Pappa lever livet i godstolen

Skrevet av Charlotte Nagell, fysioterapeut, journalist og pårørende. 

Jeg sitter i underetasjen hjemme hos pappa og overhører samtalen. Det er ikke første gang jeg hører det svaret. Men det snører seg like mye i brystet hver gang. 

Jeg er fysioterapeut med videreutdanning i geriatri. Fra 2003 til 2010 jobba jeg på sykehus, sykehjem og i innsatsteam i kommunen, før jeg ble journalist. Men de siste to åra har jeg først og fremst vært pårørende for pappa. 

Fra syklist til pasient

Det starta med at han rett som det var begynte å ta et sidesteg ut mot venstre. En dag falt han plutselig, men heldigvis var han på vei mot sofaen. MR viste en svulst i hjernen. I tur og orden kom det til to nye svulster. Hver gang var det balansen som ble ramma hardest. En stor utfordring for en mann på 78 år som var helårssyklist. 

Nå er alt håp ute med tanke på kurerende behandling. Kreften har spredd seg, men pappa vil og skal bo hjemme resten av livet. Vi som familie forsøker å gjøre hverdagen så god som mulig, forholdene tatt i betraktning. 

Det betyr at han har oppfølging av hjemmetjenesten fem ganger daglig. Det går i stell og følge til toalett pluss medisiner. Og for å ha det sagt og understreket med det samme: Hjemmetjenesten gjør en veldig god jobb, ikke minst er det stadig hyggelig sykepleiere og helsefagarbeidere som dukker opp. 

Men faren min har så dårlig balanse at han ufrivillig sitter pal i godstolen, hvis ikke noen følger ham og rullatoren. Her er det overflødig å nevne alle de fysiske og psykiske gunstige effektene av aktivitet. Du trenger ikke være helsepersonell for å forstå det. Likevel, og nå snakker jeg i flertall for jeg tror ikke situasjon til faren min er spesiell, sitter eldre og syke hjemmeboende «stuck» i en godstol store deler av sine våkne timer. 

Mangel på fysioterapeuter

Pappa har også hatt jevnlig oppfølging av fysioterapeuter i kommunen. Det er en kjent sak at det er manko på oss i kommune-Norge, men han har vært heldig og har hatt besøk en til to ganger i uka. Treningen har vært et stort lyspunkt i hverdagen, også mentalt. Når jeg sitter og skriver dette, er fysioterapeuten og pappa i gang med øvelser. Jeg hører latter og oppfordring om å strekke seg opp, og jeg vet at pappa kommer til å ha det bra etterpå. 

Men hvilken effekt har fysioterapi et par ganger i uka hvis behovet for aktivitet ikke blir fulgt opp alle de andre dagene? Da jeg satt på tverrfaglige møter i en bydel for over ti år siden, husker jeg den gjentakende diskusjonen om hvordan vi kunne få til økt mobilisering av brukerne. Mangelen på tid var den tilbakevennende årsaken (eller kan jeg driste meg til å si unnskyldningen?) for mangelen på sådan. Det var ikke nok tid til mobilisering. 

- Vi har ikke tid

Tid var også hva jeg ble møtt med da jeg første gang henvendte meg til kommunen med spørsmål om pappa kunne få gangtrening i forbindelse med toalettbesøk dagene fysioterapeuten ikke er her. Nei, gangtrening har ikke vi i våre tiltak, var svaret. Vi har ikke tid. 

Den forklaringen godtar jeg ikke lenger. Tid. En tur med pappa fram og tilbake over stuegulvet tar toppen 30 sekunder, hvis han går veldig rolig. La oss si at en ansatt i hjemmetjenesten har åtte brukere/besøk om dagen. Hvis alle vil ta seg en tur over stuegulvet, som vi burde heie fram, betyr det totalt fire minutter. Fire vel anvendte minutter som garantert øker velvære for en stol-sittende hjemmeboende. Fire minutter som vi alle har til overs i løpet av en arbeidsdag, selv når vi har mye å gjøre. 

Jeg må tilføye at i pappas tilfelle tok fysioterapeuten en samtale med saksbehandler, og pappa har nå gangtrening en gang om dagen i forbindelse med toalettbesøket klokka to. Det lønner seg å ha (insisterende) pårørende som sier ifra. Stakkars de som sitter aleine, har jeg ofte tenkt i løpet av disse to åra i møte med ulike deler av helsevesenet. Og det er dem jeg først og fremst skriver dette for. Mitt mål er ikke at pappa skal få særbehandling. 

Hva er god samfunnsøkonomi?

Det er tverrpolitisk enighet om at folk skal få bo trygt i eget hjem, så lenge hver og en av oss ønsker det. Kanskje jeg blander korta litt her nå og slår ned åpne dører, men jeg spør likevel: Er det forsvarlig helsehjelp å la brukerne sitte i en stol time etter time, dag etter dag? Og hvis vi tenker samfunnsøkonomisk, er det ikke en god investering å holde folk så funksjonsfriske som mulig? Men det som er mitt virkelige hovedpoeng, er at vi som samfunn skylder hjemmeboende syke og eldre en helhetlig omsorg hvor behovet for bevegelse blir ivaretatt. 

Men hvorfor svikter vi? Hvorfor klarer vi ikke å bli kvitt denne proppen i systemet? 

Jeg tror fysioterapeuter stadig forsøker. Jeg tror heller ikke det er vond vilje blant annet helsepersonell. Kanskje noen kommuner har lykkes (gi oss andre oppskriften!). Men er det ikke en fallitt-erklæring at mobilisering fortsatt har så lav prioritet? Nok prat. Jeg etterlyser action, og vi fysioterapeuter er eksperter på området. 

Mitt bidrag: Jeg skal være mobiliserings-predikant (eller engasjert pårørende) med misjon om å få aktivitet fram i pannebrasken på helsepersonellet jeg møter. Det har allerede funka litt, tror eller innbiller jeg meg. De som har vært hos pappa har hvert fall tålmodig hørt på meg og sagt seg enige. 

Håper på revolusjon

Faren min, han er heldig, tross alt. Han har meg, en rusten fysioterapeut i hus. Jeg sitter ofte på hjemmekontor og kan ta en runde med ham over stuegulvet eller trene i trappa. Og pappa spør ikke lenger alltid om lov til å ta en runde på stuegulvet. Han bare vender det bokstavelig talt døve øret til og opplyser om at han tar en runde til. Noen ganger to. Og snart blir en runde på stuegulvet kanskje en naturlig del av toalettbesøket for alle hjemmeboende eldre i denne kommunen og resten av landet. Jeg håper hvert fall på en revolusjon! 

Takk til pappa som alltid stiller opp for meg, uansett påfunn, denne gangen for en god og viktig sak, som du selv sier. I dag reiser vi ut og spiser lunsj på restaurant.