Delegat 4, Engh: - Det er på tide å våkne!

HAMAR: Lisette Engh (59) møter meg i sentrum en solfylt vinterdag i det mange omtaler som innlandshovedstaden. Stedet er Hamar, og Enghs Fysikalske er lokalene mange hamarsinger forbinder med den frittalende og etter hvert erfarne fysioterapeuten med spesialisering innen manuellterapi.

-Her var det både romslig og velutstyrt til å være et institutt med bare en fysioterapeut?

-Ja, men såpass må det nesten være hvis pasientene mine skal få skikkelig behandling, sier Engh bestemt, før hun tar meg med inn i historien. Slik det startet – for mange år siden.

For det startet tidlig for Engh.

Engh har vært fysioterapeut siden hun har var 6 uker gammel. Det er selvsagt å ta i, men det var da hun første gang hospiterte med sin mor – som også var fysioterapeut. Allerede som 16-åring fikk hun smake litt ordentlig på faget, som senere skal prege livet hennes. Nå får hun nemlig lov til å hjelpe en baby som ligger betydelig etter i utvikling:

-Jeg lærte hvordan jeg skulle bevege på han og aktivisere han. Han lå stille, uten reaksjoner, bevegelser eller gråt da jeg startet, men dette endret seg radikalt. Jeg fikk til og med attest fra barnelegen, husker jeg, sier hun med et smil.

Berlin 1986

Men for å bli fysioterapeut må man som kjent ha en noe lengre utdannelse. Denne valgte Engh å ta i Vest-Berlin – under den kalde krigen i 80-årene.

-Jeg ble uteksaminert fra Fysioterapi (Krankengymnastik-Schule) Reha.-Zentrum Berlin i 1986. Vi snakker Berlin under den kalde krigen, riktignok på vestlig side. Men også her var folk fortsatt preget etter det som skjedde i etterkrigsårene.

-Studiet var ganske tøft, med 40 timers uker og 5 uker ferie i året. Samtidig varierte timeplanen fra uke til uke, og det var mye praksis. Utdanningen var to år pluss turnus.

Og fortsetter:

-Jeg opplevde flere rare episoder i Tyskland, ikke med pasienter, men med «vanlige» tyskere, relatert til 2.verdenskrig. De hørte jeg snakket norsk, og satte meg i sammenheng med episoder fra krigsårene. Det var spesielt, sier hun.

Hun hadde praksis i både barne- og voksenpsykiatrien i Berlin.

-Her var jeg på lukket avdeling, og opplevde sterke ting jeg husker den dag i dag. Jeg kunne servert deg noen grelle historier, men jeg tror jeg lar være, sier hun.

Fra sykehus via ishockey til forskning og privat praksis

Etter at hun var ferdig med grunnutdanningen, tok hun turnustjenesten i Norge.

-Jeg var på Østlandske Vanførehjem og Gjøvik fylkessykehus, som det het den gang. Her opplevde jeg et fint samarbeid med ortopedene blant annet – og jeg fikk mye ansvar! Det opplevde jeg som veldig nyttig. Jeg hadde blant annet poliklinikk på overtråkk to dager i uken – før kontortid. Litt spesielt, og veldig gøy.

Senere har hun blant annet jobbet på Rikshospitalet, Ullevål sykehus, Sykehuset innlandet og Feiringklinikken. I tillegg har hun fungert som fysioterapeut for to landslag i Norges Ishockeyforbund og for Storhamar Dragons (ishockey). Også «over dammen», ved Hurley Med.Center-Flint, USA - et offentlig sykehus med traumesenter. Og hun vært vitenskapelig assistent i Fysiofondets storsatsing FysioPrim. Hun begynte på Enghs Fysikalske tilbake i 2003, og har jobbet her siden.

-Jeg startet ikke Enghs Fysikalske. Det var det min mor som gjorde. Hun drev instituttet i mange år før jeg fikk avtalen etter vanlige tildelingsprosesser da hun ville gå av med pensjon. Det er sikkert to-tre generasjoner som kjenner henne på Hamar. Før dette jobbet jeg flere år på institutt i Oslo.

Kunnskapsbasert og samfunnsengasjert

-Hvordan vil du beskrive Lisette, 59 og fysioterapeut?

-Tja, hva skal man si? Alltid beredt. Forberedt. Lett-engasjert. Løsningsorientert. Man kan ordne ting liksom! Pratsom. Ingen autoritetsangst lengre. Det har jeg forsåvidt aldri hatt. Kanskje burde jeg hatt det? Så er jeg samfunnsengasjert. Læringsvillig. Veldig opptatt av at det skal være kvalitet i arbeidet mitt. Jeg søker å jobbe kunnskapsbasert. Så har jeg god arbeidskapasitet.

-Du har jobbet alene ved Enghs fysikalske i 20 år nå. Samtidig hevder du at du jobber kunnskapsbasert. Hvordan gjør du det?

Det å drive et institutt selv og samtidig holde seg faglig oppdatert er utfordrende – ja – men jeg har gode kollegaer andre steder som jeg ofte diskuterer med. Jeg er opptatt av at ting skal være korrekt. Jeg leser meg opp i tidsskrifter, er med på kurs jevnlig – for å nevne noe. Jeg er opptatt av kunnskapsformidling. Pasientene skal kunne forstå seg og sine plager eller tilstander på en hensiktsmessig måte. For meg er dette patient education.

-For meg og min praksis er ufarliggjøring en rød tråd. Det handler – nesten uansett diagnose – om å tørre å være aktiv, legger hun til.

-Jeg skriver ikke venteliste. Det kan du ta med. Dette er kanskje også en del av det å jobbe kunnskapsbasert. Jeg mener absolutt ikke at de som har lange ventelister ikke jobber kunnskapsbasert altså – misforstå meg rett. Men det å ta inn pasienten når pasienten har behov for hjelp – det er både viktig og en vanskelig vurdering. Da må noen andre kanskje vente litt – men det forstår de som regel, sier Engh, som legger til at hun har både sykmeldings- og henvisningsrett. Dette har hun hatt siden 2007, noe som hun sier betyr mye for både henne som terapeut, hennes praksis og ikke minst for pasientene.

Hun legger til at pasienter som kan vente flere måneder kanskje ikke lenger har like stort behov for fysioterapi. Eller har fått større problemer enn de i utgangspunktet hadde.

NFF-Lisette

Engh har vært med på mye i sammenheng med Norsk Fysioterapeutforbund (NFF). Delegat for Region sør-øst, leder av den samme delegasjonen, medlem av sentral valgkomite, fungerende leder for NFF Region sør-øst, avdelingsleder i det som før het NFF avdeling Hedmark og styremedlem i det som før het NFF avdeling Oslo. Kontaktperson i Hamar i flere omganger. I tillegg til lokale verv i Hamar-regionen. Nå er hun nestleder i NFFs næringspolitiske råd.

-Du kjenner NFF godt etter alle årene i ulike verv. Hva mener du NFF må gjøre fremover – til det beste for fysioterapi og fysioterapeuter?

-Jeg mener NFF må være mer «proaktiv». Det betyr at vi må være i forkant i enda større grad enn det vi er i dag. Jeg tror vi må kjempe for vår plass i økende grad, det blir større konkurranse og flere yrkesgrupper ønsker jobbene våre.

-NFF bør i mye større grad lage politikken selv. Sette agenda. Ikke løpe etter!, mener hun.

-Hva tror du om at alle fysioterapeuter skal samles i ett og samme forbund – er det realistisk?

-Nei, det er nok ikke realistisk. Spesielt ikke etter autorisasjonssaken for ett års tid siden (der det ble bestemt at manuellterapeuter skulle få egen autorisasjon som helsepersonell, red.anm.). Men det å få inn flere uorganiserte i NFF – og ikke minst samle NFF og PFF (Privatpraktiserende Fysioterapeuters Forbund, red.anm.), tror jeg er veldig mulig.

-Hvor er du om fem år?

-Om fem år er jeg en brennende engasjert 64 år ung fysioterapeut og driver av Enghs fysikalske! Jeg kommer til å jobbe til jeg er 72 år – minst!

-Hvor er norsk fysioterapi om fem år?

-Fysioterapeuter er en veldig viktig yrkesgruppe som jeg håper beslutningstakere ser at det må satses enda mer på i tiden fremover. Men beslutningstakerne må skoleres for å forstå dette. Her må NFF mer på banen. Fysioterapeuter må inn i skolehelsetjenesten, særlig på videregående nivå. Dette er spesielt viktig. Ikke for oss som fysioterapeuter – men for skoleungdommen. Her er vi bare en «bør»-tjeneste. Dessverre, sukker Engh.

Og legger til:

-Det blir flere eldre – vi trenger flere fysioterapeuter. Og: Jeg ser et høyere «trøkk» innen psykisk helse. Dette vil sannsynligvis øke ytterligere. Spesielt viktig synes jeg det er å formidle at fysioterapeuter også trengs etter «kontortid» i spesialisttjenesten. Her er det rom for langt flere stillinger for å hjelpe samfunnet med de utfordringene vi allerede ser – og som venter.

-Så hvis vi alle gjør jobben vår, har flere fysioterapeuter faste stillinger og flere har driftstilskudd om fem år. Fordi samfunnet har oppdaget oss i enda større grad!

-Det er på tide å våkne!, kommer det til slutt fra Lisette Engh, som må haste videre til en digital kollegaveiledning.

Den uredde fysioterapeuten får det til å se enkelt ut. En hverdag satt sammen av pasienter, organisasjonsarbeid, kunnskapsinnhenting og veiledning.

For noen ville det kanskje vært mye. Engh tar det hele med et smil.

-Fag har alltid vært en hobby for meg ser du, sier hun.

Det er kanskje derfor hun får det til.

Vi setter pris på å høre fra deg!

Har du tanker om saken du nettopp har lest? Vi i Tidsskriftet Fysioterapeuten setter pris på din tilbakemelding på våre saker. Er det andre temaer du ønsker å lese mer om? Har du forslag og gode tips? Du er velkommen til å ta kontakt med oss ved å sende en epost til Fysioterapeuten@fysio.no.