Det er sol ute og lav, spent summing i auditoriet på OsloMet denne augustdagen i 2019. Noen snakker med sidemannen, andre ser seg litt søkende rundt. Alle i rommet er ferske fysioterapistudenter. Våren før hadde de fire studiestedene som tilbyr fysioterapi, mistet en fjerdedel av de i alt 435 studentene som startet opp med studiet tre år tidligere. Høyest andel hoppet av i Oslo, mens flest fullførte i Bergen.
Fysioterapeuten spør tilfeldige studenter om vi kan følge dem gjennom første studieår. Tre sier ja. Instituttet på OsloMet får finansiering for 175 plasser det første året, men tar inn enda flere fordi de tidligere har erfart at flere studenter slutter i løpet av studietiden. Måltallet, eller minstetallet, som Kunnskapsdepartementet har satt for uteksaminering fra OsloMet er på 134 kandidater.
Hospiterte
Malin Halvorsen forteller at hun spurte hjemkommunen Drammen om hun kunne hospitere i noen dager hos en fysioterapeut, før hun bestemte seg for å søke på fysioterapi.
– Jeg fikk være med både fysioterapeut i hjemmetjenesten og på en klinikk. Jeg liker eldre, og ønsker å jobbe med dem. Jeg følte det var en givende jobb etter hospiteringen, og tenkte at det er dette jeg ønsker å drive med, forteller hun.
Ved siden av henne sitter Marte Fjellestad, som sier hun søkte på fysioterapi fordi hun er glad i fysisk aktivitet. Hun ser blant annet for seg å jobbe med barn og unge.
– Det utfordrende med å være fysioterapeut vil nok være om pasienter du har, ikke kan bli bedre. Det blir nok litt utenfor komfortsonen min å ta på noen i starten, men det blir vel mer naturlig etter hvert. Jeg tror det blir en del pugging, og det gruer jeg meg til.
Helt øverst i auditoriet sitter Haakon Flinstad, som har kommet inn på studieretning mensendieck, og er litt skeptisk til akkurat det. Han vet lite om studieretningen, og det er idrettsfysioterapeut han ønsker å bli.
– Jeg er interessert i trening og i kroppen, og vil ha en jobb som er praktisk rettet, sier Flinstad.
Ferdighetstrening
Vi spoler en uke fram i tid – til første ferdighetstrening. Nå er Flinstad mer fornøyd, og sier han hører at blant annet den erfaringen mensendieckfysioterapeutene får med gruppeinstruksjon, kan være ganske lukrativ i arbeidslivet.
Haakon Flinstad.
– Jeg har stor tro på opptrening som behandlingsform og å bygge støttemuskulatur, sier han.
Halvorsen og Fjellestad er i gang med å lære de første manuelle teknikkene, og blir kastet rett uti å ta på folk de ikke kjenner. Begge synes det går fint. Læreren spøker med at «dette er det eneste stedet vi faktisk kan si at vi har skjeletter i skapet», før hun sukker litt og sier at det alltid mangler en eller annen del på skjelettene på slutten av studieåret.
– Hvordan dere selv oppfører dere, vil påvirke pasienten, understreker læreren, og ber studentene om å skrive en refleksjonslogg.
Mye pugging
Månedene går. Det er lite snø utenfor vinduene på OsloMet, selv om det er midt på vinteren og halvveis i første studieår. Hvordan går det med de tre? Fjellestad synes det er ekstremt mange ord å pugge i anatomien.
Marte Fjellestad.
– Det er bra vi får mer funksjonstesting og ferdighetstrening framover. Det er blitt ganske naturlig å ta på andre nå. Det er ikke alltid så lett med funksjonstestingen – det ser så lett ut når lærerne gjør det, så glemmer jeg hvordan jeg skal gjøre det. Det eneste som er annerledes enn jeg trodde, er at det er mye fokus på eldre – jeg trodde det skulle være mer spredt på de ulike aldersgruppene. Jeg visste heller ikke at det ble så mange detaljer å lære seg. Nå tenker jeg innimellom «hvordan skal jeg klare dette?», sier hun. Fjellestad sier at enkelte har sluttet på studiet.
Mange latinske navn
Flinstad synes at det er litt vanskelig å palpere riktig.
– Du må ha kunnskap om anatomi, så det er jo en motivasjon for å lære. Da vi skulle lære om holdningsundersøkelser i september, sto vi i boksershorts foran de andre i gruppa. Det var uvant, vi kjente jo ikke hverandre. Nå er vi ikke redd for å ta på hverandre lenger.
– Jeg har vært på praksis på sykehjem, og mitt inntrykk er at mange eldre ikke er like motiverte for å bidra i egen trening som for eksempel yngre idrettsutøvere er. Derfor er fortsatt planen min å jobbe innen idrett. Studiet har så langt vært slik jeg trodde det skulle bli, jeg har ikke tenkt på å slutte.
Halvorsen ser at det blir tøffe år.
– Puggingen til anatomieksamen er verre enn jeg hadde trodd. Det er et sjokk med alle de latinske navnene. Det går i regler på forbokstaver, som «Pene Ben Lokker Mange Gutter» for å huske musklene på innsiden av låret i rekkefølge, og «She Likes To Play, Try To Catch Her» for mellomhåndsbeina. Men alt jeg lærer er interessant, og jeg føler at jeg har valgt riktig yrke.
– Jeg hadde siden forrige prat tenkt på at dette ikke var helt det jeg hadde lyst til å jobbe med, men planen var å fullføre studieåret. Til påske strøk jeg på anatomieksamen, og da røyk motivasjonen. Jeg sluttet rett etterpå, sier hun.
Fjellestad sier at hun syntes det ble litt mye fokus på eldre.
– Jeg liker anatomi og menneskekroppen, men hadde ikke tålmodighet til å jobbe med fysioterapi. Jeg trenger mer fart og spenning. Nå søker jeg meg inn på paramedics, sier hun.
Korona påvirket funksjonstesting
Haakon Flinstad er fortsatt fornøyd med studiet og gleder seg til andre studieår.
– Det ble veldig spesielt med korona. Vi skulle egentlig hatt mye trening i manuelle ferdigheter denne våren. Så ble det isteden lesing, youtube-videoer og å teste det ut på andre i samme kohort. I mitt tilfelle betød det at jeg måtte øve meg på broren min. Vi skal få en workshop senere for å få øvd oss mer, ellers er det vanskelig å vite om du gjør ting riktig.
Savnet impulser
Den tredje studenten, Malin Halvorsen, er i likhet med Marte Fjellestad ikke å se på fysioterapistudiet i høst. Hun har ikke sluttet, men tatt permisjon.
– Da koronaen slo til, ble det en fin tenkepause for min del. Jeg søkte meg inn rett etter videregående skole, og følte at andre studenter hadde opplevd mer, fått flere impulser og perspektiver, før de begynte på fysioterapi. Jeg valgte å ta permisjon rett før anatomieksamen og bestemte meg for å jobbe med utviklingshemmede i noen måneder. Nå tar jeg ett år på friluftslinja på en folkehøgskole. Jeg liker ellers studiet og planen er å ta fatt igjen til neste år.
– Ikke riktig yrke
Tall fra Norsk senter for forskningsdata (NSD) for de siste fem årene viser at hver fjerde fysioterapistudent slutter i løpet av studietiden. Av den grunn tar studiestedene inn flere studenter enn måltallet.
Studielederne sier at de ikke har rutiner for å hente inn årsaker fra de som slutter.
– Inntrykket er at noen slutter fordi de finner ut at yrket ikke passer for dem. Enkelte får tilbud om annen studieplass kort tid ut i studiet, som medisin. Noen mestrer ikke studiet, og andre søker permisjon på grunn av endret livssituasjon, sier Steinar Hummelsund ved Høgskulen på Vestlandet.
Også leder for FYSIO Norge Hanna Norheim tenker at dette er viktige grunner.
Hummelsund er spent på hva endret undervisning på grunn av korona vil gjøre med frafallet.
Lite misnøye med studieopplegget
Ved Norges arktiske universitet UiT oppgir de at de i liten grad får tilbakemelding om misnøye med studieopplegget.
Instituttleder Hege Bentzen ved OsloMet viser til en NIFU-rapport fra 2019 som har gått gjennom forskning på området.
– Denne gjennomgangen viser at man finner flest forklaringer på individnivå. Relativt få studier forholder seg til årsaker som er relatert til institusjonen eller utdanningssystemet som helhet, sier hun.
Studielederne sier at siden det kan synes som at mye av frafallet skyldes personlige årsaker mer enn studieopplegget, er det utfordrende å vite hvordan de skal kunne jobbe mot frafall.
– Vi skulle ønsket at frafallet var lavere. Samtidig – gitt at hovedårsaken er at yrket ikke passer for deg – vil det ikke være rett å prøve å overtale studentene til å fullføre for enhver pris, mener Nikolaisen.
