"NFF bidrar med ubalansert profesjonsutspill i høringen om autorisasjon av osteopater"

Stortinget vedtok 3.12.20 at yrkene osteopat og naprapat skal gis autorisasjon. Helse- og omsorgsdepartementet har konkludert med det samme, og endringsforslaget til Lov om helsepersonell, som også inkluderer autorisasjon av logoped og paramedisiner, hadde høringsfrist 4.6.21. Grunnlagsdokumentet er Helsedirektoratets vurdering av søknad om å bli omfattet av autorisasjonsordningen for helsepersonell (8.11.19).

Mitt innlegg er avgrenset videre til autorisasjon av osteopater.

Høringssvar som et profesjonsutspill fra NFF

NFF har avlevert høringssvar som er preget av mistillit til osteopater (og naprapater), samtidig med stor tiltro på fysioterapeuters eget vegne. NFF mener det ikke er behov for mangfold i tilbudet til pasienter med muskel- og skjelettlidelser i form av det NFF omtaler som ‘alternative behandlingsfilosofier’. Derimot er det behov for den type mangfold som fysioterapien rommer, som er innenfor kunnskapsbasert praksis (s. 1 i høringssvaret).

NFF stigmatiserer uten forbehold osteopater, og i tillegg de fysioterapeuter i Norge som har valgt osteopati som tilleggsutdanning, samt norske institutter/klinikker som tilbyr osteopati og fysioterapi i et fagfellesskap. NFF bør heller på vegne av oss fysioterapeuter verdsette et dynamisk samspill med osteopater, og i tillegg kiropraktorer og naprapater, for stadig å gjøre kvalitative forbedringer for pasienter med muskel- og skjelettlidelser (gjensidig benchmarking). NFF bidrar til å konservere helsetjenesten, og hindrer videreutvikling av undersøkelses- og behandlingsmetoder til det beste for disse pasientene. Det er ikke mulig for fysioterapeuter å kunne avhjelpe alle behov på en tilfredsstillende måte, mens andre innfallsvinkler på behandlingen som blant annet osteopati representerer, kan samlet gi ønsket resultat for pasientgruppen under ett.

NFF hevder at autorisasjon av osteopater er med på å fragmentere helsetjenesten; hvilket er sannsynlig med denne fiendtlige innstillingen framfor å sette seg inn i hva osteopatisk utdanning og praksis består av og søke å utfylle hverandres kompetanser. For det er påfallende at en vel ansett helseprofesjon i andre vestlige land, basert på vår tradisjonelle medisinske sykdomsforståelse og forskning/kunnskap, omformes til ‘alternativ behandler’ her. Det er et stigma som norsk autorisasjonspraksis fram til nå har vært med på å skape, som et urettferdig skille mellom hvem som oppfattes som å være innenfor (autorisert, faglig sterk og trygt) og hvem som er utenfor (alternativ, faglig svak og risikofylt).

Internasjonalt er osteopati anerkjent som en uavhengig profesjon og er definert som det av Verdens Helseorganisasjon (WHO Benchmarks for training in Osteopathy, 2010). Osteopater er autorisert/lisensiert i Danmark, Island, Finland, Storbritannia, Frankrike, Sveits, Luxembourg, Malta, Portugal, Australia, New Zealand, Canada og USA. I tillegg er osteopati en tilleggsutdanning for fysioterapeuter og andre med basalmedisinsk utdanning på minimum bachelornivå. I USA er osteopati en spesialisering innen medisin (trained osteopathic physicians).

Pasientsikkerhet er viktigste kriterium for autorisasjon

NFF avviser autorisasjonen først og fremst på grunn av manglende forskningsevidens, ett av Helsedirektoratets tilleggskriterier. Men hovedkriterium ved nye autorisasjoner er å ivareta pasienters sikkerhet. Helsedirektoratet kom fram til i 2019 at dette hovedformålet ikke er oppfylt fordi for osteopater med begrunnelse om at skadepotensialet er for lite. Det ble vist til at det er ingen meldte pasientskadesaker av osteopati i Norsk pasientregister, og konkluderer med at «..hensyn til pasientsikkerhet og mulig skadepotensial ved osteopatisk behandling tilsier at det ikke er behov for at yrket omfattes av autorisasjonsordningen.» Dette er et underlig resonnement fra Helsedirektoratet; at osteopati har lav risiko for iatrogene skader tilsier heller yrkesgruppens integritet og faglige kvalifikasjoner. For hensikten er at helsepersonellet skal ha nødvendige kvalifikasjoner til å inneha en bestemt yrkesrolle og skal være en sikkerhet for at helsepersonell med en bestemt tittel har en bestemt type kompetanse. Tittelbeskyttelsen er ikke laget for å beskytte behandlerne, men for at pasientene skal ha sikkerhet for at bruk av bestemte titler innebærer visse kvalifikasjoner. Pasientsikkerheten settes derimot på prøve dersom ufaglærte utgir seg for å være osteopat, noe en autorisasjon vil motvirke. I tillegg vil osteopatene underlegges tilsyn fra Statens helsetilsyn ved autorisasjon, noe som også styrker pasientsikkerheten.

Endring av norsk autorisasjonspraksis

Det hersker en utbredt oppfatning om at autorisasjon er et faglig kvalitetsstempel og at de helsepersonellgrupper som ikke er autorisert dermed er faglig svake og anses som alternativ behandlere. Da Helsepersonelloven tro i kraft i 2001 ble 17 yrkesgrupper innlemmet automatisk uten forutgående vurdering. Blant dem var fysioterapeuter og kiropraktorer med autorisasjon basert på gammel lovgiving fra henholdsvis 1956 og 1989. Fram til 2008 ble ytterligere 12 grupper autorisert, deretter ble autorisasjonskriteriene innskjerpet (ref: Utredning av Helsepersonellovens autorisasjonsordning» Sosial- og helsedirektoratet 16.1.08): «Autorisasjon av nye helsepersonellgrupper vurderes restriktivt ut fra følgende kriterier: Utdanning, yrkesrollens innhold, derunder hensynet til pasientrisiko og skadepotensiale, og internasjonale forhold samt vesentlig vekt på pasientsikkerhetshensynet, derunder yrkesutøvelsens skadepotensiale.» Dette er kriterier som fortsatt står ved lag i dagens autorisasjonssak. Etter 2008 og fram til nå i 2021 er ingen nye helsepersonellgrupper blitt autorisert basert på disse kravene og fullt sammenlignbare profesjoner med de som har autorisasjon uten krav fra 2001-08, er nå utsatt for streng vurdering. Med andre ord er ikke er autorisasjonen i seg selv et vitne om kvalitet, men snarere tradisjon og timing.

NFF bør derfor merke seg at autorisasjon er en syntese av politikk, jus, forvaltningsordninger, fagkunnskap, forskning, fagtradisjoner og helsetjenestens behov. NFF kan ikke tillate seg på vegne av norske fysioterapeuter å stigmatisere en annen profesjonsgruppe som ligner dem selv for å fremme egne interesser, og uten å se norsk autorisasjonsordning i et historisk lys. For kunnskapsbasert, nyanserte og flerfaglig behandlingstilbud er til det beste for pasienter med muskel- og skjelettlidelser, og det er det viktigste.