Få effektstudier av norsk psykomotorisk fysioterapi

I siste episode av fysioterapipodkasten «Lateralt og medialt» settes psykomotorisk fysioterapi under lupen.

I episoden problematiserer programlederne Martin Moum Hellevik og Joakim Moestue Halvorsen forskningen som ligger til grunn for norsk psykomotorisk fysioterapi. Duoen har kommet frem til at det kun finnes to randomiserte studier som har undersøkt effekten av norsk psykomotorisk fysioterapi som isolert behandlingsform.

De peker på at selv om det i en årrekke har blitt generert erfaringsbasert kunnskap og kvalitativ forskningsbasert kunnskap, har norsk psykomotorisk fysioterapi per i dag en utfordring i å argumentere for effekt av behandlingsmetoden sammenlignet med andre tiltak.

Tidsskriftet Fysioterapeuten har før publisering av podkastepisoden forelagt budskapet for tre psykomotorikere: Kjerstin Fet Vindenes, leder av faggruppen for psykomotorisk fysioterapi i NFF, og Randi Sviland og Tove Dragesund, begge spesialister i psykomotorisk fysioterapi og førsteamanuensis ved Høgskulen på Vestlandet. Les hva Sviland og Dragesund skriver om psykomotorisk fysioterapi i dette meningsinnlegget.

– Vanskeligere å måle behandlingseffekt

Kjerstin Fet Vindenes er enig i at det finnes lite evidensbasert forskning på psykomotorisk fysioterapi, men hun mener det har en naturlig forklaring.

– Vi jobber med de pasientene som blir ekskludert fra alle studier verden over: de med sammensatte problemstillinger. Få vil forske på denne pasientgruppen, og det er de som er vår hverdag, sier hun.

Vindenes peker på at mange av pasientene som sendes til psykomotorikere, ikke har hatt effekt av vanlig fysioterapi. De har prøvd manuellterapeut, kiropraktor, naprapat, kort sagt alle behandlingsformer, forteller hun.

– Pasientgruppen er annerledes, og det å etablere en god relasjon er viktig for å lykkes med behandling. Det gjør det vanskeligere å måle behandlingseffekt enn ved andre typer pasientgrupper.

– Det er lett å måle økt bevegelighet i et kneledd, men hvordan måler du noe så subjektivt som økt livskvalitet og mindre smerte? Utfordringen for psykomotorikere er å få forskning på det vi vet skjer hver dag i behandlingsrommet, nemlig at pasienten blir bedre.

– Suksesshistorier hver dag

Lite evidensbasert forskning til tross: Vindenes mener flere henvisninger fra fastleger, spesialisthelsetjenesten, psykologer og Nav bærer bud om at behandlingen virker.

– Vi ser nå at Nav i mange tilfeller krever at man har prøvd psykomotorisk fysioterapi før de innvilger uføretrygd, fordi det har vist seg å hjelpe kroniske smertepasienter. Det er en anerkjennelse, sier hun.

– Har du eksempler på vellykket behandling?

– Psykomotoriske fysioterapeuter opplever suksesshistorier hver dag. Fra traumepasienter vi har hjulpet tilbake i jobb, til kroniske smertepasienter som har fått økt funksjonsnivå ved kun å være med i psykomotoriske bevegelsesgrupper.

Hun mener behandlingsformen har mange styrker.

– Kanskje har det å gjøre med at vi bruker mer tid, lytter og prøver å se hvor problemet ligger. Er det berøringen? Vi benytter ulike grep med strekkimpulser og massasje for å påvirke fastlåste spenningsmønstre, og det blir en annerledes tilnærming enn når pasienten sendes til et rehabiliteringsopplegg med fokus på trening.

Få studieplasser

Tre utdanningsinstitusjoner tilbyr master i psykomotorisk fysioterapi i dag: OsloMet, Universitetet i Tromsø og Høgskolen på Vestlandet.

Utdanningsstedene har langt flere søkere enn studieplasser. OsloMet hadde første opptak på denne studieretningen i år. Fasit var 15 studieplasser og 12,1 søkere per plass. Ved Universitetet i Tromsø, som har 20 studieplasser på psykomotorisk master, var det 119 søkere i 2019. Ved Høgskolen på Vestlandet er det 15 studieplasser.

– Vi vet at psykomotoriske fysioterapeuter er etterspurt i helsetjenesten, og det bekymrer at det ikke er tilstrekkelig antall studieplasser for å dekke samfunnsbehovet, sier Kjerstin Fet Vindenes.

– Trenger dem som klinikere

Med relativt få nyutdannede psykomotorikere mener Vindenes det er vanskelig å få noen til å forske.

– Grunnen er at dette er rasende gode og engasjerte klinikere, og veldig mange av dem er opptatt av å hjelpe pasientene sine.

– Hvem har ansvaret for at det ikke blir forsket mer?

– Det er vanskelig å si, men når det utdannes så få, trenger vi dem som klinikere. Ikke alle fysioterapeuter har den samme interessen for forskning. Det er en jobb utdanningene kan ta med seg videre, uten at jeg sier det er deres ansvar. Det er mange som skriver vitenskapelige artikler ut ifra sine masteroppgaver, og vi håper det kan bli flere forskningsprosjekter nå som flere har mastergrad med forskningskompetanse.