Refleksjoner etter ett år i bransjen: Settes pasientenes behov først?

Spørsmålet fikk meg til å tenke, og jeg deler noen av refleksjonene og spørsmålene i denne teksten.

Det er uklart for mange hva en fysioterapeut egentlig kan bidra med

Det er jammen ikke lett for Ola og Kari Nordmann å vite hva de skal velge når de trenger hjelp med muskel- og skjelettplager. Valgmulighetene er mange; fysioterapeut, kiropraktor, naprapat og osteopat. I tillegg kommer blant annet manuellterapeut, som jeg tror de færreste vet er en videreutdannet fysioterapeut.

Videre er det krydret med tjenester som presenteres som massasje, idrettsmassasje og muskelterapi. For ikke å nevne personlig trener, en ubeskyttet tittel som mange helprivate fysioterapeuter benytter. Hvis Ola eller Kari først bestemmer seg for å gå til fysioterapeut, så bør de ha kjennskap til forskjellen på det å gå til helprivat terapeut vs. avtaleterapeut.

Hos oss opplever vi at mange pasienter spør om råd til valg av behandling. Som tilbyder av både fysioterapi og kiropraktikk er det tydelig for meg at pasientene i større grad er usikre på hva de kan få hjelp til av en fysioterapeut sammenlignet med hos en kiropraktor.

Finnes det egentlig noen annen bransje i Norge som er så stor og viktig, der behandlingstilbudet er så diffust for pasientene? Burde ikke bransjen ta ansvar og gjøre det enklere å være pasient?

All innovasjon bidrar ikke til en bedre helsetjeneste for pasientene

Samtidig som vår virksomhet åpnet dørene, lanserte amerikanske The Joint Chiropractic en medlemskapsløsning for sine pasienter. Det innebærer at pasienter kan forplikte seg til å betale et fast månedlig beløp mot jevnlige behandlinger. Selskapet har hatt enorm suksess om man ser utelukkende på vekst og lønnsomhet. I konsulentverdenen, der jeg kommer fra, vil vi kalle dette for innovasjon.

Som gründer i en privat virksomhet er jeg nysgjerrig på alle initiativer som kan bidra til vekst. Blant annet har vi jobbet mye med hvordan vi kan utnytte oss av ny teknologi og digitalisere kundereisen. Etter å ha diskutert med fagfolkene hos oss, var imidlertid konklusjonen entydig, en medlemskapsløsning er helt uaktuelt. Mine kollegaer pekte på de yrkesetiske retningslinjene, samt at det går på akkord med ambisjonen vår om at pasientene skal gjenvinne funksjonsevnen så raskt som mulig.

Meg bekjent, så er det heller ingen andre i Norge som tilbød dette, inntil 2022, da jeg fikk videresendt en e-post fra en norsk aktør, som tilbyr tverrfaglig fysikalsk behandling. For rett under 500-lappen i måneden kan hvermansen snart få jevnlig behandling hos osteopat, fysioterapeut eller kiropraktor. Benytter man seg ikke av den inkluderte behandlingen en måned ruller den videre til neste måned. I tillegg reklameres det med behandling “livet ut” for den samme prisen per behandling, hvis man har behov for mer.

Skal det være greit å friste Ola og Kari med behandling “livet ut”? Strider ikke dette med det som bør være et grunnleggende prinsipp i all fysikalsk behandling, at pasientene raskest mulig skal gjenvinne funksjon og helse? Jeg er nysgjerrig på hvordan bransjen ser på balansen mellom tilbud av velvære og tilbud av helsehjelp? Er all innovasjon som skjer i bransjen til det beste for pasientene?

Driftstilskuddsordningen er trolig ikke til det beste for pasientene

Driftstilskuddsordningen er mye diskutert. Jeg bestemte meg for å se på dataene fra Helfo, som viser sammenhengen mellom alder og antall besøk hos behandler.

Tall for 2021 viser at pasienter hos kiropraktorer i gjennomsnitt gikk til behandling 5,8 ganger i løpet av året. Statistikken viser også at antall behandlinger per pasient stiger frem til pasienten er i 50-årene, for deretter å falle. Jo eldre man blir etter man har fylt 60, jo færre behandlinger gjennomføres.

For fysioterapi, som er offentlig subsidiert, ser det annerledes ut. Her viser tallene at antall behandlinger i gjennomsnitt varierer fra 12 til 17,5 i løpet av året, avhengig om vi snakker om pasienter hos fysioterapeut med driftsavtale (kun ordinære praksistyper) eller fysioterapeuter med avtale inkludert kommunal fysioterapi. Det mest interessante er at jo eldre pasientene er, jo flere behandlinger gjennomføres. For pasienter hos fysioterapeuter med avtale og kommunal fysioterapi snitter de over 70 år på over 23 behandlinger i året.

Det er derfor interessant å spørre seg hvorfor grafene for kiropraktikk og fysioterapi er så forskjellige. En enkel hypotese er selvsagt at fysioterapi ikke appellerer til unge og middelaldrende voksne, og at de ikke har det samme behovet som de eldste. Det som er rart er hvorfor ikke dette gjelder for kiropraktikk. Kan det ha noe med innretningen av driftstilskuddsordningen å gjøre?

Med fare for å kaste ut en brannfakkel kan det tenkes at pasientene som allerede har fått en fot innenfor hos en behandler, også er dem som får lov til å fortsette litt uavhengig av behovet. Da kan man tenke seg at de proppfulle ventelistene i stor grad består av yngre mennesker som ikke er synlige i statistikken fordi de har blitt friske eller er lei av å vente, og dermed har gått til andre behandlere mens de stod i kø til fysioterapi. Konsekvensen er at fysioterapifaget mister pasienter fordi ventelistene er så lange og dermed slår bena under yrket.

Hvem er driftstilskuddsordningen til det beste for? Er det pasientene, et utvalg av pasientene eller er det først og fremst behandlerne selv? Kan risikoen for en vesentlig reduksjon av øremerkede midler til fysioterapi fra det offentlige gjøre at den består, eller er det andre årsaker til at ordningen ikke revideres?

Det er beintøft å være nyutdannet fysioterapeut

Det er lange ventelister og underkapasitet på offentlig subsidiert fysioterapi. Erfaringen tilsier at det er veldig krevende å få innpass i driftstilskuddsordningen som ung og nyutdannet. Samtidig er det overkapasitet i det private markedet, som gjør det vanskelig å få hjulene til å gå rundt som helprivat fysioterapeut.

Presset på den helprivate delen av bransjen gjør at flere har stort fokus på å øke nøkkeltallet “antall behandlinger per pasient”. Er du ekstrovert og god til å selge, får du mer å gjøre. Men dette er ikke nødvendigvis de beste fysioterapeutene, og heller ikke det som appellerer til de som valgte å utdanne seg innen fysioterapi.

Som nyutdannet kan du være sjanseløs, og jeg skulle likt å se tall på hvor mange som velger å slutte i yrket på grunn av dette.

Hvordan kan NFF bedre legge til rette for en positiv start på arbeidslivet for nye kollegaer og fremtidens fysioterapeuter?

Kjør debatt

Min påstand er at systemet og deler av bransjen kan bli bedre på å sette pasientenes behov først. Hvis ikke kan konsekvensen bli at det blir færre som utdanner seg til fysioterapeut og at bransjens omdømme på sikt er truet. Dette er mine tanker etter ett år som gründer av en nykommer, men kanskje jeg tar feil. Jeg er spent på hva NFF og resten av bransjen mener.