Det er i prinsippet slutt. Tilgangen til noe vi har blitt vant til. Det ble for dyrt. Budsjettet gikk ikke opp.
Helsebiblioteket har i flere år gitt alle med norsk IP-adresse gratis tilgang til mange av de viktigste medisinske tidsskriftene i verden. Nå er det lite igjen av denne – en gang - så fantastiske ordningen.
Tilgang til kunnskap koster. Men koster det for mye?
15 ganske gode år
Helsebiblioteket er et internettbibliotek grunnlagt i 2006, og med en visjon om å skaffe gratis kvalitetssikret helseinformasjon til helsevesenet i Norge. Via nasjonale avtaler kjøpte man tilgang til internasjonale oppslagsverk, databaser og tidsskrifter. På det meste hadde Helsebiblioteket over 4.000 tidsskrifter i sin portefølje.
Vi kan nok fastslå at visjonen ble oppnådd - for en stund.
I 2014 startet nedbyggingen av Helsebiblioteket. Det siste året har denne prosessen eskalert. Raskt. Tidsskriftpakkene PsycARTICLES og ProQuest Health Research Premium Collection ble sagt opp fra 1. mars 2020. Fra januar 2021 sier også FHI opp tidsskriftene Annals of Internal Medicine, BMJ og JAMA.
New England Journal of Medicine (NEJM) vil, som det eneste av de store, fortsatt tilbys. Ett tidsskrift. Nå kan vi vel ikke lenger kalle Helsebiblioteket et "bibliotek"?
Åpen tilgang i Fysioterapeuten
I april 2019 ble Fysioterapeuten en del av Directory of Open Access Journals (DOAJ.org) – nå sammen med nesten 16.000 tidsskrifter fra 123 land. Det vil si at alle fagfellevurderte artikler i Fysioterapeuten kan søkes opp herfra. Frem til nå er Fysioterapeuten indeksert med 196 artikler. Det koster ikke penger å publisere i Fysioterapeuten. Alle artikler ligger åpent gratis tilgjengelig i fulltekst - for alle.
Å opprettholde tilbudet er blitt for dyrt for Folkehelseinstituttet (FHI). Prisene på tidsskriftpakkene har gått opp hvert år, og økt betydelig og langt over det som opprinnelig er bevilget, ifølge Camilla Stoltenberg, direktør i FHI. Valutasvingninger kommer i tillegg. På toppen av det hele kommer budsjettkutt i FHI. Folkehelseinstituttet skriver på sine nettsider at de vet at kuttene i nasjonal tilgang «vil føre til økte kostnader for det offentlige», og at det vil begrense tilgang til kunnskap for helsepersonell.
Hvor ligger egentlig problemet?
Vi kan si mye om at vi ikke liker at gratis tilgang på oppdatert kunnskap forsvinner. Dette vil berøre svært mange kliniske- og andre kunnskapsmiljøer. Samtidig skal vi huske på hvor heldige vi har vært i Norge i mange år, der vi – som eneste land i verden – har hatt denne unike tilgangen i dette omfanget gratis – betalt av det offentlige, bl.a. via skatteseddelen. Det som skjer med Helsebiblioteket nå, illustrerer godt det som skjer ellers i samfunnet; at økonomien ikke lenger er hvordan den var. Det som tidligere var en selvfølge av et gode, forsvinner – gradvis. Det som er spesielt ille, synes mange, er å se hvordan de største aktørene innen tidsskriftbransjen tar seg svært godt betalt for at forskning skal bli publisert i artikkelform. Det er snakk om enorme summer, og en stor aktør har uttalt at det i fremtiden vil koste opp mot 100.000kr å få publisert en artikkel i et velrennomert tidsskrift. Fordelen, for leserne, er at artikkelen vil ligge åpent tilgjengelig i fulltekst for alle som vil lese den – Open Access (OA). Tidligere var det leserne som i stor grad måtte betale for tilgang. Økonomiflyten er dermed forandret ved at fakturamottaker er en annen enn før. Lite tyder på at forlagene vil tjene mindre penger enn de gjorde tidligere - og før Plan S.
Er det sånn vi vil ha det? Var dette meningen med planen? (se faktaboks)
Plan S
Forskning som blir finansiert av Forskningsrådet skal fra 2021 publiseres i tidsskrifter med åpen tilgang. Internasjonale forskningsfinansiører, gjennom cOAlition S, har gått sammen om planen. Slik skal offentlig finansiert forskning bli tilgjengelig for alle. I dag ligger mye av denne forskningen bak betalingsmurer.
Helsebiblioteket kan legges ned
Med såpass få tilgjengelige tidsskrifter via Helsebiblioteket, kan hele ordningen nå legges ned. Når helsepersonell søker etter beste tilgjengelige viten innen et felt, må det være mulig å få tilgang til mengder av kunnskap. Med noen få tidsskrifter tilgjengelig, blir man nå sluset inn i en verden der man må velge ett av få tidsskrifter – istedenfor ett av mange. Med de klare begrensningene dette gir. I en ideell verden skulle det vært ett av alle.