Rehabilitering og habilitering er forsømt

Nå er det på tide å organisere og finansiere habiliterings- og rehabiliteringstjenestene slik at flest mulig får mulighet til å delta i yrkeslivet. Og det er betimelig å gå ifra fagre ord til koordinert handling, som å la spesialister i rehabilitering integreres i førstelinjen.

Koronapandemien

HAR bidratt til å sette mangelen på velfungerende rehabiliteringstjenester i Norge på dagsordenen. Internasjonale undersøkelser viser at det er et klart behov for å styrke disse tjenestene. Behovet for rehabilitering ved 25 definerte tilstander, som rammer en tredel av befolkningen, har økt med 63 prosent fra 1990 til 2019.

Helsedirektoratet har nettopp offentliggjort evalueringen av Opptrappingsplanen for habilitering og rehabilitering 2017–2019, og rapporten viser at dette er et forsømt felt.

I Stortinget har det kommet et representantforslag som vil sikre likeverdige og gode rehabiliteringstjenester overalt i landet. Det er lagt frem forslag om offentlig utredning og etablering av en langsiktig tilskuddsordning til kommunene, og saken er til behandling i helse og omsorgskomiteen.

Global oversikt

Situasjonen i Norge reflekterer det vi ser ute i verden. Vi har kunnskap om dette gjennom Global Burden of Disease Study (GBD), som er et omfattende regionalt og globalt forskningsprogram for sykdomsbyrde som vurderer dødelighet og funksjonshemming forårsaket av sykdom, skader og risikofaktorer. GBD er et samarbeid mellom over 3600 forskere fra 145 land, og forskningen har pågått siden 2010.

Det internasjonalt ledende medisinske tidsskriftet The Lancet publiserte i desember en undersøkelse basert på GBD 2019. Artikkelen belyser behovet for rehabilitering i globalt perspektiv. Undersøkelsen tar for seg 25 tilstander som er vurdert som egnet for re/habilitering. Helse-/funksjonstapet ble beregnet ut ifra antallet affiserte, og den nedsatte funksjonsevnen som antas knyttet til tilstandene. Fordi ulike tilstander gir ulik funksjonsnedsettelse, får en mulighet til å beregne total sykdomsbyrde i samfunnet.

Opptrappingsplanen har virket som en tilskuddsordning, ikke som en plan som var rigget for å bidra til systematisk og varig styrking av levering av tjenester for habilitering og rehabilitering. Det er ikke grunnlag for si at tilbudet er blitt bedre

Rehabilitering/habilitering har ofte blitt betraktet som en spesifikk tjeneste som en liten del av befolkningen trenger. Undersøkelsen viser imidlertid at minst én tredel av verdens befolkning er rammet av disse 25 diagnosene/tilstandene. Antallet individer man kan anta vil ha nytte av rehabiliterende innsats, har økt med 63 prosent fra 1990 til 2019.

Faller ut av yrkeslivet

Tilstandene som bidrar mest til sykdomsbyrden, er muskel- og skjelett lidelser – cirka to tredeler av tilfellene – med ryggsmerter som det hyppigst forekommende helseproblemet i flertallet av undersøkte land. Korsryggsmerter er en hovedårsak til at folk faller tidlig ut av yrkeslivet.

Artikkelen i The Lancet peker på at rehabiliterings- og habiliteringsarbeidet må innpasses i primærhelsetjenesten, dersom det store gapet mellom behov og tilbud skal minskes. Primærhelsetjenesten må stå for diagnose, identifisering av funksjonsproblemer, henvisning til spesialiserte tjenester og oppfølging av tiltaksplaner:

• Kontinuitet i tjenestene gjennom livsløpet fremmer funksjonsevne og livskvalitet,
• tidlig innsats kan forebygge eller forsinke uførhet ved kronisk sykdom, og
• rehabilitering og habilitering i nærhjemmemiljø hindrer bortfall fra utdanning og arbeidsliv og styrker uavhengighet.

Kunnskapsutvikling

Det er fortsatt sparsom dokumentasjon for gevinstene ved å integrere re/habilitering i primærhelsetjenesten, selv om eksempler finnes. Det er helt sentralt å sørge for forskning som gir kunnskapsgrunnlag for videre utvikling.

The Lancet-artikkelen peker på at hvis rehabilitering skal utvikles effektivt i primærhelsetjenesten, må primærleger, sykepleiere og helsefagarbeidere utdannes til å vurdere behov og gi relevante tjenester. Spesialistene innen rehabilitering – fysioterapeuter, arbeidsterapeuter og logopeder – må innpasses i førstelinjen.

Det er ikke holdepunkter for at hovedtendensene i undersøkelsene ikke også gjelder vestlige industrialiserte land som Norge.

Lite oppmuntrende

Rådgivingsselskapet KPMG har etter oppdrag utført evalueringen av opptrappingsplanen for habilitering og rehabilitering 2017–2019. Planen ble iverksatt etter at en rekke offentlige utredninger hadde påvist mangler ved rehabiliteringstjenestene i Norge, ved at det er manglende kunnskap om kapasitet og behov for habiliterings og rehabiliteringstjenester, mangel på avklaring av ansvarsforhold mellom primær- og spesialisthelsetjenesten, og svikt i koordinering av tjenester. Det mangler indikatorer som kan gi informasjon om kvaliteten i tjenestene.

Konklusjonene i den nye rapporten er lite oppmuntrende: Situasjonen er i hovedsak den samme som før. Opptrappingsplanen i seg selv har virket som en tilskuddsordning, ikke en plan som var rigget for å bidra til en systematisk og varig styrking av levering av tjenester for habilitering og rehabilitering. Det er ikke grunnlag for si at tilbudet er blitt bedre.

Dette feltet er mer enn noe annet oppgaveområde i helsetjenesten preget av mangel på enhetlig organisering og arbeidsmåte. Rapporten sier rett ut at det er 365 forskjellige måter å gjøre dette på i Kommune Norge. Fordelingen av ansvar mellom spesialisthelsetjenesten og kommunene er uklar.

Underprioritert

Norge har en lovfestet ordning med individuell plan og koordinator, men få brukere har en slik plan, og mange planer fungerer dårlig som redskap for å sikre tjenester den planen gjelder.

Tjenestene leveres med finansiering fra forskjellige budsjetteiere; spesialisthelsetjenesten, kommunen og Nav. Dette fører ofte til redusert utbytte av den økonomiske innsatsen. Mange aktører har delansvar, men ingen har oversikt eller foretar prioriteringer og fordeler oppgaver.

Det er enighet om at kunnskapsgrunnlaget for habilitering og rehabilitering er for svakt, men forskning er underprioritert. Datagrunnlag legges ikke til rette for analyser som kan gi kunnskap om virkning og gevinst i forhold til kostnad ved tjenestene.

Tid for handling

KPMG-rapporten peker på en rekke tiltak som må iverksettes for å få til en kursendring i feltet. Hovedstikkordene er nasjonal plan, mindre variasjon, klare ansvarsforhold, styrking av registerdata og forskning, og insentiver til kost-effektive løsninger.

Rapporten er samstemt med representantforslagene i Stortinget og den ferske studien fra GBD programmet.

Når Perspektivmeldingen 2021 (Meld.St. 14 (2020–2021) konkluderer med at det i 2060 bare vil være to yrkesaktive bak hver pensjonist, er det på tide å få organisert og finansiert rehabiliterings- og habiliteringstjenestene i Norge slik at flest mulig kan få mulighet for yrkesdeltakelse i årene fremover.

Det er betimelig å gå fra fagre ord til koordinert handling.

Tilleggsinformasjon: Forfatterne representerer Rådet for muskelskjeletthelse, som arbeider for bedre muskelskjeletthelse. Et felles budskap er at styresmaktene ikke kan sitte stille mens samfunnet påføres unødig stort helsetap og enorme kostnader på grunn av mangelfull forebygging, behandling og rehabilitering av folks muskel- og skjeletthelse.