Fysioterapeut hedret med smertepris: – Skikkelig stas

RIKSHOSPITALET: Fysioterapeut og forsker Astrid Woodhouse deltok torsdag 16. juni på Norsk Smerteforenings fagkonferanse om kunnskapsbasert smertebehandling på Rikshospitalet i Oslo. Der ble hun hedret med Kari Widerøes Minnefondspris for 2022.

Kari Widerøe var en hardt rammet kronisk smertepasient. Hennes ønske var at andre pasienter skulle møte et helsevesen med mer kompetanse på smertebehandling enn hva hun selv opplevde. Ved sin død i 2006 testamenterte hun 500.000 kroner til opprettelsen av minnefondet.

Prisen har tidligere gått til leger, sykepleiere, fysioterapeuter og psykologer.

– Det er veldig mange store kapasiteter som har fått den før meg, så dette er skikkelig stas, sier Astrid Woodhouse til Fysioterapeuten.

Mange jern i ilden

Prisvinneren er utdannet fysioterapeut og manuellterapeut. Hun arbeider som førsteamanuensis og forsker ved NTNU. Woodhouse er også spesialfysioterapeut ved Smertesenteret på St. Olavs Hospital. I flere år har hun vært studieprogramleder og emneansvarlig ved master- og videreutdanningen i smerte og palliasjon ved NTNU.

Woodhouse arrangerer kurs i smertemedisin og har bidratt med en rekke vitenskapelige foredrag nasjonalt og internasjonalt. Hun har også vært styremedlem og leder av Norsk Smerteforening, med ansvar for flere av de nasjonale fagkonferansene.

På Rikshospitalet holdt Woodhouse prisvinnerforedrag om et selvvalgt tema. Hun snakket om Knutepunktprosjektet, et prosjekt som handler om å styrke samhandlingen mellom fastleger og fysioterapeuter. Rundt 20 leger og 40 fysioterapeuter deltok på det første knutepunktkurset i Trondheim i 2019. Det er også gjennomført kurs i Kristiansand.

Kurs med lokale ressurser

Woodhouse, som er prosjektleder i Knutepunktprosjektet, ønsker å rulle ut kurset i flere kommuner.

– Nå har vi kjørt to piloter, og vi trenger å gjøre denne kurspakken mer tilgjengelig. Til det trenger vi midler, men det må vi klare. Vi har støtte fra både NFF og NFA. Vi ønsker å lage en kurspakke som er lett tilgjengelig, som kan kjøres i kommunene med flest mulig lokale ressurser, sier Woodhouse.

Ressursene prosjektgruppen ønsker, skal gå til å utvikle kursene videre.

– Nå er det bare en masse filer og foredrag fra kursene vi har kjørt før, har, men vi ønsker å gjøre det til noe brukbart, forståelig og håndterbart for andre enn oss. Noe som gjør at fysioterapeuter, fastleger og annet helsepersonell kan jobbe tettere sammen om sårbare pasientgrupper i primærhelsetjenesten. Kanskje kan det føre til at mange ikke trenger å bli henvist til spesialisthelsetjenesten, sier fysioterapeuten.

Viktig at fastlege og fysioterapeut blir kjent

Woodhouse er klar på at manglende samhandling mellom fastlege og fysioterapeut er en utfordring, særlig i de større byene.

– Mange fastleger kjenner ingen fysioterapeuter som de kan støtte seg på. Og omvendt: Fysioterapeuter opplever ofte at fastleger er vanskelige å få tak i. Fysioterapeuter føler ofte et behov for å løse problemer med smerte og redusert funksjon, men med denne pasientgruppen er vi kanskje nødt til å stå i det sammen med fastlegen. Kanskje lenge. Langvarige smerter kan bli bedre, men de vil oftest ikke gå helt over.

Woodhouse oppdaget gjennom Knutepunktprosjektet at det er viktig at fastleger og fysioterapeuter blir kjent med hverandre.

– Da kan partene kommunisere ved å sende korte meldinger frem og tilbake, slik at det ikke blir så veldig tidkrevende. Men man må være tilgjengelige for hverandre lenge nok til at man blir kjent, og det er det vi tenker at kurset kan hjelpe til med. Og hvis begge parter føler at de hjelper pasienten, så er det også god motivasjon.

Senke terskelen

– Er det bra eller dårlig for samhandlingen at pasienter ikke lenger trenger å gå via fastlegen for å få time hos fysioterapeut?

– Det kan være fint for pasienten å ha lettere tilgang til fysioterapi, men samtidig er det en risiko med det. Hvis det fører til at fysioterapeuten og fastlegen ikke har kontakt, så kan det bli kommunisert helt forskjellige ting til pasienten.

Woodhouse fortsetter:

– Så er det ofte sånn at hvis legen ønsker at pasienten skal oppsøke fysioterapeut og ikke lenger gir dem en rekvisisjon i hånda, så kan en del pasienter oppleve at terskelen for å gå til fysioterapeut blir høyere. Særlig kanskje de som har en sammensatt problematikk. En del leger har løst det ved at de sender med pasienten en journalutskrift. Det er lettere når fastlegen sier at «dette er en fysioterapeut jeg samarbeider med». Da kan terskelen bli litt lavere, sier Astrid Woodhouse.