Felles nordisk fysioterapeut i Sotsji

Hun kan ikke stå helt stille. Hun speider oppover den bratte alpinbakken som ender her nede ved målområdet. Stemningen og støyen fra tilskuerne stiger adskillige desibel i takt med at skiløperne kjemper seg ned bakken.

Først de synshemmede, som har en ledsager foran seg. Deretter er det de stående og de amputerte. Til slutt kommer de sittende - sitskierne, mange med ryggmargsskader. En av dem er en av to norske deltakere, Thomas Jacobsen.

Han kommer i mål til stor jubel fra tilskuerne. For å gi litt ekstra hilser han til publikum – og faller overende.

Dorthe Bjerre Krogh tenker med en gang: «Shit, bare det ikke har skjedd noe alvorlig». Hun er fysioterapeut for de nordiske alpindeltakerne i Sotsji, inkludert Thomas Jacobsen. Hun hjelper ham med en gang for å finne ut hva som må gjøres.

– Jeg står i målområdet og venter på at de nordiske utøverne skal komme ned. Thomas falt overende rett etter målstreken. Da lærte jeg at jeg først kan slappe av når de står helt stille ved siden av meg, sier hun.

Resten av dagen brukte hun på å få ham fra bakken til poliklinikken, gjennom CT-scanning, m.m. Han har slått noen ribben og har en forslått skulder, men det er ingen brudd.

Supert samhold

«Five nations – One Team» er et samarbeid mellem alpinlagene fra Norge, Danmark, Sverige, Finland og Island. I alt ni utøvere deler fysioterapeut, lege, trenere, smørere og teknikere. Ambisjonen er å gi de 31 nordiske alpinistene og lederne best mulig støtte og service.

41-årige Dorthe Bjerre Krogh har vært med til PL som fysioterapeut siden Athen i 2004, og for henne er det nye nordiske samarbeidet veldig positivt og givende.

– Dette er skikkelig bra. Hvis vi skulle dratt til PL hver for oss, kunne det fort bli trangt. Det å utveksle ressurser er fantastisk. Våre bannere med «Five Nations – One Team» har fått stor oppmerksomhet fra andre land, som ser det som en unik idé. Vi har hatt et supert samhold, bodd i samme bygning og har innredet et fellesrom med tv, kjøleskap og andre ting vi trenger. Der har vi møttes hver dag, og både det faglige og det sosiale har fungert bra.

Hun har for det meste behandlet de to norske og de to danske alpinutøverne. Det har vært travle dager, med flere besøk på poliklinikken hos de russiske legene og sykepleierne.

For Thomas Jacobsen har hun vært uunnværlig:

– Det har vært fantastisk å ha Dorthe her. Hun har hatt nok å gjøre med alle deltakerne. Det at hun er her, gjør at jeg ikke trenger å fokusere så mye på skader og behandling. Mitt fokus har vært å kjøre på ski. Jeg falt stygt under trening, og hun ga meg behandling flere ganger om dagen. Uten denne behandlingen, kunne jeg ikke ha kjørt Super G. Dorthe er uerstattelig, understreker Jacobsen.

PL er det største

For Thomas har «One Team» gitt en bedre PL-opplevelse.

– Opplevelsen ville ikke ha vært den samme uten «One Team». Herfra kan vi utvikle det til noe enda større. Som utøvere gjør det oss sterkere, fordi laget er sterkere, sier han.

Thomas Jacobsen er 26 år gammel.  I 2008 ble han taklet hardt bakfra i en innebandykamp, og han ble lam fra livet og ned. Han debuterte på det norske landslaget i kjelkehockey i oktober 2009, og laget vant bronse ved PL i 2010 i Vancouver. I 2011 ble han skadet i en landskamp mot USA, og han ble lam fra halsen og ned.

Med stor vilje har han trent seg opp og begynt med sitski. I Sotsji deltok han i tre disipliner.

– Alle verdens beste er her. Vi bor og spiser sammen, og vi får det beste. Å være med og høre 15.000 tilskuere heie på deg er helt vilt. Etterpå skriver man autografer og blir intervjuet. PL er en boble, et vakuum av det beste i idrettsverdenen. Men når du kommer hjem, er det helt tomt. Der er det ingenting. Det kan være vanskelig, sier han.

Thomas ser nå framover mot PL i Sør-Korea om fire år, men hans helt store drøm er et eventuelt PL på hjemmebane i Oslo i 2022.

– Oj, oj. Drømmen om hjemmebanegull i Oslo, den tanken er farlig. Mye kan skje på fire år, men jeg er ikke gammel i 2022. Vi får se, sier han med et stort smil.

Kjenn din funksjonshemming

Som fysioterapeut må du selvsagt ha erfaring med funksjonshemmede for å bli med til PL. Det har Dorthe. Både fra sommer- og vinter-PL.

– Jeg har opparbeidet meg mye fagkunnskap gjennom erfaring. I tillegg til de faglige grunnkunnskapene, må man lære å analysere spesifikke funksjonshemninger, og hva de betyr for utøverne. Dette må kombineres med skadeprofilen for de enkelte idrettene, understreker Dorthe Bjerre Krogh.

Man skal også  ha kjennskap til forskjellige skadeprofiler og hva de typiske skadene er.

– For stående utøvere er det skader i knærne og beina, mens sitskierne sliter med skader i skuldre, kravebein og armer. Er man lammet fra brystet og ned, må jeg ha kunnskap om symptomer, fordi de er annerledes enn hos andre utøvere.

Foruten fysioterapispesifikke grunnkunnskaper og erfaring, har hun tatt flere kurs innen idrettsfysioterapi, kombinert med kunnskap om funksjonshemninger og skadeprofiler. Dessuten deltar hun på kurs og konferanser i regi av Den Internationale Paralympiske Komite’s (IPC).

– IPC gjør en del forskning på blant annet skader, og der henter jeg mye kunnskap. De har også konferanser om skader og andre temaer under lekene, sier Dorthe Bjerre Krogh.

Tett på sporten

Hun kom inn i PL-verdenen ved å være på riktig sted til rett tid.

– Jeg jobbet på en klinikk for ryggmargsskadde. De trengte en fysioterapeut, og jeg sa ja. Så blir man jo engasjert. Og det å merke at folk har bruk for kunnskapene dine er en veldig god følelse!

I dag jobber hun på Nordsjællands Hospital, avdeling for nevrorehabilitering. Før det var hun ti år i en privatklinikk for idrettsskader. Det er sin egen ferie hun bruker på PL, mot en mindre godtgjørelse.

– Det er det verdt! Å få lov til å være fysioterapeut på denne måten er helt fantastisk. Det å være så tett på sporten, å stå nede i målområdet. Jeg får helt frysninger. Det er ubeskrivelig, sier Dorthe Bjerre Krogh.

Med seg hjem har hun en kjempeopplevelse – sportslig, sosialt, faglig og kulturelt fra Russland. Nå ser hun fram til nye faglige opplevelser med idrett for funksjonshemmede, gjerne med enda mer samarbeid på tvers av de nordiske grensene.