For lite mat og veldig mye trening – en kropp i underskudd

Lone Omholt Lossius

FORSKNINGS-JOURNALIST OG FYSIOTERAPEUT

Over flere uker og måneder har media hatt fokus på forekomsten av vektkrav, slankepress og spiseforstyrrelser i idretten. Vi har lest og hørt om toppidrettsutøvere som av ulike grunner spiser for lite. Hvor matinntaket ikke kan kompensere for en svært høy treningsmengde. Om utøvere som har slitt, kjempet og vunnet, og noen ganger dessverre tapt, indre kamper. Som har blitt utsatt for et ytre umenneskelig press fra betydningsfulle andre. Og vi har fått et innblikk i hvordan det har påvirket dem.

Det har vært vond lesning. Men samtidig oppleves det som viktig når en fasade slår sprekker og det slippes lys inn på det mørke og skjulte. Det som kommer frem sender et nødvendig og klargjørende signal til omverden. Her finnes vi som idealiserer idrettsutøverens livsstil og prestasjoner. Vi trenger å forstå hva som kan skje, når livet består av for mye trening og ikke nok mat.

Å drive rovdrift på kroppen får konsekvenser. Derfor er det viktig at vi kjenner på ubehaget når vi leser utøvernes historier.

Noe å strekke seg etter

Idrettsutøvere har alltid vært idealisert i samfunnet. Sportsidiot eller ikke- det er få som ikke lar seg imponere og bevege av gullmedaljer, pallplassering, seiersjubel og lykketårer. Utøvernes prestasjoner fremmer fellesskapsfølelse og en nasjonal stolthet i folket. Å ta del i gleden virker samlende. Enda mer imponerende blir prestasjonene når stjerna har reist seg etter et fall. Kjempet seg tilbake fra skader og motgang, og mot alle odds- funnet veien tilbake til pallen. Det er så godt å se. Det er inspirerende og det er behagelig. Sånn vi liker det.

Få spør seg selv om prestasjonen kom for tidlig, eller hva den kostet. Hvilke ofre på veien som svekket og brøt ned, mer enn de bygget opp og styrket.

Et høyt fysisk aktivitetsnivå og målrettet trening har blitt viktig for mange, også utenfor idrettsmiljøene. Vi inspirerer og kopierer hverandre med trening. Å være i god fysisk form fremstilles og oppmuntres som et mål på god helse- og på et sunt og godt liv. For mange blir derfor eliteutøverne selve bildet på en sunn livsstil. De er raske, sterke og handlekraftige.

Alle vet, så klart, at toppidretten ikke er for alle. De fleste av oss mangler kombinasjonen av egenskaper og evner som kreves for å nå toppen. Likevel, utøverens atferd, egenskaper og evner blir høyt verdsatt og etterstrebes i et prestasjonsrettet samfunn. Vi lar oss imponere og inspirere- og vi soler oss i glansen deres når de lykkes. Selv om eliteutøverne befinner seg på et helt annet nivå, forblir de viktige idealer for oss andre. Noe å strekke seg etter.

Når idealet brister

Idrettsutøverens aktive hverdag resonnerer kanskje spesielt godt med mange fysioterapeuters personlige verdier og med vårt fremste faglige verktøy. Uten å kunne snakke for alle, tror jeg mange kan være er enig i at vi, som en gruppe, er over middels interessert i hvordan livet kan optimeres med fysisk aktivitet og gjennom systematisk trening. Vi har nok en spesiell interesse for treningsadapsjon- for hvordan det er mulig å prestere fysisk på et såpass høyt nivå, som det eliteutøverne klarer. Hvordan kroppen kan bli stadig sterkere, stadig mer utholdende. Hvordan den tilpasser seg såpass store mengder med trening.

Jeg våger meg også til å påstå at fysioterapeuter har en forkjærlighet for måloppnåelse. Derfor er det faglig fasinerende, og personlig inspirerende å følge eliteutøverens reise og prestasjoner. Vi vil vel helst tenke at en slik livsstil er utelukkende sunn.

Det er den ikke.

Men det er lett å tro likevel. Lett for dem som ser idrettsstjernenes ansikter på melkekartonger og signaturen som logo på favoritt t-skjorta. Lett for den som møter en smilende skiløper som en reklameplakat i frukt og grøntavdelinga på Kiwi. Alt tilsier at dette er sunne mennesker. Kanskje de aller sunneste blant oss. Inntrykket forsterkes av media, som i lang tid har bidratt til å tegne et glansbilde, gjennom sensasjonspregede overskrifter og motiverende og rørende historier om hardt arbeid og suksess.

I det siste har bildet sett annerledes ut. Det har blitt tydeligere at eliteutøveren er mer enn dette inspirerende glansbilde. At de er mennesker som føler seg tvunget til å ta noen vanskelige og skadelige valg for seg selv. Valg som kan virke ødeleggende for idrettsgleden og som går på kompromiss med helsa.

Dette bildet bryter med idealet vårt. Det er et ubehagelig og sørgelig bilde. Men jeg mener likevel det tilfører en viktig nyansering. At det er nødvendig å kjenne på ubehaget. Kanskje spesielt viktig for oss som så lett lar oss fasinere av toppidretten. Og som gjerne liker tanken på at fysisk aktivitet og trening utelukkende er godt for oss, og sjelden en medvirkende faktor i prosesser som forringer et menneskets helse og livskvalitet.

En skadelig kombinasjon

Det er mye som kan sies om årsaken til hvorfor slanking har oppstått som et problem i idretten. Og det er mye som kan graves i når det kommer til idrettsmiljøer og praksisen i utøverens støtteapparat. Det er også veldig mye som kan sies om hvilke konsekvenser dette har for utøverens mentale helse, og for risikoen for å utvikle langvarige og alvorlige spiseforstyrrelser. Mye som bør sies. Men det ligger utenfor mitt område.

Det jeg derimot vet litt om, er hvilke fysiologiske og helsemessige konsekvenser det kan ha når eliteutøvere, i kortere eller lengre perioder, reduserer på antallet kalorier de inntar, enten som et forsøk på å optimere prestasjon, eller som et resultat av en spiseforstyrrelse. Idrettsutøvere har en livsstil og noen vaner som består av svært høye treningsmengder, og perioder med intensivert trening og konkurranse (1). De har med andre ord et svært høyt, og periodevis enda høyere, energiforbruk. Det sier seg da selv at for å matche forbruket, må inntaket være tilsvarende høyt.

Når en idrettsutøver bevisst forsøker å redusere vekt, kan dette innebære å redusere på inntaket, slik at det oppstår en negativ energibalanse. En grunnstein i slankeprinsippet. Idrettsutøveren kan også mislykkes i å få i seg nok energi, uten at det ligger en intensjon om slanking bak (2). Da er den negative energibalansen mer et resultat av at kravet til inntak er såpass høyt at det er vanskelig å innfri. Energibalansen kan forskyves gjennom å enten justere på energiinntak, -uttak- eller begge deler (3). En negativ balanse vil, over tid, kunne føre til en redusert vekt, endret kroppssammensetning og et endret hvilestoffskifte (2–4). Balansen er forholdet mellom det totale energiforbruket- ikke bare trening, men alle energikrevende prosesser i kroppen, og energiinntaket.

Lav energitilgjengelighet – når de fysiologiske systemene betaler prisen

Et annet viktig begrep, når vi skal begynne å se på konsekvensene av å trene mye og spise for lite, er energitilgjengelighet. Dette begrepet beskriver den mengden energi som er igjen fra energiinntaket etter at man trekker fra den energetiske kostnaden til trening (5). Den resterende mengden energi skal ivareta funksjon i alle kroppens fysiologiske systemer. Dersom inntaket er for lavt, og/ eller treningsuttaket for høyt- blir verdien utilstrekkelig til å dekke kroppens fysiologiske energikrav (2,5). Det har konsekvenser for kroppens funksjoner.

Når en lav energitilgjengelighet forekommer hos idrettsutøvere over tid ser vi forstyrrelser i fysiologiske funksjoner som reproduksjon og immunsystemet, og utøverne kan miste menstruasjon, få redusert beinhelse og et svekket immunforsvar (2,6). Det finnes rett og slett ikke nok energi igjen, til å ivareta disse funksjonene når energien må prioriteres til de mest livsnødvendige prosesser i kroppen.

De negative konsekvensene for helse og for trivsel som oppstår som et resultat av å være i en tilstand av lav energitilgjengelighet, er i idretten kjent som syndromet Relative Energy Deficiency in Sport (RED-S) (2). RED-S øker sannsynligheten for skade og sykdom, kan føre til økt antall sykedager og fravær for utøvere, og dermed få negative konsekvenser for prestasjon (2). I tillegg vil en endret hormonell profil og et svekket immunforsvar gi en dårligere helsetilstand og kan påvirke trivsel, mestring og treningsglede. Å være tilstede og i stand til å trene og konkurrere, og å kjenne gleden ved det, er forutsetninger for å kunne lykkes i toppidretten. Settes helsa og trivselen på spill- vil man kunne tro at det ikke bare kan påvirke sjansene for å bli god og få en lengre karriere i idretten, men også gi psykiske og fysiske helseplager som potensielt kan følge utøveren gjennom store deler av livet.

Hva betyr det for oss andre?

Det er ikke bare i eliteutøvernes kropper, hvor energiuttaket jo er svært høyt, det kan oppstå en lav energitilgjengelighet. Selv om risikoen her er større. For mange andre har også trening og idrett en stor plass, og en større funksjon enn kun som en fritidsaktivitet. Det betyr noe mer enn å være kilde til mestring eller sosialt samvær med treningskamerater. For noen blir trening mer enn en arena for å koble av eller få utløp for overskuddsenergi. For mange får det en helt annen funksjon. Hvor det handler mest om å forbruke energi, jo mer ut, jo bedre. Matinntaket kan bli restriktivt og utilstrekkelig. For mange representerer ikke mat viktige byggeklosser som gjør oss i stand til å yte, tenke og være. Ikke et sosialt møtested eller en kilde til nytelse. For mange handler mat mye mer om å begrense energi - jo mindre inn, jo bedre.

La oss bruke de vonde og sørgelige historiene fra toppidretten. Til å minne oss selv om, og fortelle hverandre, treningskameratene, og pasientene våre, hvor viktig det er å spise nok. At det er greit å trene mindre. At det noen ganger er helt nødvendig. La oss ta nytte og lærdom av toppidrettsutøvernes erfaringer, modighet og åpenhet. Å drive rovdrift på kroppen får konsekvenser. Fysisk aktivitet og målrettet trening som hobby, som behandling, som en del av en livsstil og til og med som en profesjon, har i utgangspunktet så mange muligheter for å være helsefremmende og til å optimere liv og funksjon. Men det har noen helt klare ernæringsmessige forutsetninger.

Så la oss være bevisste og bidra til å spre kunnskap som hindrer fysisk aktivitet i å bli skadelig.

En kropp i energiunderskudd er ingen sunn kropp.