Dette er en meningsytring. Innholdet gir uttrykk for forfatters mening.
Livet i godstolen. - Hvorfor er mobilisering (fortsatt) ikke en naturlig del av hjemmetjenesten?, spør Charlotte Nagell
Foto: Charlotte Nagell.
Pappa lever livet i godstolen
Faren min har vært på toalettet og spør om han kan ta en runde på stuegulvet før han setter seg. Sykepleieren svarer nei. Han må vente til neste besøk for da har han tiltak på gåtrening. Hvorfor er mobilisering (fortsatt) ikke en naturlig del av hjemmetjenesten?
Skrevet av Charlotte Nagell, fysioterapeut, journalist og pårørende.
Jeg sitter i underetasjen hjemme hos pappa og overhører
samtalen. Det er ikke første gang jeg hører det svaret. Men det snører seg like
mye i brystet hver gang.
Jeg er fysioterapeut med videreutdanning i geriatri. Fra
2003 til 2010 jobba jeg på sykehus, sykehjem og i innsatsteam i kommunen, før
jeg ble journalist. Men de siste to åra har jeg først og fremst vært pårørende
for pappa.
Fra syklist til pasient
Det starta med at han rett som det var begynte å ta et
sidesteg ut mot venstre. En dag falt han plutselig, men heldigvis var han på
vei mot sofaen. MR viste en svulst i hjernen. I tur og orden kom det til to nye
svulster. Hver gang var det balansen som ble ramma hardest. En stor utfordring
for en mann på 78 år som var helårssyklist.
Nå er alt håp ute med tanke på kurerende behandling.
Kreften har spredd seg, men pappa vil og skal bo hjemme resten av livet. Vi som
familie forsøker å gjøre hverdagen så god som mulig, forholdene tatt i
betraktning.
Det betyr at han har oppfølging av hjemmetjenesten fem
ganger daglig. Det går i stell og følge til toalett pluss medisiner. Og for å
ha det sagt og understreket med det samme: Hjemmetjenesten gjør en veldig god
jobb, ikke minst er det stadig hyggelig sykepleiere og helsefagarbeidere som
dukker opp.
Men faren min har så dårlig balanse at han ufrivillig sitter
pal i godstolen, hvis ikke noen følger ham og rullatoren. Her er det overflødig
å nevne alle de fysiske og psykiske gunstige effektene av aktivitet. Du trenger
ikke være helsepersonell for å forstå det. Likevel, og nå snakker jeg i
flertall for jeg tror ikke situasjon til faren min er spesiell, sitter eldre og
syke hjemmeboende «stuck» i en godstol store deler av sine våkne timer.
Mangel på fysioterapeuter
Pappa har også hatt jevnlig oppfølging av fysioterapeuter i
kommunen. Det er en kjent sak at det er manko på oss i kommune-Norge, men han
har vært heldig og har hatt besøk en til to ganger i uka. Treningen har vært et
stort lyspunkt i hverdagen, også mentalt. Når jeg sitter og skriver dette, er
fysioterapeuten og pappa i gang med øvelser. Jeg hører latter og oppfordring om
å strekke seg opp, og jeg vet at pappa kommer til å ha det bra etterpå.
Men hvilken effekt har fysioterapi et par ganger i uka hvis behovet
for aktivitet ikke blir fulgt opp alle de andre dagene? Da jeg satt på tverrfaglige
møter i en bydel for over ti år siden, husker jeg den gjentakende diskusjonen
om hvordan vi kunne få til økt mobilisering av brukerne. Mangelen på tid var
den tilbakevennende årsaken (eller kan jeg driste meg til å si unnskyldningen?)
for mangelen på sådan. Det var ikke nok tid til mobilisering.
- Vi har ikke tid
Tid var også hva jeg ble møtt med da jeg første gang henvendte
meg til kommunen med spørsmål om pappa kunne få gangtrening i forbindelse med
toalettbesøk dagene fysioterapeuten ikke er her. Nei, gangtrening har ikke vi i
våre tiltak, var svaret. Vi har ikke tid.
Den forklaringen godtar jeg ikke lenger. Tid. En tur med
pappa fram og tilbake over stuegulvet tar toppen 30 sekunder, hvis han går veldig
rolig. La oss si at en ansatt i hjemmetjenesten har åtte brukere/besøk om
dagen. Hvis alle vil ta seg en tur over stuegulvet, som vi burde heie fram,
betyr det totalt fire minutter. Fire vel anvendte minutter som garantert øker velvære
for en stol-sittende hjemmeboende. Fire minutter som vi alle har til overs i
løpet av en arbeidsdag, selv når vi har mye å gjøre.
Jeg må tilføye at i pappas tilfelle tok fysioterapeuten en
samtale med saksbehandler, og pappa har nå gangtrening en gang om dagen i
forbindelse med toalettbesøket klokka to. Det lønner seg å ha (insisterende) pårørende
som sier ifra. Stakkars de som sitter aleine, har jeg ofte tenkt i løpet av
disse to åra i møte med ulike deler av helsevesenet. Og det er dem jeg først og
fremst skriver dette for. Mitt mål er ikke at pappa skal få særbehandling.
Hva er god samfunnsøkonomi?
Det er tverrpolitisk enighet om at folk skal få bo trygt i
eget hjem, så lenge hver og en av oss ønsker det. Kanskje jeg blander korta litt
her nå og slår ned åpne dører, men jeg spør likevel: Er det forsvarlig helsehjelp
å la brukerne sitte i en stol time etter time, dag etter dag? Og hvis vi tenker
samfunnsøkonomisk, er det ikke en god investering å holde folk så
funksjonsfriske som mulig? Men det som er mitt virkelige hovedpoeng, er at vi
som samfunn skylder hjemmeboende syke og eldre en helhetlig omsorg hvor behovet
for bevegelse blir ivaretatt.
Men hvorfor svikter vi? Hvorfor klarer vi ikke å bli kvitt denne
proppen i systemet?
Jeg tror fysioterapeuter stadig forsøker. Jeg tror heller ikke
det er vond vilje blant annet helsepersonell. Kanskje noen kommuner har lykkes
(gi oss andre oppskriften!). Men er det ikke en fallitt-erklæring at mobilisering
fortsatt har så lav prioritet? Nok prat. Jeg etterlyser action, og vi fysioterapeuter
er eksperter på området.
Mitt bidrag: Jeg skal være mobiliserings-predikant (eller engasjert
pårørende) med misjon om å få aktivitet fram i pannebrasken på helsepersonellet
jeg møter. Det har allerede funka litt, tror eller innbiller jeg meg. De som
har vært hos pappa har hvert fall tålmodig hørt på meg og sagt seg enige.
Håper på revolusjon
Faren min, han er heldig, tross alt. Han har meg, en rusten fysioterapeut
i hus. Jeg sitter ofte på hjemmekontor og kan ta en runde med ham over
stuegulvet eller trene i trappa. Og pappa spør ikke lenger alltid om lov til å
ta en runde på stuegulvet. Han bare vender det bokstavelig talt døve øret til
og opplyser om at han tar en runde til. Noen ganger to. Og snart blir en runde
på stuegulvet kanskje en naturlig del av toalettbesøket for alle hjemmeboende
eldre i denne kommunen og resten av landet. Jeg håper hvert fall på en
revolusjon!
Takk
til pappa som alltid stiller opp for meg, uansett påfunn, denne gangen for en
god og viktig sak, som du selv sier. I dag reiser vi ut og spiser lunsj på
restaurant.