Ber fysioterapeuter heie på hverandre i stedet for å konkurrere

53-åringen har vært avtalefysioterapeut i Nærøy og Steinkjer nesten helt siden han var ferdig utdannet fysioterapeut i 1993. De 10 siste årene har han i tillegg vært helsepolitiker for Høyre i Nord-Trøndelag, og siden sist valg varaordfører i Steinkjer.

Som avtalefysioterapeut har han vært medlem av NFF i alle år, og følger organisasjonen nøye. Han er ikke begeistret for alt han ser.

- Jeg er oppriktig bekymret for profesjonen vår, og ser at andre som for eksempel osteopater og naprapater får mer anerkjennelse og tar større plass. Det tror jeg er fordi de viser at de står sammen. Vi viser ikke samme solidaritet med hverandre, sier Bjørnes.

Han erfarer at politikere og helsemyndigheter opplever at fysioterapeuter ofte står steilt mot hverandre. Bjørnes viser blant annet til kraftige uttalelser i sosiale medier, at fysioterapeuter er organisert i tre forbund og at fysioterapeuter fra for eksempel sykehussektoren klager hvis avtalefysioterapeuter får for mye oppmerksomhet.

- Hvis én uttaler seg om noe som enkelte andre ikke er enig i eller liker, er det enkelte som høvler andre ned på sosiale medier. Det er selvsagt greit å være uenige, men det går an å uttrykke seg med klokskap. Og hvis noen får oppmerksomhet, uten at andre nevnes, rasles det med trusler om utmeldelse. Historien viser også at enkelte er villige til å gå så langt som å starte egne forbund. Det virker som om vi ikke står sammen, og jeg er redd det også er slik vi oppfattes, sier Bjørnes.

Ødelegger for hverandre

Han mener reaksjonene er ødeleggende for alle landets fysioterapeuter og er spesielt bekymret for fremtiden for den yngre generasjonen.

- Vi er få. Når vi i tillegg deler oss i tre, oppleves det som om personlige kamper er viktigere enn fysioterapi som fag. Fortsetter vi slik, er jeg redd vi støter fra oss de unge samt taper terreng faglig. Det ser vi blant annet ved at en rekke kommuner bruker fysioterapi som salderingspost, sier Bjørnes.

Han mener det er viktig at NFF og hver enkelt fysioterapeut blant annet har dialog med kommuner og at alle tar ansvar for å bygge et godt omdømme for fysioterapi og fysioterapeuter.

- Jeg er fornøyd med innsatsen til NFF det siste året, og er spesielt imponert over den nye forbundslederen vår. Men NFF kan ikke gjøre jobben alene. Vi som jobber som fysioterapeuter må alle ta vår del av ansvaret. Personlig har jeg tro på at det å vise at vi står sammen, anerkjenne hverandre uansett om vi er ansatt i kommunen, jobber på sykehus, i rehabilitering, som avtalefysioterapeut, helprivat, forsker eller leder er veien å gå, sier Bjørnes.

Han maner også til at fysioterapeuter definerer seg som best på rehabilitering, samt er villige til å endre behandlingsmetoder når det kreves.

- Hvis ikke seiler vi akterut og andre profesjoner overtar der vi er best, sier Bjørnes.

- Splittelse gjør alle svakere

Regionleder Hans Leo Dagsvik i NFF region Nord er enig med Bjørnes.

- Fysioterapeuter har en tendens til å være harde med og motarbeide hverandre på en måte som jeg tror er utenkelig for blant annet leger. Vi må erkjenne at splittelse gjør alle svakere, sier Dagsvik.

Han mener fysioterapeuter også må være obs på at den interne kranglingen når ører utenfor eget fagmiljø, og at den gir gjenklang langt inn i departementets og Stortingets korridorer. Samtidig viser han til at flere andre profesjoner innenfor muskel og skjelett banker på døra og mer enn gjerne ønsker seg fysioterapeutenes posisjon i helsetjenesten.

Dagsvik erfarer at politikerne nå åpner døra fora andre profesjoner, blant annet ved å ha gitt naprapater og osteopater offentlig autorisasjon.

- Hvor langt inn i varmen de kommer, gjenstår å se. Men veien til godkjent utdanning i Norge, praksisplasser i helsevesenet og refusjon fra Helfo har blitt langt kortere. Jeg ønsker ikke å svartmale, men mener absolutt at denne utviklingen må vi fysioterapeuter ta på alvor, sier Dagsvik.

Lys i tunnelen

Han påpeker samtidig at han erfarer at noe går i riktig retning, og at fysioterapeuter i kommunene samhandler mer enn tidligere.

- Det gjenstår mye før avtalefysioterapeuter og kommunalt ansatte oppleves som én tjeneste, men det er mer samarbeid rundt prioritering og å avlaste hverandre enn før.

Selv inviterer Dagsvik ofte til fellesmøter når han treffer fysioterapeuter i kommunene. På møtene diskuteres blant annet viktigheten av å fremstå som én tjeneste utad. Noe han mener er særdeles nyttig når det er behov for å argumentere for økte fysioterapiressurser.

-Hvis ikke fysioterapeutene blir enig seg imellom, er det håpløst å få en god dialog med kommuneledelsen. I min region har flere tatt tak i dette, og jeg er imponert over innsatsen tillitsvalgte og kontaktpersoner legger ned for å synliggjøre viktigheten av fysioterapi opp mot beslutningstakere, sier Dagsvik.

Han påpeker også at det i mange av sykehusene har blitt en oppgaveglidning mot at fysioterapeuter har fått utvidet ansvar, noe som kommer både pasientene og overbelastede leger til gode.

-Det varmer mitt hjerte oppriktig å se hvor mange flinke fysioterapeuter det er der ute, og hvor bra de jobber. Det virker derfor ekstra unødvendig å bruke ressurser på å kritisere hverandre, framfor å understøtte og heie på hverandre, slik Bjørnes oppfordrer til, sier Dagsvik.