Praksis under pandemien: den nye normalen?

Tredje semester har vi vår første praksis. Dette er en seks ukers praksis som foregår på fysioklinikken her på Oslomet. Som planlagt har vi nå gjennomført dette. En ting som kanskje er viktig å nevne er: Vi hadde ikke pasienter!

Var vi studentene alene på klinikken og bare lekte med utstyret hele dagen?

Heldigvis ble det ikke sånn. For å tilpasse praksisen til smittevernreglene, ble vi delt i mindre grupper som begynner hver til ulike tidspunkt gjennom dagen, og vi brukte munnbind. Innenfor gruppen jobbet vi i par med caser av fiktive pasienter, under veiledning av en fysioterapeut. På den måten gjennomførte vi funksjonsundersøkelse og behandling på medstudenten som ble pasient med en bestemt tilstand. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg hadde forventet å få en guide eller en slags oppskrift med hva som er riktig behandling for hver tilstand. For eksempel, for en tennisalbue - gjør disse øvelsene med dette utstyret, og øk motstanden med x % hver uke.

Sånn ble det ikke.

Vi ble utfordret til å finne anbefalinger i forskning og tilpasse behandlingen til pasientens behov. Jeg lærte å søke etter studier og vitenskapelige artikler, og samtidig lærte jeg å bli mer kreativ når jeg tilpasser behandlingen til pasienten. Får jeg en eksempelvis en gravid kvinne og en profesjonell håndballspiller med samme tilstand, blir det ulik behandling for de to. Det var krevende, men også veldig lærerikt og spennende!

Ikke bare ulemper

Vi gikk glipp av erfaringen med å møte reelle pasienter med dertil oppfølging av progresjon. Min medstudent var like frisk i begynnelsen som på slutten. Men det er også fordeler. Alle casene vi kunne velge fra var aktuelle og spennende. Med ekte pasienter kan det være at jeg får noen hvor det er lite fysioterapeuten kan gjøre, eller at pasienten plutselig avslutter forløpet. Da er det ikke like nyttig læring. Eller det kan skje at jeg får pasienter som alle har samme type plage, og dermed får en veldig begrenset erfaring. Men vi øvde med forskjellige caser, som til sammen avdekket et mer bredt spektrum av hva vi kan oppleve som fysioterapeut i arbeidslivet. Siden vi visste på forhånd hvilken case vi skulle jobbe med, kunne vi forberede oss før vi kom i klinikken, og dermed fikk vi mye ut av situasjonen. I tillegg fikk jeg tilbakemelding fra både veilederen og medstudenten, slik at jeg for eksempel kunne gjøre noen tester på nytt hvis jeg gjorde feil. Det var lav terskel for å endre eller rette meg selv underveis. Jeg tror ikke det hadde vært det samme med en ekte pasient.

Det er umulig å si nå, men kan dette bli nye normalen?

Gruppetimer

Selv om jeg ikke fikk en «vanlig» praksiserfaring, fikk vi på Mensendieck-retningen uansett være instruktører på ukentlige gruppetimer for voksne fra 50 år og oppover gjennom nesten hele semesteret. Det var gøy og lærerikt å lage programmer, tilpasse innholdet til deltakerne våre, og spesielt hyggelig å bli kjent med dem! Sammen skapte vi en positiv og trygg gruppestemning. Jeg selv liker å delta på gruppetimer på treningssenter, men det å være instruktør er en helt annen opplevelse.

Studiemiljø

Personlig merker jeg at stedet hvor jeg lærer mest er i min kollokviegruppe. I gruppen min er vi fire stykker, og selv om vi har møttes mer over Zoom enn fysisk de siste månedene, har jeg stor nytte av dette. Vi støtter og utfordrer hverandre, noe jeg trenger enda mer av nå i disse vanskelige tider. Vi har ulike interesser og bakgrunn, og det hadde kanskje ikke vært naturlig for oss å bli venner under andre omsetninger. Vi jobber godt sammen, og har etter hvert også blitt venner.

Jeg gleder meg til å bruke alt jeg har lært neste år når vi blir sendt til praksissteder. Vi får jo et litt annerledes studieforløp, men vi blir uansett utrustet til å bli kvalifiserte fysioterapeuter.

Paula Clara Carstea, 2.år fysioterapeutstudent ved Oslomet - storbyuniversitetet