Minneord Mona Bøhn: En pioner innen kreftomsorg

Fra kolleger i Oslo, Bergen og Trondheim: Dagmar, Gro, Hanne, Tone-Lise, Unn og Wenche.

Mona ble født 03. mai 1931 i Bærum, og hun døde bare to dager før hun ville ha fylt 93 år. 

Kanskje var det vårmåneden mai som ga Mona et evig preg av ungdom, skjønnhet, spenst og initiativ? Flere av oss ble virkelig overrasket da vi erfarte at hun faktisk ble født 1931. Mona hadde så lette steg, og hun beholdt det ungpikeaktige ved seg til langt inn i alderdommen.

Mona vokste opp på Fornebu i Bærum sammen med lillebror Arne Ragnar og lillesøster Bibbi. Hun gikk på reallinjen ved Stabekk Gymnas og tok fysioterapiutdannelse ved Oslo Ortopediske Institutt. Hennes første stilling var i Harstad. Der møtte hun og giftet seg med Hans Merckoll. Hans jobbet i Sulitjelma, og Mona ble med dit. Hennes første sønn ble født i Sulitjelma, og etter hvert kom 3 sønner til. Mona og Hans ble skilt, men i 1982 giftet Mona seg med sin gamle klassekamerat Gerhard Aspheim, og de fikk mange gode år sammen. 

Radiumhospitalet i Oslo ble hennes arbeidssted i mange år frem til hun gikk av som pensjonist i 2001. Her har hun satt dype spor; «alle» kjente til Mona. Mona ble en pioner innen fysioterapi i kreftomsorg, og for oss som kom etter, var hun en kilde til fagkunnskap og inspirasjon. Hun var forfatter av boken «Kreftpasienter og fysioterapi» som kom ut allerede i 1990 og som ble viktig for fagmiljøet. Mona var pådriver for opprettelse av Fagruppen for onkologi og lymfologi (FOL). Hun var initiativtaker til opprettelse av spesialisttittel i onkologisk fysioterapi, var delaktig i utvikling av kursrekken i onkologisk fysioterapi, kursleder innen flere av kursene i mange år, og hun rekrutterte nye kursledere som hun var mentor for. Som mentor var hun blant annet opptatt av at vi som kursledere tok vel imot foredragsholderne, og dette bidro trolig til at det ble relativt lett å få tak i flinke forelesere. Mona var også aktiv i utarbeidelse av nasjonale kvalitetsdokumenter innen brystkreft og lymfødem, og hun deltok i en stor stråleskadeundersøkelse av brystkreftpasienter i samarbeid med professor Sophie Fosså.

Mona var pådriver for å fremme kreftpasientens helhetlige behov. Hun viste stor ydmykhet for andre yrkesgruppers plass i kreftrehabilitering, også de som var utenfor de etablerte helseprofesjonene. Dette krevde mot, modenhet og modighet, noe Mona hadde i rikelig mon! Dette resulterte blant annet i boken «Rehabiliteringsomsorg for kreftpasienter, Motivasjon og livsmot på veien videre» som ble utgitt i 2000 og som Mona var redaktør for.

I tillegg til å være faglig dyktig, opplevde vi Mona som en svært varm og vennlig person, og hun hadde en respektfull måte å møte de hun var i kontakt med; både kolleger, medarbeidere og pasienter. Vi som fikk gleden av å få opplæring og veiledning av Mona, husker godt hvordan hun presiserte at vi måtte vise omsorg og forståelse for det pasientene gjennomgikk i forbindelse med kreftbehandlingen. Hun formante oss: «Husk at det å få utført en operasjon grunnet kreftsykdom er noe helt annet enn å få utført operasjoner grunnet slitasje eller andre mindre farlige tilstander».

I boken «Rehabiliteringsomsorg for kreftpasienter» er det i et avsnitt om bevegelsesglede tatt med et dikt av Andre Bjerke:

Skogen.

Vi trenger skog - til mer enn ved på peisen,

Avispapir, kartong og veggpanel

Vi trenger skog -

Til drømmenes båt på reisen,

Og til å bygge kirken i vår sjel.

(Andre Bjerke, 1963)

Mona etterlater seg et stort tomrom. Vi i fagmiljøet er takknemlige for alt hun har gitt oss, både som fagperson og som medmenneske. Våre tanker går til Monas stor familie, barn, barnebarn, oldebarn og søster. 

Vi lyser fred over hennes gode minne.