Har valgt bort det kliniske for lederstillinger

Hun fikk seks år med klinisk arbeidserfaring som fysioterapeut i Stavanger kommune før den første muligheten til å søke en lederstilling dukket opp. 

- Jeg måtte gå noen runder med meg selv. 

20 år etter trives Gunn Laila Dahlseng godt i rollen som leder. Det meste av tiden har hun vært virksomhetsleder for fysio- og ergoterapitjenesten i Sola kommune, med ansvaret for en arbeidsgruppe på 25 ansatte. Hun har også ansvar for virksomhetens økonomi og faglighet. Arbeidsoppgavene er utelukkende administrative.

–  Man kanskje si at jeg gjør det meste. Jeg håndterer lønn og personalsaker, pasienthenvisninger, prioriteringer og fordeling av ressurser, utviklingsarbeid, men også småting – som å svare på telefon og skifte utgåtte lyspærer. 

Veien inn

Etter noen år som revisor, forsto Dahlseng at jobben ikke var riktig for henne, likevel. Hun ville bli fysioterapeut. En praktisk og meningsfull jobb, tenkte hun. Hun gjorde et karriereskift og fikk jobb som «vanlig fysioterapeut», som hun kaller det, innenfor området barn og unge i Stavanger kommune. Etter noen år skulle fysioterapitjenesten i Stavanger, som da var fordelt på flere ulike bydistrikter, omorganiseres, fra åtte seks til fire avdelinger, og en sammenslått, større avdeling på Madla helse- og sosialkontor, trengte en kvalifisert leder. 

Dahlseng, som da jobbet på en av de mindre avdelingene, ble oppfordret til å søke, på tross av sin korte fartstid som fysioterapeut. 

– Det var nesten som om jeg ble ledet til å søke. Jeg gikk nok ikke med ønsket om å bli leder, sånn i utgangspunktet, etter å ha fullført en ny utdannelse for å bli fysioterapeut. 

Dahlseng hadde en relevant økonomibakgrunn, og i tillegg en videreutdanning innenfor helseledelse. Hun ble fortalt fra flere at hun var en bra kandidat til å søke på den nye lederstillingen. 

– Det var ikke så mange som ville søke, og jeg fikk høre at «Du må jo kunne gjøre denne jobben bra». Så da bestemte jeg meg for at jeg kunne prøve det. Det hele var ganske tilfeldig egentlig. 

Dahlseng beskriver lederrollen som annerledes på denne tiden. Med større nærhet til det kliniske. 

– Jeg tenkte nok at jeg kunne gå litt til og fra. At det fantes en kort vei tilbake til klinikken. Sånn er det jo ikke i dag. 

– Likevel, jeg hadde en mistanke om at jeg ved å søke, valgte meg en vei bort fra det kliniske arbeidet. 

Men, det fantes også andre betydningsfulle faktorer med i bildet, som bidro til at Dahlseng lettere kunne velge bort den kliniske fagutøvelsen. Hun var i en fase i livet med små barn og et ønske om større hus. For å ha den muligheten, trengte hun en bedre inntekt. 

– Det var nok sånn at lønna hadde en del å si. Du tjener jo mer som leder, så klart. 

 Dahlseng møtte heller ikke stor konkurranse. En intern utlysning, med to søkere. Hun var den mest kvalifiserte kandidaten. Ifølge Dahlseng, var det på den tiden lite rift om lederstillingene. 

– Det var mer slik at en av de ansatte «tok en for laget» og stilte opp. 

Et hakk opp

På grunn av spesialskolene i nærheten, var det mange fysioterapispesialister på barn og unge blant de ansatte på den sammenslåtte «storavdelingen» på Madla, den største i kommunen. Plutselig skulle hun lede erfarne fysioterapeuter, som Dahlseng hadde stor respekt for. 

– Jeg var litt spent på dette. Den kliniske kompetansen var kjent for å være god i bydelen. Det var mange erfarne, flinke folk, og selv hadde jeg jo ikke jobbet så lenge.

Men, Dahlseng opplevde å møte respekt og ble godt tatt imot av sine ansatte i den nye lederrollen. Det var heller ikke første gang hun skulle lede andre. Også som revisor, hadde hun fått prøve hatten på. Hun trivdes i rollen som avdelingsleder, og tok etter hvert en master i endringsledelse. Etter noen år på Madla, omorganiserte Stavanger kommune driften til å bli bydekkende, hvor hun ble avdelingsleder for fagområdet barn og unge. En avdeling med ca. 35 ansatte fysio- og ergoterapeuter. Og etter noen år, dukket enda en mulighet opp.

– Jeg hadde hørt mye bra om Sola kommune. Den gang var det, kanskje i enda større grad enn i dag, regnet som en lukrativ kommune å bo og jobbe i. Godt stilt økonomisk, og ikke minst kjent for å være lønnsledende, sammenlignet med mange andre kommuner. 

En ny virksomhetsleder for fysio- og ergoterapitjenesten i den "lukrative" kommunen skulle ansettes, og Dahlseng sendte inn en søknad. 

– Da jeg søkte visste jeg at det var mange hyggelige og kunnskapsrike folk her. Noen kjente jeg allerede. Og, stillingen var også et «hakk opp» for meg, karrieremessig.

Utfordrende med personalansvar

Jobben som virksomhetsleder kom med større ansvar. Dahlseng fikk ansvaret for kommunale fysioterapeuter og ergoterapeuter, avtalefysioterapeuter «Team Hjemme-rehabilitering» og for kommunalt hjelpemiddellager. For fordeling og prioriteringer av henvisninger og fordeling av ressurser. Hun leder i dag 25 ansatte i personalgruppen: fysioterapeuter, ergoterapeuter, en sykepleier og driftsteknikere. I tillegg er det 9 avtaleterapeuter i kommunen. 

– Det er 25 forskjellige personer, som trenger å bli sett på like mange forskjellige måter. En skal jo være rettferdig, og det skal være likhet for alle ansatte. Men, så er jo folk ulike og har forskjellige behov, slik at rettferdighet ikke alltid betyr likebehandling.

Likevel tror Dahlseng at jobben hennes er lettere, sammenlignet med ledere for en del andre virksomheter i kommunen. 

– Vi er en stabil gjeng, og det er ansatte som har vært her i mange år, fordi de trives så godt. Virksomheten har satset mye på arbeidsmiljøet, og også i stor grad hatt mulighet for kompetanseheving både etter kommunens behov og den enkelte terapeuts egne ønsker og interesser. Vi er en god gjeng som har det fint sammen.

Takhøyde. Kvalitetstid. Oppmerksomhet og fremheving av hverandres gode sider. Dette er faktorer som har hatt betydning for å skape et godt miljø i virksomheten, ifølge Dahlseng. 

– Vi er privilegerte i denne kommunen, hvor det har vært få nedskjæringer. Og så er det jo fornuftige, oppegående ansatte, folk som har vært over lengre tid, med gode rutiner innarbeidet. Der er stort sett «ordna forhold».  

– Personalansvar er jo krevende i perioder. Mange ledere, når de begynner å komme opp i min alder, ønsker seg bort fra denne delen av jobben. Nå er ikke jeg en av dem, men, det er helt klart krevende når man har ansvar for alle og enhver og et stort ønske om at alle skal ha en best mulig arbeidsplass. 

Ingen ensom ulv

Dahlseng står stort sett alene i lederrollen. Over seg har hun kommunalsjef- og assisterende kommunalsjef for levekår i Sola kommune, og i virksomheten jobber også en avdelingsleder for hjemmerehabiliteringsteamet. Men, det finnes ikke noe team av ledere under henne som hun kan støtte seg på. Og eneansvaret kan noen ganger oppleves som en utfordring, spesielt fordi hun ser seg selv som en person som jobber best i samarbeid med andre. 

– Jeg er ingen ensom ulv, og skulle gjerne hatt et team rundt meg. I mange situasjoner blir jeg stående litt alene, som ved personalsaker som jeg ikke kan drøfte med andre i virksomheten. 

Dahlseng samarbeider med kvalitetsutvalget i virksomheten og med tillitsvalgte. Her kan hun løfte problemstillinger og få innspill. Hun setter også stor pris på den egne mailtråden, og på de faste halvårlige møtene, som er opprettet for kommunale fysioterapiledere i Sør-Rogaland. Ledere fra store og helt små kommuner, som kan ta nytte av hverandres erfaring. Mailtråden er åpen og aktiv til alle døgnets tider, forklarer Dahlseng. Et nettverk og et felleskap med andre fysioterapiledere har blitt viktig for henne - for å føle seg mindre alene - og hun har akkurat kommet hjem fra Norsk Fysioterapeutforbund (NFF) sin lederkonferanse i Bergen, der hun deltok sammen med avdelingslederen i virksomheten. Konferansen har blitt en tradisjon for de to. Noe de begge setter pris på og får mye ut av.

– Det er fint å snakke med andre, få innspill og å høre hvordan andre har løst utfordringer. Jeg er opptatt av å lære av dem som har fått noe til, og tenker at jeg ikke trenger å «finne opp kruttet» selv, alltid. 

Dahlseng omtaler Sola kommune som «godt stilt» økonomisk, og noen ganger kan det også være fint å få litt perspektiv ved å treffe andre som ikke er så heldige, mener hun. 

– Det blir en realitetsorientering, en refleksjon rundt eget ståsted, selv om vi også har satt «bremsene» på her i kommunen og  går strammere tider i møte.

Hun er heller ikke fremmed for å slå på tråden til ledere i andre kommuner, om det er planer hun ønsker innspill på. 

Likevel kan hun føle seg alene. 

– Ja, iblant gjør jeg det. Jeg hadde ønsket meg en ledergruppe å diskutere virksomheten med. Men sånn er det å være leder i en mellomstor kommune. Da blir man litt overlatt til seg selv.

Dahlseng vil likevel understreke at hun har mange gode folk rundt seg til å sparre med. 

– Folk med mye erfaring både faglig og i livet ellers, både blant sine ledere og ansatte i virksomheten.

Fremdeles fysioterapeut

Selv etter 20 år som leder, med administrative oppgaver, kjenner hun på en egen kjærlighet for faget «sitt». 

– Identiteten min ligger i fysioterapifaget. Selv om jeg kan bli svar skyldig, om noen spør meg til råds! 

– Faglig er jeg nok ikke i fremste rekke lenger, derfor har vi opprettet deler av en fysio- og ergoterapistillinge til fagutvikling, noe som har løftet det faglige betydelig.

Dahlseng mener fysioterapifaget er unikt. Med mange muligheter for å fremme god helse i befolkningen. 

– Det er også derfor jeg har beholdt medlemskapet mitt i NFF, og derfor jeg velger å engasjere meg aktivt i faget gjennom deltakelse på konferanser og kurs, når jeg har mulighet til det.

– Jeg føler jo at jeg er fysioterapeut fortsatt.

Hun har likevel vært bevisst på at ingen skal oppleve at hun favoriserer fagfeltet i lederjobben. 

– Jeg har alltid prøvd å sette meg ekstra godt inn i de fagområdene utenfor mitt eget, for at ingen skal føle at jeg bare holder meg mest «i en leir». 

– Har du vært i en situasjon hvor du har måttet velge å prioritere en stilling til enten fysioterapi eller ergoterapi? 

– Ja. Men da har jeg hatt et veldig godt samarbeid med tillitsvalgte fra begge yrkesområder, og vi har stort sett vært veldig enige om hva vi skal lyse ut. Det har aldri blitt noen stor diskusjon, og det er faktisk bare de siste årene dette er noe vi har hatt mulighet til å bestemme dette i virksomheten selv. 

Mener lederkompetanse er nødvendig

Selv om Dahlseng fra start aldri gikk bevisst inn for å kvalifisere seg til sin første stilling som avdelingsleder, hadde hun en CV som la til rette for en lederkarriere. Og selv om en formell kompetanse ikke alltid er et krav i stillingsutlysningen, er Dahlsengs erfaring at den likevel kan være nødvendig, om det er veien man ønsker å gå. 

– Som stillingsbeskrivelsen til avdelingsleder eller virksomhetsleder ser ut nå, tenker jeg at denne tilleggskompetansen er nødvendig ja. Det finnes jo kommunale lederutviklingskurs som vi er med på jevnlig, men å komme helt ny uten tilleggsutdannelse, det tror jeg hadde vært veldig vanskelig. 

Hun mener at områder som økonomi, personansvar og andre ledelsesoppgaver, som å sette sammen gode arbeidsgrupper og få gjennomslag for ideer, vil være vesentlig lettere med en utdanning innen ledelse. Selv sitter Dahlseng i grupper og utvalg både internt i kommunen og interkommunalt, som en del av lederjobben. Hun er blant annet med i arbeidet med å utarbeide et eget "helsekvartal" i kommunen. Et bredt samarbeid med flere aktører kan være en krevende oppgave, mener hun. Og man må en raskt lære seg kunsten å samhandle dersom en skal komme noen vei. 

– I fysio- og ergoterapitjenesten er vi jo i kontakt med veldig mange av kommunens innbyggere: med skoler, barnehager, hjemmeboende eldre - og de som er på sykehjem. Det krever mye av den enkelte terapeut, og på ledernivå. 

Budsjetter. Rapportering. Prognoser. Økonomi kan også være et ukjent farvann for den jevne fysioterapeut. 

– Vi har jo et forholdsvis enkelt regnskap, uten døgndrift og store variasjoner i utgifter og inntekter, men mangler man erfaring, er det kanskje ikke så enkelt likevel. Jeg hadde jo en økonomiutdannelse med meg inn i jobben som jo ga meg et annet utgangspunkt og forståelse på dette området. 

Derfor mener Dahlseng en formell kompetanse er å anse som en nødvendighet om man skal tre inn i en lederstilling.

– Den gang, for 20 år siden, vet jeg ikke om det var nødvendig, men i dag – vil jeg si at det er det. Man er involvert i så mye ut over selve driften i virksomheten. Og så mener jeg også at man bør være en fagperson. Om man er en fysioterapeut eller ergoterapeut, det spiller ingen rolle dersom en er åpen for innspill, er nysgjerrig og har respekt for de andre fagfeltene og yrkesgruppene.

Vi setter pris på å høre fra deg!

Har du tanker om saken du nettopp har lest? Vi i Tidsskriftet Fysioterapeuten setter pris på din tilbakemelding på våre saker. Er det andre temaer du ønsker å lese mer om? Har du forslag og gode tips? Du er velkommen til å ta kontakt med oss ved å sende en epost til Fysioterapeuten@fysio.no.