Å lene seg til ståstativet

Skrevet av Vegard Horne, universitetslektor ved bachelorprogrammet i ergoterapi, det helsevitenskapelige fakultet ved UiT, Norges arktiske universitet.

I etterkant av debattinnlegget «Ståstativ og vaterbarn» (1) fra 01.01.23 har det kommet tilbakemeldinger som tilsier at temaet engasjerer. Fundamentalkritikk bør ha den virkningen. Jeg ønsker derfor å takke Nina Kløve for at debattinnlegget oppmuntret henne til å skrive tilsvaret «Tiltak og intervensjon- til besvær i en evidensbasert praksis?» publisert 05.01.23 (2). Samtidig håper jeg at flere deltar i debatten fremover. I dette tilsvaret skal jeg komme med mer informasjon for å nyansere debatten. Samtidig stiller jeg flere spørsmål for ytterligere refleksjon.

Ståstativets eksistens

Når man skal drøfte om, eller hvordan ståstativ i fremtiden skal anvendes – så er det faktisk dets eksistens vi debatterer. Kløve beriker debatten ved å vise til mer forskning. Ironisk nok bekrefter forskningen en uvisshet og tvetydighet omkring dominerende påstander omkring ståstativets påståtte effekter. Er det ikke interessant at det selv etter mange tiårs anvendelse fortsatt er uvisshet om ståstativet faktisk fungerer til sin hensikt? Jeg utfordrer den enkelte til selv å lese kildene det refereres til.

Paleg (3) fant at det å stå i ståstativet én time hver dag i fem dager kan ha en viss effekt på enkelte kroppsfunksjoner. Andre studier sett på av McLean et al. (4) viste at hvis barn stod i ståstativ 2-3 timer, syv dager i uken ville også dette gi resultater. Hvorfor skal man da bare nøye seg med én time hvis man ser andre positive effekter med lengre økter i ståstativet? Utfordringen ved ståstativ, og hovedpoenget med det opprinnelige debattinnlegget, er at det er altfor mange «kan» til at det legitimerer anvendelsen. Det bør også være av relevans at Helsedirektoratet definerer ståstativet som et «mekanisk tvangsmiddel» (5). Kategorien defineres blant annet ved at det er noen av de mest inngripende tiltakene da det hindrer bevegelsesfrihet. Altså vil ståstativet som av mange sies å skape frihet hindre nettopp dette. Og jeg spør igjen – er anvendelsen verdt den menneskelige kostanden? Får barna en bedre livskvalitet?

Myndiggjøringens paradoks

Tallmateriale fra NAV Hjelpemiddelsentral (6) viser et tydelig mønster. Det er en drastisk reduksjon i antall ståstativ fra året brukerne fyller 17 år. I 2015 var det 13 personer i aldersgruppen 17 år som brukte ståstativ. Fem år senere var det ingen som brukte ståstativ lengre. Av 16 personer på 17 år som brukte ståstativ i 2016 var det kun én som brukte dette fem år senere. Hvorfor er det slik? Kan det være at etter hvert som de har blitt myndige selv velger bort ståstativet? Eller har ståstativene fungert så bra at det ikke er behov for det lengre?

Kløve nevner en studie (4) som viser at hvis ståstativet integreres i aldersrelevante og meningsfulle aktiviteter, kan det bidra til økt funksjon og deltakelse. For meg er det tankevekkende at et barn forventes å være oppreist for å kunne delta i en meningsfull aktivitet. Det samme gjelder forventningen om at barn må stå oppreist for å kunne ha en adekvat sosial interaksjon. Sier ikke det mer om de sosiale omgivelsene enn om barnet selv? Når det såkalt «normale barnet» er referansepunktet – vil barnet som avviker noen gang fremstå som godt nok?

Hvilken medvirkning?

Kløve understreker at barn har lovfestet rett til medvirkning i beslutningsprosesser og utforming av tiltak. Men vet vi i hvilken grad dette faktisk gjøres ved implementering av ståstativet? Er dette noe for eksempel noe som kartlegges gjennom NorCP? Hva hvis barnet sier at det absolutt ikke vil stå i stativet – slipper det da?

Et konkret forslag til å få tak i dette kan være at NAV Hjelpemiddelsentral kunne hatt et eget vedlegg til hjelpemiddelsøknader om ståstativ. Dette med hensikt å dokumentere barns reaksjoner, opplevelser og meninger. Slik kan man bidra til ansvarliggjøring av de som implementerer ståstativet. Det vil også bidra til å danne grunnlag for å kartlegge barns faktiske meninger om ganske inngripende tiltak også i Norge.

Kløve spør hva man skal lene seg til når man ikke kan definere «sannheten». Ironien blir jo at man i dette tilfellet lener seg til den faglige krykken ståstativet fortsetter å være.

Referanser

1. Horne, V. Ståstativ og vaterbarn. Fysioterapeuten.no (publisert 1.januar 2023)

2. Kløve, N. Tiltak og intervensjon- til besvær i en evidensbasert praksis? Fysioterapeuten.no (publisert 5. januar 2023)

3. Paleg GS, Smith BA, Glickman LB. Systematic review and evidence-based clinical recommendations for dosing of pediatric supported standing programs. Pediatr Phys Ther. 2013 Fall;25(3):232-47

4. McLean, LJ, Paleg, GS, Livingstone, RW. Supported-standing interventions for children and young adults with non-ambulant cerebral palsy: A scoping review. Dev Med Child Neurol. 2022; 00: 1– 19.

5. Helsedirektoratet. 2015. Rettsikkerhet ved bruk av tvang og makt overfor enkelte personer med psykisk utviklingshemming. Lov av 24. juni 2011 nr. 30 om kommunale helse- og omsorgstjenester kapittel 9. Rundskriv IS-10/2015.

6. Statistikk utlevert til V. Horne på forespørsel. Tallmaterialet viser antall brukere, aldersfordelt i årene 2013-2022.