Vi må koble oss på kasteballene i helsevesenet

Skrevet av Mette Skjeldam, teamkoordinator og fysioterapeut ved Avdeling for funksjonsvurdering (FUV) Sunnaas sykehus HF.

Vi er friskere enn noen gang før. Utviklingen av vaksiner, medisinering og mer effektive behandlingsmetoder gir oss flere leveår, og vi kan ta gode valg for å forebygge sykdom. Men hvordan møter vi de som strever med helseutfordringer og ettervirkninger av liv med motgang? Og hvor går grensen mellom overbehandling og rehabilitering?

En hverdag fylt av smerter

Jeg jobber på et sykehus med funksjonsvurderinger av pasienter med sammensatte lidelser. Bakgrunnen for innleggelsene er henvisninger fra lokalt hjelpeapparat med fastlegen i spissen, og målet er å få hjelp til å komme seg videre. Smertene har tatt kontroll og de infiltrerer alle hverdagslige gjøremål. Pasientene er ofte bekymret for fremtiden, for barna sine og en vanskelig økonomi. De kan ha sår fra oppveksten som en fastlege ikke kan fange opp i løpet av en 20 minutters konsultasjon.

Forskjeller i helse

På jakt etter det gode liv vinner de med de feiteste lommebøkene. Skillet mellom fattige og rike øker. Private helsetjenester, der man får helsehjelp på dagen øker samtidig som det offentlige strever med å få turnusen til å gå opp. Ettervirkningene av pandemien er et lokalt helsevesen som ikke har nok ressurser til å møte de økende utfordringene.

Livets kjipe bakside

Når skade og sykdom snur livet opp ned, trenger vi hjelp til å komme oss videre. Først overleve, senere hjelp til å leve et liv med begrensninger. I den akutte fasen blir pasienten møtt med forståelse fra omverden og aksept for livets kjipe bakside. Etter at akutt helsehjelp er utført starter rehabiliteringsfasen. Et rehabiliteringsopphold kan gi pasientene den kompetansen de trenger for å komme i gang med hverdagen hjemme.

Fastlegene drukner i henvendelser

På søken etter bedre livskvalitet, mindre smerter og økt deltakelse i samfunnet drukner fastlegene i henvendelser. Utredning innen ulike spesialistområder forsøkes, uten at vi finner klare svar.

Urealistiske forventninger om at det finnes en «quick fix» setter begrensninger for fremgang.

Medikamenter kan gi en rask og effektiv bedring. Utfordringen er at hjernen ønsker mer. Toleransen for de sentralstimulerende medikamentene øker, og veien er kort mellom å «ta en pille ved behov» og avhengighet. Da kan vi snakke om overbehandling. Det er på tide at vi stikker fingeren i jorda for å innse at anbefalte utredninger og behandlinger er forsøkt uten effekt for pasienten.

Det handler om samarbeid!

Ifølge lov om pasient- og brukerrettigheter har alle pasienter rett til medvirkning og informasjon. Vi ønsker å få pasienten mer delaktig og ta valg knyttet til egen behandling. Men det er utfordrende for fastlegen å navigere i et terreng som stadig endres. De trenger mer tid til å finne en ny vei sammen med pasienten. En god konsultasjon kan så et frø som vil kunne føre pasienten bort fra overbehandling og inn i en mer aktiv rolle i eget liv.

Langvarig smerte skal ifølge veileder for smertebehandling behandles i primærhelsetjenesten. Utfordringen er at de har prøvd alt som er av behandling uten å lykkes. De er ikke friske nok til å jobbe, ikke er syke nok til å få hjelp og ikke i stand til å komme seg videre på egen hånd.

Bygge bro mellom sykdom og samfunnets krav til deltakelse

Helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerkol skriver i Folkehelsemeldingen fra 2023 at forskjeller innen helse skal utjevnes. Dette budskapet er viktig. Det er et paradoks at de som strever mest får minst. Vi må starte i hverdagen, og her kommer rehabilitering inn.

Det handler om å ta hverdagen tilbake og bygge bro mellom sykdom og samfunnets krav til deltakelse. Å komme tilbake til et liv som man selv styrer, og ikke bare et liv med funksjonssvikt i fokus. Vi må legge til rette for en hverdag som inkluderer pauser, tar i bruk hjelpemidler og setter realistiske, konkrete og motiverende mål for fremtiden. Det trenger den plagede pasienten, som har bekymringer opp etter ørene, hjelp til å komme i gang med.

Det fantastiske nettverket

Samfunnet roser og fremhever alt det perfekte. Men de aller fleste vet at det ikke finnes hverken perfekte barn eller voksne. Elendighet, smerter og vanskelige tanker er også en del av livet. Baksiden av medaljen skal ikke få alt fokus, men vi må erkjenne at den finnes. Rehabilitering handler om nettopp dette, å akseptere de negative konsekvensene av skade og sykdom, samtidig som vi ser mulighetene.

Vi ønsker alle å være en del av noe større, men langvarig sykdom, mangel på omsorg, vonde mobbehistorier eller overgrep kan sette begrensninger for sosial deltakelse. De som lever med sår som fortsatt kan blø, trenger å bli møtt med raushet fra omgivelsene. De strever med å bli forstått for sine vansker, de kan uttrykke seg på feil måte og behovet for hjelp og støtte blir misforstått.

Som barn ble jeg tidlig møtt med livets bakside. Pappaen min var kreftsyk i 7 år, og døde da jeg var 10 år gammel. Det største fokuset for vår familie, som var rammet av alvorlig sykdom, var hverdagen. Der møtte jeg Lindy, den støttende læreren, Steinar, den motiverende fotballtreneren og aktiviteter med venner som tok tankene bort fra sykdom og savn. Tanker om fremtiden som ikke blir slik den var tenkt, er tungt å bære alene. Vi trenger nettverket! Praten over gjerdet med naboen kan være katalysator for en ny aktivitet og snu en ond sirkel. Slike impulser kommer ikke av seg selv, men når vi deltar i samfunnet og gjør oss sårbare og åpner opp for at det finnes en annen vei enn den vi går på. Ja, da kommer også mulighetene.

Endringsarbeidet er tøft, det tar tid og krever stor innsats

Effektive behandlingsmetoder har gitt resultater, men livet etterpå skal også leves. Vedvarende smerte og bekymring er opprettholdende for en ond sirkel hvor begrensninger stadig får mer fokus enn ressursene.

Målarbeid er beintøft, men trinn for trinn går det fremover. Kanskje du på veien mot toppen tar en pause og aksepterer begrensningene? Et godt nettverk kan være en avgjørende faktor som bidrar til å finne en ny vei. Kasteballen lander og pasienten kan starte et selvstendig liv.

Å sette seg mål, jobbe hardt og se fremgang, er en fantastisk følelse. Hvorfor ikke la bistand preges av hjelp til aktivitet, positive opplevelser og selvhjelp underveis? Det er den viktigste formen for endring i eget liv.