Tredje året, snart på målstreken. Plutselig står man i arbeidslivet. Skremmende og deilig på samme tid.
«Det her er pensum på førsteåret», kom det fra en lærer her om dagen. Det fikk meg til å tenke på hvor ufattelig fort disse tre årene har gått. Det føltes ut som noe vi gjorde bare for noen måneder siden.
Vi skal nå ut til mye – og mange
«Hva skal bacheloren din skal handle om?», er et populært spørsmål i lunsjen. Svaret på dette gjør meg trygg på at vi som kommende fysioterapeuter blir å nå ut til en stor gruppe mennesker, med ulike problemstillinger. Alt i fra arbeid på nyfødt-intensiven, innom idrettsfysioterapi og til geriatri. Nettopp variasjonen i hvor vi kan bidra gjør faget vårt så unikt, og man skal vise respekt for alle delene av fysioterapi - av den enkle grunn at hjelpen vi gir til mennesker kan bety enormt mye for dem, og deres situasjon. Om du er en kommende håndballstjerne som skal skyte Norge til mesterskapsgull, pensjonisten som vil klare å bo hjemme eller den omtenksomme moren som alltid står på for at alle rundt seg skal ha det bra, men glemmer seg selv oppi det hele. Vi kan hjelpe disse menneskene med å nå sine mål. Dette gjør meg enormt ydmyk og stolt over å snart kunne kalle meg fysioterapeut.
Møtene med mennesker
Samtidig føler jeg på en usikkerhet når vi skal møte disse pasientene daglig. For spesielt har den pågående pandemien åpnet alle sluser for kompetansehevning og kunnskapsformidling. Uendelige mengder webinarer, kurs over nett, podcaster, instagram-poster og artikler ligger tilgjengelige for oss. Hvor det ene innlegget ofte slår i hjel det andre. Er trykkbølge hot? Skal vi bruke teip? Operasjon versus konservativ behandling? Listen er lang. Dette kan virke overveldende for en student som fortsatt må tenke seg om både to og tre ganger for å huske alle håndrotsknoklene. Det kan føre til at spesielt studenter og turnusfysioterapeuter vier masse oppmerksomhet til konkrete teknikker, ny spennende teknologi og fargerik teip. Det er sikkert vel og bra om du har dette i din verktøykasse, men vi må holde oss selv i ørene - og virkelig legge trykk på hva som er viktig i faget vårt; nemlig møtene med mennesker som søker hjelp hos oss og av oss. De kommer til oss med tillit, forventinger og trygghet. Vi skal kunne hjelpe dem! Dette er noe vi må verne godt om og virkelig ta vare på. En av veilederne jeg har hatt i praksis sa det så fint: «Skader og plager skal ikke behandles, de skal håndteres av pasienten ved hjelp av oss fysioterapeuter».
Lytt og lær litt av alle
Lytt, lær og vær nysgjerrig. For hver person du møter, bør møtes med innstillingen om at de sannsynligvis vet noe du ikke vet. Det skal vi ta læring av. Spesielt under den utfordrende situasjonen vi lever i har jeg inntrykket av at pasienter vi møter setter ufattelig stor pris på at vi virkelig er til stede i hver konsultasjon - og lytter til deres historier.
Jeg ønsker alle medstudenter lykke til på skolen, i praksis/turnus, og etterhvert i arbeidslivet, og jeg gleder meg til vi møtes i «klinikken». Og til alle dyktige fysioterapeuter der ute, fortsett det gode arbeidet som gjøres. Vi har verdens beste yrke!
Jonas Klausmark, Fysio Tromsø og 3.års student ved fysioterapeututdanningen ved UiT Norges arktiske universitet.
