– Et fagfelt båret av interesse

Antallet ridefysioterapeuter er stigende, men mange slutter å praktisere på grunn av økonomiske og driftsmessige utfordringer. Ane Camilla Kveseth gleder seg over en økende interesse for fagfeltet, men ser med bekymring på forutsetningene for å kunne utøve faget på en bærekraftig måte.

– For enkelte tar organiseringen litt knekken på leveransen, forteller hun.

Hopp i antall medlemmer

– Hvilken utvikling har NFFs faggruppe for ridefysioterapi hatt de siste 10 årene?

– Det har vært en god utvikling med nasjonalt og internasjonalt samarbeid. Vi er en liten faggruppe, men vi har vært synlige. Navnet har blitt endret fra terapiridning, som ikke er en beskyttet tittel, til ridefysioterapi, som kun fysioterapeuter med riktig kursing kan praktisere. Endringen har gjort kompetansen vår tydeligere.

Kveseth forteller at faggruppen er i svak vekst, med noen nye medlemmer hvert år. I fjor ble det utdannet 21 nye ridefysioterapeuter, noe hun anser som et stort hopp i rekrutteringen til fagfeltet.

– Vi ser lyst på fremtiden med nye lovende og engasjerte ridefysioterapeuter, sier hun.

– Vil du si at tilbudet om ridefysioterapi er i tråd med etterspørselen?

– Nei, vi har en mangel på ridefysioterapeuter. Etterspørselen er stor, og det er langt mellom hver terapeut. Tilbudet stopper opp fordi det mangler nok steder å drive.

Få driver fulltid

Kveseth forteller at ifølge en fersk HELFO-rapport, er det 75 fysioterapeuter som har krevd taksten for ridefysioterapi for siste periode. Få praktiserer fulltid.

– Jeg tror kanskje det er mellom fem og ti fysioterapeuter som jobber fullt som ridefysioterapeuter. Det er flere faktorer som gjør det vanskelig med heltidsdrift, som økonomi, befolkningstetthet, tilgang til hester og anlegg – og samarbeidspartnere.

Kveseth forteller at det er vanskelig å tilby ridefysioterapi på små steder med færre store ridesentre. Ridefysioterapi er sjelden en heltidsjobb i distriktet. Skulle man likevel drømme om å bli ridefysioterapeut på heltid er det, ifølge henne, ikke umulig å få til.

– Men dette krever et godt samarbeid med rideskoler eller staller.

Fulltidsdrift heller ikke målet for alle.

– Mange opplever at det fungerer godt å kombinere med annen jobb.

Bæres av interesse

Kveseth erfarer at de økonomiske rammene gjør det vanskelig for mange ridefysioterapeuter å leve av yrket i dag. Det følger mange arbeidsoppgaver med å organisere tilbudet, flere som er helt uten økonomisk uttelling.

– Administrativt arbeid, samhandlingen med stallen og telefonsamtaler. Drosjerekvisisjoner skrives ut på «gamlemåten», på papir, forteller hun.

Ifølge Kveseth, er ridefysioterapeutens ansvarsområde bredt og inkluderer hester, hjelpere og sikkerhetsvurderinger. Jobben koster også penger. Få opplever at praksisen er lønnsom og at inntekt er i samsvar med arbeidet som legges ned i driften. Mange ridefysioterapeuter faller fra etter hvert som de får tryggere jobber med fast inntekt.

– Utgiftene i hestebransjen øker, og det er utfordrende å skape en lønnsom praksis.

Flere andre faktorer er også avgjørende for om det er mulig å drive, ifølge Kveseth.

– Vi er helt avhengige av samarbeidspartnerne for å levere tjenesten.

Alt av arbeid, og det store ansvaret, krever at ridefysioterapeuter er ekstra motiverte for å holde praksisen i gang.

– Er ridefysioterapi en bærekraftig praksis?

– Fagområdet bæres av terapeutens genuine interesse for hest, og hvordan vi ser at behandlingsformen påvirker pasienter som ellers har store utfordringer gjennom mestring, kontakt og økt funksjon. Det veier opp for strevet med å organisere.

Må ofte suppleres med annen behandling

Jamfør HELFO sitt regelverk, kan taksten som benyttes for ridefysioterapi (T99) kreves for inntil 30 behandlinger per år. Ordningen er en utfordring for både terapeut og pasient, mener Kveseth, og ifølge henne har regelverket vært oppe til diskusjon i faggruppen ved flere anledninger.

– Er 30 behandlinger nok for pasienten?

– Noen opplever effekt etter dette, for andre trengs det lenger tid – som ved annen fysioterapi. På grunn av regelverket vil det å øke antall behandlinger i uka bidra til at pasienten kun får ridefysioterapi over en kort periode, og behandlingen blir etter dette ofte bortprioritert.

Kveseth opplever at ordningen virker begrensende på driften. Hun mener at det burde være fysioterapeutens faglige ansvar å vurdere hvor mange behandlinger pasienten trenger, og at behandlingen må suppleres for å kunne gi et godt nok tilbud, slik ordningen er i dag.

– For noen pasienter kan ridefysioterapi fungere som et bidrag til annen behandling. Hesten er et fantastisk verktøy å ha i kassa ved problemstillinger hvor man ikke kommer helt i mål med andre tiltak. Kombinasjonen kan føre til at man oppnår mål på en mer egnet og helhetlig måte.

En annen utfordring med ordningen er, ifølge Kveseth, at den ikke legger til rette for å tilby behandling i små grupper eller individuelt.

– Styret jobber med å få til en endring her, og det vil forhåpentligvis føre til at dette blir en mulighet i fremtiden, sier hun.

Selv om hun mener at den økonomiske ordningen er en viktig faktor i at det oppleves tøft å drive, peker Kveseth samtidig på andre aspekter som kan bidra til å styrke forutsetningene for å kunne praktisere ridefysioterapi.

– Vi er faktisk den eneste yrkesgruppen som får bidrag for levering av tjenester på hest, også uten å ha kommunalt tilskudd. Det er en styrke for oss at bidraget følger pasienten.

Stort sett opptimistisk

Kveseth har sittet i styret i faggruppen NFFs faggruppe for ridefysioterapi i seks år, og gikk av som leder tidligere i år. Hun ser stort sett med optimisme på fremtiden til fagområdet.

– Hvordan ser fremtiden til fagfeltet ut?

– Spennende! Den preges av mye engasjement. Den åpner for flere pasientgrupper ved at andre fagområder ønsker å bruke hest i behandling, for eksempel innen psykisk helsearbeid. Tilstedeværelsen, kontakten og bevegelsen gjennom hesten oppleves utrolig meningsfull for mange, uavhengig av problemstilling.

For andre områder av faget holder hun mer tilbake for optimismen.

– Fremtiden til fagutøvelsen ser litt skumlere ut. Her må mer attraktive økonomiske rammer til for å holde ridefysioterapeuter i faget.