Skrevet av Berit Åsjord, psykomotorisk fysioterapeut.
I mange år har jeg interessert meg spesielt for
nevrobiologi, og hvordan jeg kan bruke kunnskap fra dette feltet i min hverdag
som fysioterapeut. Jeg har oppdaget et fenomen som for meg har bidratt til et
paradigmeskifte i min fysioterapipraksis. Det handler om kroppsnettverk i
hjernen, og hvordan man via disse kan påvirke mye annet.
Kroppsnettverk og
utbredte folkehelseproblemer
Jeg tror dårlig funksjon av kroppsnettverk i hjernen kan
være en av syndebukkene når statistikk fra Nav viser økning i både muskel- og
skjelettplager, og lettere psykiske lidelser. Kroppsnettverk overlapper med de
tre sentrale «fare på ferde»-nettverkene: smerte, slitenhet og frykt/angst. I
tillegg er det: «påfallende overlapp
mellom nettverk relatert til balanse, kroppsbilde og emosjoner i hjernebarken»
(1, s. 286). Nettverk for smerte, angst og slitenhet, senere
i teksten forkortet til «farenettverk», kan "henge seg opp", eller
nærmest "fryse" i en tilstand med uhensiktsmessig aktivitet. Da kan
smertenettverk fortsette å fyre selv om kroppen ikke lengre melder om skade
eller fare for skade. Det samme gjelder for slitenhetsnettverk og
angstnettverk. Det gir symptomer til besvær, eller kropp til besvær. Men det
finnes råd mot dette.
Teoretisk
forankring
Et avsnitt fra kapittel 18 i 2013-utgaven av boka Sentralnervesystemet har blitt veldig viktig for meg. Avsnittet hviler på kunnskap om
at sentralnervesystemet fungerer i nettverk. Alt som når vår bevissthet skyldes
aktivitet i utberedte nettverk i hjernebarken. Ulike nettverk deler
knutepunkter, og overlapper i stor grad med hverandre. Dette gjør at de
konkurrerer med hverandre om begrensede oppmerksomhetsressurser.
«En
viktig forutsetning for et stabilt kroppsbilde og kroppsskjema, er at de stadig
oppdateres gjennom variert sensorisk informasjon og oppmerksomhet rettet mot
kroppen ved stadige målrettede bevegelser» (1). Siden kroppsbilde og
kroppsskjema er begreper ulike fagfolk legger litt ulikt innhold i, vil jeg
også sitere fra "Læringsorientert fysioterapi" (2): «En viktig forutsetning for et stabilt forhold til kroppen er at
hjernens kroppsrepresentasjon stadig
oppdateres gjennom variert sensorisk informasjon, oppmerksomhet rettet mot
kroppen, og ved stadige målrettede bevegelser».
I forelesninger
har jeg flere ganger hørt Brodal understreke viktigheten av fokusert
oppmerksomhet, eller motivasjon, for å oppnå læring og varig endring. Dette er
også kjent stoff fra boka om sentralnervesystemet. Derfor vil ordene fokusert
oppmerksomhet gå igjen gjennom denne teksten. Det handler rett og slett om å
legge til rette for de kjemiske forholdene på synapsenivå, som skaper varige
endringer i vårt nervesystem.
Kunnskapsbasert
forankring
Så langt er Læringsorientert fysioterapi (LOF) den eneste
metoden jeg kjenner til som jobber bevisst med kroppsnettverk ved hyppig
fokusert oppmerksomhet på målrettede bevegelser. Eneste forskning jeg kjenner
til på LOF ble publisert i European Journal of Physiotherapi i mars 2020 (3). Fadnes,
Leira og Thuland jobbet i tre ulike psykiatriske poliklinikker med pasienter
som hadde diagnosene angst eller depresjon. Kontrollgruppen fikk standard psykiatrisk
behandling. Kort sagt var konklusjonen at LOF kunne ha like god effekt som
konvensjonell terapi for pasienter med moderat angst og depresjon.
Men jeg tenker at slik jobbing bør få status som
behandlingsform langt utenfor psykiatrien.
I Fysioterapeuten 5/23 kan vi lese et fagessay av Anne Marit
Mengshoel (4) om kunnskapsbasert praksis, makt og helsepolitikk. Hun reflekterer
rundt bruken av kunnskapsbasert praksis, og sier at kunnskapsoppsummeringer
skisserer en ideell virkelighet som kan gi en illusjon om at ting er rett fram.
Men forskningen som ligger til grunn for slike oppsummeringer ekskluderer
pasienter med komorbide tilstander. Det tenker jeg betyr at det ikke finnes
forskning på utfordringene til svært mange av de pasientene vi møter. Mengshoel
påpeker at klinisk ekspertise og pasienters erfaringer er viktig å ta hensyn
til, og at man bør målrette tiltak som tar hensyn til pasientens
funksjonsproblem uavhengig av diagnose.
Min kliniske erfaring tilsier at kroppsnettverk i hjernen
bør bli noe folk anbefales å jobbe med på lik linje med kondisjon, muskelstyrke
og bevegelighet. Sannheten er trolig at kroppsnettverk forfaller eller
forstyrres raskere enn f.eks. kondisjon og styrke. Brodal nevner som eksempel
at oppfatningen av et bens stilling, størrelse og bevegelser kan feiltolkes
etter immobilisering.
I tillegg til forskningen på LOF, er det et stort antall pasienter
som har erfart hvilken forskjell det gjør å jobbe med oppmerksomheten rettet
mot enkle bevegelser. Mange ganger handler denne forskjellen om de symptomene
helsevesenet ikke har gode ord for; disse menneskelige plagene som havner i
skjæringspunktet mellom det psykiatriske og det somatiske diagnosesystemet. Dette
er fenomener som gjerne faller utenfor hvis tradisjonell forskning skal
bestemme hvordan vi hjelper våre pasienter.
Mine erfaringer
med å jobbe med kroppsnettverk
Jeg har selv brukt, og lært bort læringsorientert
fysioterapi, i 15 år. Gang på gang har jeg erfart hva oppdatering av
kroppsnettverk i hjernen gjør for folk. Det påvirker angst, anspenthet, vedvarende
slitenhet, utmattelsesfølelse, læringsevne, oppmerksomhet, travelhetsfølelse,
uro og stressfølelse, for å nevne noe av det mest konkrete.
Selv har jeg rutinemessig og svært trofast jobbet med
egne kroppsnettverk ved å oppdatere dem gjennom fokusert oppmerksomhet mot bevegelsen
ved flere av dagens gjøremål. Dette for å holde i sjakk utmattelsesplager. Mine
utmattelsesplager var ikke på sitt verste sånn over natta, men utviklet seg
over år etter en virusinfeksjon. Plager som forsterkes over tid, istedenfor å reduseres,
kan være tegn på overaktivitet i et eller flere «farenettverk». Jeg har flere
ganger følt meg frisk og redusert denne jobbinga, men så har noe gitt
tilbakefall. En gang var dette noe så banalt som en kort treningsøkt der jeg
tok meg helt ut. Men hver gang er det trofast sikring av kroppsnettverk som har
fått meg høvelig frisk igjen. Dette er ferskvare, og må behandles som det.
Sitatene ovenfor sier det ganske klart når ordet stadig brukes når det er snakk om oppdatering av kroppsnettverk
eller kroppsrepresentasjon.
Jeg prøver å ta vare på helsa ved å ha gode daglige rutiner.
Det handler om å bevege meg på ulike måter for å sikre ok kondisjon,
muskelstyrke, og bevegelighet. Jeg står og går for å belaste knoklene, pusser
tenner med fluor som anbefalt, tar omega3-tilskudd, er daglig ute i frisk luft,
og siden 2009: sikrer at kroppsnettverk i hjernen er oppdatert. Og med gode
rutiner skal det mye mindre innsats til for å vedlikeholde kroppsnettverk i
hjernen, enn for å vedlikeholde muskelstyrke og kondisjon. En spennende
vinkling hørte jeg nylig i en forelesning fra 2022 (5). Der sier Per Brodal at rytmiske bevegelser låser opp
fryste nettverk. Jeg tenker at et slikt perspektiv gir store handlingsrom med
tanke på tilnærming. Jeg liker å gå på ski, og starter skiturer med en kort
strekning der jeg har hele oppmerksomheten rettet mot vekslingen mellom
fraspark og nødvendig ettbeinsbalanse. Men andre rytmiske aktiviteter som
eksempelvis dans, kan helt sikkert gi minst like god effekt både på nettverk
som har "hengt seg opp", og som forebygging.
Hverdagsaktivitet oppdaterer
kroppsnettverk
Ideelt skulle hverdagsaktivitetene sikre god aktivitet i
kroppsnettverk. Men nå i skjermalderen er jeg redd alt for få får dette gratis
gjennom hverdagens gjøremål. Min far fikk sin første ljå for å slå gras da han
var rundt 9 år, og sin første Ipad 60-70 år senere. Barn nå får tilgang til Ipad
lenge før de er 9 år, og mange gjør sjelden kroppsarbeid som krever fokusert
oppmerksomhet på selve bevegelsen. Jeg vil påstå at bruk av Ipad og lignende
ikke innebærer mye oppmerksomhet på selve bevegelsen, men heller på et hurtig
skiftende skjermbilde. Heldigvis sikrer idrett og utelek i friminutt på skolen
at mange barn må ha fokusert oppmerksomhet i målrettede bevegelser. Men noen
utsettes dessverre for krenkelser som blant annet fører til både overaktivitet
i «farenettverk», og kontinuerlig oppmerksomhet på om det er fare i
omgivelsene. Da er det lite trolig at de får nok oppmerksomhet mot målrettet
bevegelse i hverdagen til å sikre god fungering av kroppsnettverk. Og det skal
strengt tatt ikke mer enn en enkelthendelse til før kroppsnettverk i hjernebarken
forstyrres, og «farenettverk» kan da få større spillerom.
Måtte sikring av kroppsnettverk i hjernen bli like
selvfølgelig for folk flest, og for helsepersonell, som mye av det andre vi gjør
for å beholde helsa. Det kan nå så mye mer enn bare vanlig trening kan, og kan
i teorien påvirke alle nettverk som overlapper med kroppsnettverk i
hjernebarken. Og det er mange, inkludert smerte- slitenhet- og angstnettverk,
og nettverk relatert til emosjoner.
Oppfordring til
kolleger
Til slutt vil jeg utfordre kolleger som jobber med dette
til å dele erfaringer. For jeg tror ikke på at det kun er Læringsorientert
fysioterapi som har tatt i bruk denne kunnskapen som nå begynner å bli ganske
gammel. Jeg har ikke tilgang til 2001-utgaven av boka Sentralnervesystemet, men
i allerede i 2007-utgaven kan man lese sitatet jeg har brukt om oppdatering av
kroppsnettverk gjennom oppmerksomhet på målrettet handling.
Det er 17 år siden.
Referanser:
1. Brodal, Per: Sentralnervesystemet. Universitetsforlaget (2013).
2. Fadnes, Britt, Leira, Kirsti, Brodal, Per: Læringsorientert fysioterapi. Teori og praksis. Universitetsforlaget (2013).
3. Bratberg, G., Leira, K., Granan, L-P. et. al.: Learning
oriented physiotherapy (LOP) in anxiety and depression: an 18 months
multicentre randomised controlled trial (RCT). European Journal of Physiotherapy (2021), 5. 295-304. https://doi.org/10.1080/21679169.2020.1739747
4. Mengshoel, A-M. Kunnskapsbasert praksis, makt og helsepolitikk. Fysioterapeuten (2023).
5. https://balansekoden.no/
