Fag og praksis – når det ikke finnes fasitsvar

Skrevet av Nina Kløve, Norsk kvalitets- og oppfølgingsregister for cerebral parese (NorCP) (Tidl. CPOP og CPRN), Oslo Universitetssykehus.

Ergoterapeut og universitetslektor Vegard Horne ved bachelorprogrammet i ergoterapi, UiT har i to nylige debattinnlegg i Fysioterapeuten uttalt seg kritisk til bruk av ståstativ som tiltak og intervensjon for barn og unge med funksjonsnedsettelse (1,2). Horne hevder at ståstativets eksistens ikke kan legitimeres og må opphøre som behandlingstiltak. Etter Hornes tilsvar til undertegnedes innlegg publisert 10 januar (3), er det behov for imøtegåelse.

Ord og makt

Makt i språk kan være vanskelig å oppdage. Tekst, ord og språk er ladet, gir assosiasjoner og trigger følelser. Horne refererer til Lov av 24. juni 2011 nr. 30 om kommunale helse- og omsorgstjenester kapittel 9 i rundskriv 15/2015 fra Helsedirektoratet, og viser til at Helsedirektoratet definerer ståstativ som et «mekanisk tvangsmiddel» (4). Fra et etisk perspektiv er det både vanskelig og ubehagelig å argumentere for opprettholdelse av en intervensjon som settes i en slik ramme. MEN Helsedirektoratet nyanserer, faktisk ikke mer enn ett komma unna Hornes referanse skrives dette: «posisjoneringstiltak som gå- og ståstativ og formstøpte rullestoler vil i utgangspunktet falle innenfor definisjonen, men slike tiltak og hjelpemidler vil i de fleste tilfeller være å anse som helsehjelp (forfatterens utheving), og vil dermed ikke omfattes av kapittel 9». Dette unnlater Horne påfallende nok å opplyse oss om. Slik blir ord makt.

Tall uten kontekst

Horne referer til tall fra NAV (fra 2015) som angir hvor mange unge voksne som har vedtak på ståstativ. Han viser til en betydelig nedgang i antall brukere i ungdom og ung voksen gruppen, og tillegger dette en betydning som styrker hans påstand om at ståstativet ikke har legitimitet.

Vi følger barn, ungdom og unge voksne i et livsløp. Det er soleklart og en selvfølge at tiltak ikke skal opprettholdes år etter år. Tall sier lite uten kontekst, og vi har ikke kunnskap om konteksten knyttet til tallene fra NAV. Det er likevel fristende å spekulere. Ja, nedgangen kan knyttes til en forståelse som Horne argumenterer for, men like gjerne kan tallene reflektere andre begrunnelser knyttet til endring i funksjon, fokus og målområder etc.

Begrunnelser for praksis

Som fysio- eller ergoterapeut utøver vi vår yrkespraksis i en tid som legger til grunn at praksis er kunnskapsbasert. Vi må altså vite hva som virker. Horne vektlegger i sitt tilsvar at det finnes svært begrenset kunnskap fra forskning vedrørende evidens på ståstativ. Dette er vi ikke uenige i. Den manglende forskningsevidens gjelder på mange områder innen vårt fagfelt, og det setter oss i en knipe.

Jeg vil illustrere dette for Horne med et eksempel. I en studie fra 2021 er det gjort en systematisk gjennomgang av 83 systematiske oversikter som omhandler effekt av behandlingstiltak og intervensjoner for barn og unge med cerebral parese (CP) (5). Tatt i betraktning antall artikler indikerer dette en god bredde på behandlingstiltakene. Forfatterne har gjort en systematisk vurdering av metodisk kvalitet, og finner at denne gjennomgående er lav nesten alle artiklene som er inkludert, faktisk for hele 88 %. Vi mangler altså sikker forskningsevidens for nesten ALT vi gjør for barn og unge i denne diagnosegruppen, dessverre.

Så hva gjør vi da, «avlyser» vi alt? NEI, vi lener oss til at en kunnskapsbasert praksis har flere søyler, og at det er en tenke- og arbeidsmåte for å utvikle praksis gjennom systematisk og reflektert bruk av ulike kunnskapskilder (6). Vi skal hele tiden minne oss om at bak ethvert tiltak skal det være en faglig og etisk vurdering og en forankring av tiltaket hos den det gjelder.

Vi skal unngå at denne debatten- med ståstativet som innsats, blir en runddans mellom Horne og undertegnede, så dette tilsvaret blir en avslutning fra min side. Det sies at en avslutning bare er en annen begynnelse. Oppfordrer kollegaer der ute til å starte sin begynnelse - sett temaet på diskusjonslisten. Lykke til!

Referanser

1. Horne, V. Ståstativ og vaterbarn. Fysioterapeuten.no (publisert 1.januar 2023)

2. Horne. V. Å lene seg til ståstativet. Fysioterapeuten.no (publisert 10 januar 2023)

3. Kløve, N. Tiltak og intervensjon- til besvær i en evidensbasert praksis? Fysioterapeuten.no (publisert 5. januar 2023)

4. Helsedirektoratet. 2015. Rettsikkerhet ved bruk av tvang og makt overfor enkelte personer med psykisk utviklingshemming. Lov av 24. juni 2011 nr. 30 om kommunale helse- og omsorgstjenester kapittel 9. Rundskriv IS-10/2015.

5. Kolaski K, Romeiser Logan L, Goss KD, Butler C. Quality appraisal of systematic reviews of interventions for children with cerebral palsy reveals critically low confidence. Dev Med Child Neurol. 2021 Nov;63(11):1316-1326. doi: 10.1111/dmcn.14949. Epub 2021 Jun 6. PMID: 34091900

6. Å bruke forskningsbasert kunnskap i praksis. https://www.forskningsradet.no/siteassets/publikasjoner/2020/bu21_praksis.pdf