Har fysioterapeuten noe med pasientens seksualliv? Uten tvil, mener professor

Areskoug Josefsson er fysioterapeut med spesialisering i revmatologi og ansatt som professor i folkehelse ved Fakultet for helsevitenskap på VID Vitenskapelige Høgskole og på Oslo Metropolitan University (OsloMet). Etter en «aha-opplevelse» for flere år siden, under arbeidet med masteroppgaven sin, fikk hun for første gang øynene opp for et område av pasientens livsverden hun i stor grad mener fremdeles er oversett i fysioterapibehandling.

– En kvalitativ undersøkelse av årsaken til at eldre med revmatoid artritt (RA) hadde nytte av fysioterapi, viste at pasientene opplevde effekt mye på grunn av et rikere seksualliv og en bedre relasjon til sin partner etter behandling, forteller Areskoug Josefsson.

Hun sier funnene den gang overrasket henne stort. Og forteller at hun kjente på et ubehag. Ikke over pasientenes svar, men over sin egen manglende bevissthet på dette aspektet ved pasientens livsverden. Fordi et bedret seksualliv var en behandlingseffekt hun som fysioterapeut aldri tidligere hadde tenkt over.

– Da jeg så hva pasientene hadde svart, husker jeg at jeg tenkte: Jobber jeg med seksuell helse?

- Som helseprofesjonelle skal vi se hele mennesket. Men det er fort gjort å glemme at pasientene også har et seksualliv, innrømmer Areskoug Josefsson.

Et oversett område

Oppdagelsen gjorde henne også nysgjerrig, og det ble starten på en akademisk karrierevei. Siden 2016 har hun forsket på og undervist i temaet seksuell helse. Areskoug Josefsson tror at flere fysioterapeuter glemmer å inkludere temaet i behandling.

– Dette kan være et betydningsfullt, men dessverre også ofte oversett, område for pasientene. Det er selvfølgelig veldig individuelt hvor stor plass seksuell helse har for den enkelte pasient, men for mange er det viktig, med en stor betydning for livskvalitet, forklarer hun.

Areskoug Josefsson forteller at det finnes flere aspekter ved akutt og mer langvarig sykdom og funksjonsnedsettelse som kan påvirke seksuallivet. Og at sykdom kan nedsette lysten på sex eller være et hinder for intimitet.

– Sykdom, skade og funksjonsnedsettelse kan få en negativ innvirkning på seksuell helse på mange ulike plan. Når sykdom blir langvarig, og pasientens dager er preget av smerter og tretthet, er det naturlig at det resulterer i mindre overskudd til all fysisk aktivitet, også av en seksuell art, forklarer hun.

Og legger til:

– Utover det fysiske aspektet kan sykdom også påvirke hvordan pasienten har det med seg selv, som igjen får betydning for lyst og behov for intimitet.

Areskoug Josefsson presiserer at forskjellige funksjonsnedsettelser eller skader også kan gjøre det praktisk utfordrende å mestre sex og intimitet som aktivitet.

– I behandling er det lett å snakke om hvilke begrensninger for eksempel en frossen skulder fører med seg for pasienten på arbeidsplassen. Men færre behandlere overveier hvordan den samme reduserte skulderbevegelsen også kan være et hinder for onani eller for å gi sin partner en «knuseklem», sier hun.

Hun forteller at manglende informasjon i forbindelse med rehabilitering etter operasjon eller skade, sammen med pasientens egne frykt for å anstrenge seg fysisk, er faktorer som også kan virke begrensende på seksuallivet.

– Etter en hjerteoperasjon opplever mange pasienter å kjenne seg engstelige for hvilken fysisk belastning hjertet kan tåle. Her er fysioterapeuter gode på å veilede og gi råd om hvordan man skal justere mengde og intensitet i fysisk aktivitet. Dessverre hørere det nok til sjeldenheten at seksuelle aktiviteter inkluderes i veiledningen. Det er synd, for fysioterapeuten kan gi spesifikke råd også her, sier Areskoug Josefsson.

Hun forklarer:

– Akkurat som på ergometersykkelen kan man også under seksuell aktivitet sørge for å varme godt opp- og passe på å justere sin intensitet og belastning etter egne forutsetninger.

«For gammel» eller «for syk» for et seksualliv?

Areskoug Josefsson mener det ikke finnes noen situasjoner hvor det ikke er aktuelt for fysioterapeuten å tenke på seksuell helse som et aktuelt viktig livsområde for pasienten. Hun sier at det likevel kan være flere grunner til at det ikke faller fysioterapeuten inn å ha søkelys på dette temaet.

– Jeg tror det er vanlig å glemme eller gå ut fra at pasienten er «for gammel» eller «for syk» til å være opptatt av sin seksuelle helse. Men vi møter hele mennesker, og vi viser respekt for dette hele mennesket ved å være åpen for alt som er viktig for pasienten, også seksuallivet, sier hun.

Fysioterapeutens åpenhet, tilrettelegging og respekt for pasientens livsverden mener hun er avgjørende for at pasienten våger å fortelle om sine utfordringer og sine mål for behandlingen. Hun gir noen eksempler på hvordan dette kan gjennomføres i praksis.

– Å belyse at det finnes en åpenhet rundt seksuell helse som et fokusområde i behandling, kanskje allerede før første møte med pasienten, kan være en god idé. Noen helseforetak sender ut informasjonsskriv i forbindelse med oppstart av et rehabiliteringsforløp, som inkluderer seksuell helse i beskrivelsen av hva som kan være et aktuelt fokus under forløpet.

Hun foreslår at klinikker kan bringe en tilsvarende informasjon ut på sine hjemmesider.

– Også under møtet med pasienten kan man signalisere åpenhet i den informasjonen man gir. I samtale med pasienter som trenger råd om fysisk aktivitet, om restriksjoner i bevegelser eller aktivitet, er det for eksempel helt naturlig å inkludere hva dette betyr i forbindelse med seksuallivet, forklarer Areskoug Josefsson.

Hun legger til:

– Å gi pasienten relevant informasjon, som vitner om åpenhet og som legger til rette for å samtale om seksualliv og intimitet, som et aspekt av pasientens funksjon, aktivitet og deltakelse, kan være betryggende for pasienten, og det kan bidra til å senke terskelen for å åpne seg. Det er ikke alltid nødvendig å spørre pasienten direkte om seksuallivet, men det er avgjørende at man legger til rette for at tema kan bringes på banen.

Kompetent nok

Areskoug Josefsson har forståelse for at fysioterapeuter kan føle at de er på ukjent farvann når det kommer til seksuell helse i behandling. Hun mener likevel dette temaet hører inn under områder som ligger helt innenfor fysioterapeuten kompetanse.

– Seksuell helsefremming og -rehabilitering inkluderer tiltak som styrke- og bevegelighetstrening og aerob kapasitet. Fremme mestringstro og å redusere bevegelsesvegring. Og ikke minst fysisk aktivitet, sier hun.

Samtidig mener hun at det er viktig at fysioterapeuten kjenner sine begrensninger.

– Det kan være aspekter ved seksuell helse som ligger utenfor fysioterapeutens kompetanseområde. Det kan dreie seg om ereksjonssvikt som et resultat av medisinering eller utfordringer i seksuallivet som er knyttet til alvorlig traumeproblematikk, som trenger en annen tilgang. Noen pasienter har bruk for hjelpemidler for å kunne gjenoppta seksuell aktivitet. I slike tilfeller kan det være mer aktuelt om en lege, en psykiater og en ergoterapeut bistår, sier Areskoug Josefsson.

Hun legger til:

– Fysioterapeuten trenger kanskje ikke gå «i dypet» med problematikken rundt seksuell helse. Men det er helt klart at fysioterapeutens bevissthet og støtte er viktig for pasienter som opplever funksjonsnedsettelser og utfordringer i seksuallivet.

Mer åpenhet

Areskoug Josefsson forteller at det finnes et klart ønske i brukerorganisasjonene om et større fokus på seksuell helse i møtet med helseprofesjonelle. Mange har dårlige erfaringer.

– Flere pasienter har opplevd å ikke blitt møtt på noen god måte når de har forsøkt å tematisere seksuell helse i behandling. Noen har ikke fått respons på dette i det hele tatt, forteller hun.

Hun mener det ikke er så mye som skal til for at pasientene selv opplever at seksuell helse anerkjennes og ivaretas i behandling.

– Jeg tror åpenhet hos fysioterapeuten er nøkkelen. Det kan starte med samtalen mellom kolleger. At man spør hverandre til råds om hvordan man kan gå frem. At man er bevisste på at behandlingstedet hvor man arbeider, praktiserer en åpenhet som også er synlig for pasientene.

Areskoug Josefsson mener at å åpne opp for det som pasienten selv opplever er viktig i behandling, og å la dette få nok plass, er å anerkjenne pasienten som et helt menneske.

– Å klare å kle på seg selv er et mål som ofte blir satt i starten av et rehabiliteringsforløp. Noen pasienter vil heller mestre å kle av seg.

- Det er pasientens mål og opplevelse av mening som betyr noe, minner hun om.