Det statiske ståstativet

Skrevet av Vegard Horne, universitetslektor ved bachelorprogrammet i ergoterapi, det helsevitenskapelige fakultet ved UiT, Norges arktiske universitet.

Takk til Nina Kløve ved NorCP som med sitt svar (1) igjen bidrar til å holde en viktig debatt aktuell. Dessverre opplyser hun om at dette blir hennes siste bidrag i debatten. Det er leit da det gjenstår ubesvarte spørsmål. Et eksempel er om NorCP kartlegger barnas meninger om anvendelsen av ståstativ. Det hadde vært interessant å vite sett i lys av hvor viktig det er med brukermedvirkning ved så fysisk inngripende tiltak. Utover dette er det inspirerende å høre fra ulike hold at debatten har skapt diskusjoner på fagfeltet. Jeg ønsker at flere deler sine meninger offentlig.

Definisjonsmakt og avmakt

Kløve har rett i at ord er makt. Språk er meningskonstituerende og bidrar til å skape og opprettholde forståelseshorisonten vår. Dette ble tydelig for meg etter å ha studert begrunnelsestekster for ståstativ til barn. Det ble beskrevet hvordan barnets «tilstand» var i den skrivende stund, og hvordan det enkelte barnet «egentlig» burde være. Ståstativet kunne på bakgrunn av dette tolkes til å være et konkret sted, nesten som et stillas hvor fysisk utvikling, oppvekst og sosialisering skulle konstrueres og kultiveres (2). Jeg mener funnene bekrefter definisjonsmakten blant annet fysioterapeuter og ergoterapeuter besitter. Det er i forlengelse av dette interessant å lese ledende leverandørers informasjonsbrosjyrer om ståstativ (3, 4). Leverandører som tjener millioner av kroner på produkter uten å tilsynelatende utfordres av fagfeltet eller deres hovedkunde NAV. Leverandørene har for øvrig heller ikke noen dokumenter som indikerer kartlegging barnets opplevelse eller mening (5, 6, 7). Tvert imot mener én at det ikke finnes kontraindikasjoner på å bruke ståstativ overfor barn (7). Dette tydeliggjør for meg hvor nyttig det er at ulike meninger kommer frem og utfordres. Dette viser at ulike instanser bør møtes på scenen for en debatt om ståstativets eksistensgrunnlag.

Kløve viser til min unnlatelse om å informere om helheten i Helsedirektoratets (8) beskrivelse av ståstativet som et mekanisk tvangsmiddel. Takk for at dette påpekes og derfor belyser hovedpoenget med mitt opprinnelige debattinnlegg (9). Utelatelsen ble gjort med viten og vilje. Påpekningen fremtvinger hele sitatet og avslører en stadig oppfatning og unnskyldning av ståstativet som et akseptabelt tvangsmiddel siden det tilsynelatende bidrar til det vage begrepet «helsehjelp». Helsedirektoratets sitat kunne ikke satt bedre ord på ståstativets paradoksale eksistens.

Obskur tallbruk

Når det gjelder tallmaterialet fra NAV (10) som beskriver antall ståstativ fordelt på alder mener Kløve at disse presenteres uten kontekst. Det var ikke meningen å påstå noe påfallende ved det dramatiske frafallet kort tid etter myndig alder. Det var heller ikke meningen ved å påstå noe påfallende ved at mønsteret fortsetter hos kull etter kull. Selvsagt er jeg enig i at vi ikke vet noe om årsak. Men i mangel på andre forklarende variabler er det fristende å påpeke et (påfallende) mønster.

Tynne begrunnelser for legitimitet

Kløve innrømmer at evidens for ståstativets påståtte effekter er begrenset. Likevel forsvares anvendelsen. Begrunnelsen fremstår å være en ellers (urovekkende) mager evidens for mye man praktiserer (11). Dette er en påminnelse om at man stadig tar utgangspunkt i selvsagtheter og tradisjon. Er det fordi at man i mangel på noe bedre heller velger å gjøre noe? Erfaringsbasert kunnskap er en viktig søyle i kunnskapsbasert praksis. Men man bør tenke på at «erfaringsbasert» per definisjon kan være synonymt med «anekdotisk». Hvis vi lener oss for mye på fortellinger, får begrunnelse for og anvendelse av ståstativ et tilnærmet religiøst preg. Det er derfor særdeles viktig å belyse påstander med evidens når «vi bare vet» at noe er bra. Man bør virkelig se seg selv i speilet og spørre om det man gjør er «rett». Der kan våre profesjonsetiske retningslinjer være en veileder. Jeg vil påstå at det er få tiltak som er like inngripende som ståstativ i et barns liv. Jeg mener derfor fortsatt at ståstativ mangler legitimitet i et sekulært samfunn.

Avslutningsvis vil jeg berømme Kløves påminnelse om at tiltak skal forankres hos barnet både faglig og etisk. Men jeg er redd for at «faglig» og «etisk» i dette tilfellet dessverre går på bekostning av hverandre, og blir dyrt for barnet.

Referanser

1. Kløve, N. Fag og praksis – når det ikke finnes fasitsvar. Fysioterapeuten.no (publisert 16. januar 2023).

2. Horne, Vegard. Ståstativet – om normalitet og avvik. Et dokumentstudie av begrunnelsestekster for ståstativ til barn. 2015. Mastergradsoppgave. Universitetet i Nordland.

3. Hjelpemiddelspesialisten AS. Ella ståstativ brosjyre. Januar 2023.

4. Etac. R82 Produktark. 2021.

5. Hjelpemiddelspesialisten AS. Ella ståstativ bruksanvisning. 2021.

6. Etac. Utprøvingsprotokoll. R82 Caribou. 01.03.2021.

7. Etac. Pre-sales information. 2020.

8. Helsedirektoratet. 2015. Rettsikkerhet ved bruk av tvang og makt overfor enkelte personer med psykisk utviklingshemming. Lov av 24. juni 2011 nr. 30 om kommunale helse- og omsorgstjenester kapittel 9. Rundskriv IS-10/2015

9. Horne, V. Ståstativ og vaterbarn. Fysioterapeuten.no (publisert 1.januar 2023)

10. NAV Hjelpemiddelsentral. Tallmateriale utlevert til innleggets forfatter.

11. Kolaski K, Romeiser Logan L, Goss KD, Butler C. Quality appraisal of systematic reviews of interventions for children with cerebral palsy reveals critically low confidence. Dev Med Child Neurol. 2021 Nov;63(11):1316-1326. doi: 10.1111/dmcn.14949. Epub 2021 Jun 6. PMID: 34091900