utfall. Han var levende opptatt av å utvikle et samarbeid med de teknologiske miljøene ved NTNU. Ulike teknologier, blant annet ultralyd og kybernetikk, ble brukt for å kvantifisere bevegelse og motorisk kontroll. Han var også sentral i forskningsprogrammet FYSIOPRIM, og var en pådriver for samarbeidet mellom kommunen og forskningsmiljøene. De senere årene initierte og ledet han prosjekter knyttet til klinisk beslutningsstøtte med bruk av kunstig intelligens. En viktig drivkraft for Ottar var å løfte kunnskapsnivået i praksisfeltet og at kunnskapen skulle komme pasientene til gode.

Ottar vil bli dypt savnet. Han var en god, stødig og morsom kollega og venn, og hadde fin evne til å være klar og tydelig når det gjaldt å få fram sine meninger. Ottar rommet så uendelig mye. Han hadde en herlig humor med snert og brodd, samtidig som han var varm og omtenksom. Alltid med spørsmål og ekte interesse for hvordan det stod til med oss andre. Ottar gjorde alt fullt og helt. Han var et arbeidsjern med stor arbeidskapasitet og ‘drive’ som ofte resulterte i altfor lange dager og lite fritid. Ottar hadde mye kunnskap. Han var en poengtert og engasjerende underviser og veileder for utallige klinikere og studenter på mange nivå og arenaer. Til tross for mange lange dager med forskning og undervisning, var han også å finne på traktoren når det var våronn. Parallelt med sin meget aktive forskergjerning opprettholdt han sin glødende interesse og engasjement for jordbruk og gårdsdrift som han hadde med seg fra barndommen. Ottar var veldig glad i familien sin og i naturen. Han var bosatt på Moksnes gård i Stjørdal siden 1995 sammen med sin livsledsager Siri og etter hvert sine to barn, Vilde (1995) og Sigurd (1998). Her ble et unikt miljø skapt i en salig blanding av gårdsdrift, aktiviteter og fag/forskning på Stabburet, som gjenspeilet Ottars allsidighet i idrett, kultur og sangkor, som bonde og akademiker. Ottar har satt store spor etter seg og har utfordret oss alle til å drive klinisk praksis og forskningsfelt videre.

Takk Ottar!