Aldri før har vi hatt mer kunnskap om helsegevinstene av fysisk aktivitet, både på den fysiske og psykiske helsa vår. Likevel later det til å være mindre fokus på fysisk aktivitet i psykisk helsevern.
Dette kan ikke annet enn å leses som et signal om at fysisk aktivitet i tjenesten er nedprioritert til tross for at vi har så mye kunnskap om effekten på helsa vår.
Mange gode motiverende tilbud gjennom mange år er borte, slik som arrangementene Skifestival og Gaustadløp her i Oslo. BUP i Oslo hadde mulighet til å gjøre noe med dette da vi i Mental Helse Ungdom (MHU) ga tilbud om et prosjektsamarbeid for å øke tilbud om fysisk aktivitet i tjenesten. Forslaget ble avvist av BUP før de i det hele tatt hadde satt seg inn i hva dette ville innebære. Dette kan ikke annet enn å leses som et signal om at fysisk aktivitet i tjenesten er nedprioritert til tross for at vi har så mye kunnskap om effekten på helsa vår.
Nylig kom WHO med nye retningslinjer knyttet til fysisk aktivitet der de anbefaler et minimum på 150 – 300 minutter med moderat aktivitet i løpet av uka. Dette gjelder også for de av oss som lever med kronisk sykdom eller funksjonsnedsettelse. De skriver at over 5 millioner liv årlig kunne blitt spart om vi globalt sett var mer aktive. Det er mange liv!
Forskningen er klar. Statistikken er klar. Vi er for lite aktive, hele 25 % av oss, ifølge statistikken WHO henviser til. Samtidig viser det seg at de fleste av oss er enda mindre aktive i en pandemi.
Forskningen er klar. Statistikken er klar. Vi er for lite aktive, hele 25 % av oss, ifølge statistikken WHO henviser til. Samtidig viser det seg at de fleste av oss er enda mindre aktive i en pandemi.
Marit Vadet.Foto Privat
Klatreveggen - eget prosjekt
I høst har vi i Mental Helse Ungdom, gjennom prosjektet Klatreveggen, fulgt en gruppe ungdommer med psykiske helseplager, og klatret ukentlig. For oss som instruktører har det vært utrolig gøy å se gleden i øynene, gnisten som tennes litt mer hver gang de møtes og klatrer.
De får koblet av, selv om de på mange måter må koble seg helt på. De må være tilstede, 100 prosent, for å mestre. Og de mestrer mer for hver økt. Litt etter litt. De lærer seg å bevege seg smidig, de lærer seg akkurat hvor mye krefter de trenger for å komme seg til neste klatretak, og de lærer seg å bruke pusten og holde roen, slik at de sparer mest mulig krefter for å komme helt til toppen.
De heier på hverandre. De gliser når de er på toppen. Og de tenker ikke på annet enn hva som er neste utfordring. De lærer også å sikre hverandre. Stole på hverandre, bokstavelig talt med livet. Dette skaper relasjoner, og iver etter å fortsette med klatringen, sammen.
Måtte stenge
Dessverre har den økende smittesituasjonen gjort at alle treningssentre i Oslo er stengt, inkludert klatresenteret vårt. Klatreøktene er byttet ut med marka og bål. Vi samles fortsatt, fordi vi ser hvor viktig det er for ungdommene, spesielt nå. Møteplasser er ikke bare møteplasser, men også mestringsarenaer for de av oss som sliter med psykiske helseplager.
Et gruppetilbud er en treningsarena og eksponeringsterapi for sosial angst. Det er derfor viktig at vi klarer å opprettholde mestringsarenaene, selv nå under en global pandemi. For tallene er dystre, og vi må agere nå.
Det er så utrolig mange elementer fysisk aktivitet innehar som ikke erstattes med noe annet. Det å oppleve og erfare gjennom å bevege seg. Mestre. Kjenne seg sterkere. Det er ikke alt som kan løses med samtaleterapi, noen ganger er det en mestringsarena som må til. Et gruppetilbud er en treningsarena og eksponeringsterapi for sosial angst. Det er derfor viktig at vi klarer å opprettholde mestringsarenaene, selv nå under en global pandemi. For tallene er dystre, og vi må agere nå.
Hva må til?
Vi må være kreative og løsningsorienterte. Problemløsning er essensen av klatring, og det kan vi trenge i arbeidet med psykisk helse. Du skal løse et problem, komme deg fra A til B på den mest mulige energieffektive måten. Du vil mislykkes. Igjen og igjen. Du vil få et helt nytt forhold til det å mislykkes. Du prøver en ny bevegelse for å klare å nå det neste klatretaket. Kanskje foten litt høyere opp? Eller bytte fot og sette den andre foten ut til siden for å få bedre balanse? Det er mange muligheter. Det viktigste er at det finnes minst én mulighet. Noen har allerede klart det før, om du ikke klarer det så er det bare å prøve en ny strategi. Vi må endre strategi, om vi ikke er i mål.
Og vi er ikke i mål.
Vi sitter rundt bålet og ungdommene får spørsmålet om hva de trenger. Beskjeden er klar, flere lavterskel aktivitetstilbud i ulike former og mer fokus på viktigheten av fysisk aktivitet i det psykiske helsevesenet.
Dette er en oppfordring til Bent Høie om å ta psykisk helse på alvor! Lytt til de unge og gi oss mulighet til å opprette, videreføre og opprettholde aktivitetstilbud fremover.
