Rehabiliteringen må styrkes. Ikke forsømmes!

Skrevet av Snorre Hjartnes, fysioterapeut, leder av Nyutdannede fysioterapeuter i NFF, konstituert nestleder i NFF region Vest og Preben Andersen, spesialfysioterapeut, spesialist i Nevrologisk fysioterapi (MNFF) og konstituert regionleder i NFF Region Vest.

For de som følger den offentlige debatten i Norge har det ikke gått mange dager mellom hver gang det har vært ytret bekymring over sykefraværet her til lands. Og med god grunn: sykefraværet har ikke vært høyere på 15 år og det øker fortsatt, mest i aldersgruppen 35-44 år. Muskel- og skjelettlidelser er den vanligste årsaken til sykefravær, og det er en av grunnene til at vi fysioterapeuter bør sperre opp øynene. Sykefraværet har skapt mye debatt i 2024 om vi har en for raus sykelønnsordning. Det har gått så langt som at LO og NHO er i full splid, og forhandlingene om en ny IA-avtale har strandet.

Men er det kun å gi syke mennesker mindre penger som kan løse alle problemene? 

Rehabilitering – en forsømt løsning

De ferske tallene fra Helsedirektoratet tegner et bekymringsfullt bilde av rehabiliteringstilbudet i Norge. Med 48 500 pasienter som mottok rehabilitering i spesialisthelsetjenesten i 2023, er vi tilbake på nivåer fra pandemiåret 2020 – en nedgang som burde utløse umiddelbar handling. Samtidig som det ropes høyt om høyt sykefravær og de økonomiske konsekvensene dette har for landet, neglisjeres en essensiell faktor: rehabilitering. 

Det er en åpenbar inkonsistens i den offentlige debatten. Vi bekymrer oss over tapte arbeidsdager og produktivitet, men unnlater å investere tilstrekkelig i tiltak som nettopp kan redusere sykefraværet. Rehabilitering er ikke bare en helsetjeneste; det er en investering i den enkelte og i samfunnet som helhet. Ved å gi folk mulighet til å gjenvinne funksjonsevne og mestre hverdagen, forebygger vi behov for pleie- og omsorgstjenester og bidrar til at flere kan returnere til arbeidslivet. For ikke å snakke om å utsette, eller i beste tilfelle fjerne behovet for økt offentlig hjelp eller sykehjemsplass i fremtiden. Dette er et regnestykke som burde være enkelt: investering i rehabilitering gir gevinst i form av reduserte utgifter til sykepenger og uføretrygd. 

Rehabilitering er en investering, ikke bare en utgift

Riksrevisjonens konklusjon om at mange pasienter ikke får de rehabiliteringstjenestene de trenger, er alarmerende. Dette gjelder både i kommune- og spesialisthelsetjenesten. Samtidig understreker Helsedirektoratet selv at det er et politisk mål å styrke rehabiliteringen. Gapet mellom mål og handling er imidlertid betydelig. Nedgangen i poliklinisk rehabilitering over de siste fem årene er særlig bekymringsfull. Dette er ofte et lavterskeltilbud som kan forhindre at problemer eskalerer og krever mer omfattende behandling. 

Et helhetlig perspektiv

Hvordan kan vi styrke rehabiliteringen i Norge? 

For det første må vi erkjenne at rehabilitering er en tverrfaglig oppgave som krever samhandling mellom ulike profesjoner. Fysioterapeuter spiller en sentral rolle i dette arbeidet, og vi må sikre tilstrekkelig kapasitet og ressurser. Dette innebærer å øke antall rehabiliteringsplasser, både i institusjoner og poliklinisk, samt å investere i både nok ansatte, og tilrettelegge for kompetanseheving blant helsepersonell. Som tidligere forbundsleder Gerty Lund poengterte treffende for i 2020, er rehabilitering bærekraftig og lønnsomt. Med økt funksjon og selvstendighet reduseres behovet for pleie, og flere kan returnere til arbeid, noe som gir økte inntekter og reduserte utgifter for kommunene. Dette er enkel matematikk, men likevel ser vi nedprioriteringer som vil ha negative konsekvenser både på kort og lang sikt.

Finansieringen er av betydning!

Vi må også se på finansieringsmodellene som bidrar til dagens kortsiktige perspektiv. Det er et paradoks at utgifter til sykepenger og uføretrygd belastes et annet budsjett enn helsetjenestene. Dette skaper en uheldig insentivstruktur: Kommuner og helseforetak får ikke direkte økonomisk gevinst av å investere i tiltak som reduserer behovet for disse ytelsene. For eksempel vil en kommune som lykkes med å få folk raskere tilbake i arbeid gjennom god rehabilitering, ikke se disse besparelsene igjen i sitt eget budsjett. Det er behov for en helhetlig tilnærming som ser de økonomiske konsekvensene av manglende rehabilitering. Når sykefraværet er et så stort problem, er det på tide med en langsiktig plan, og det krever et lenger perspektiv enn de fire årene politikere er valgt inn for. Kanskje ved en tverrpolitisk enighet, på samme måte som de politiske partiene har blitt enig om i den økonomiske støtten til Ukraina gjennom Nansen-programmet eller i pensjonsforliket? En investering i rehabilitering er ikke bare en utgiftspost på helsebudsjettet; det er en investering som betaler seg tilbake i form av reduserte utgifter på andre budsjetter. 

Sats på rehabilitering!

Politikerne må evne å se disse sammenhengene. Det er på tide å slutte å snakke om høyt sykefravær som et isolert problem, og heller anerkjenne at rehabilitering er en del av løsningen. En styrking av rehabiliteringstilbudet er ikke bare et spørsmål om god helsepolitikk; det er et spørsmål om god samfunnsøkonomi. La oss investere i folks helse og funksjonsevne, og dermed investere i Norges fremtid.