Illustrasjonsfoto: colorbox.com
Trening kan påvirke kreftsvulster
Ny forskning peker i retning av at fysisk trening kan bidra til å tilrettelegge for at kjemoterapi og strålebehandling fungerer bedre, og til å bremse veksten av visse typer kreftsvulster.
Forsker Tormod Skogstad Nilsen ved Norges Idrettshøgskole har blant annet studert effekten av styrketrening blant prostatakreftpasienter under hormonbehandling, og ifølge Nilsen kan det tenkes at enkelte kreftceller påvirkes i større grad av trening enn andre, skriver nhi.no.
Gjennomstrømming
Nilsen er klar på at man ikke vet hva som kjennetegner kreftceller som er sensitive for treningsstimuli per i dag, både strålebehandling og cellegift er avhengig av god blodgjennomstrømming i svulsten. Her kan det ligge et potensiale.
- Strålebehandling er avhengig av oksygen i svulsten for at den skal fungere. I dag blir røykere ofte bedt om å kutte ned røyken før strålebehandling, fordi det hemmer blodgjennomstrømningen som igjen fører til at det er mindre oksygen i svulsten. Dyrestudier har vist at trening fører til bedre blodgjennomstrømning til svulsten, og dette kan gjøre at strålebehandling kan få bedre effekt. Det samme kan tenkes ved cellegift – ved at man får «levert» cellegiften til en større andel av svulsten hvis blodgjennomstrømningen er bedre, sier Nilsen til nhi.no.
Positive resultater
De fleste studiene som har sett på treningens effekt på kreftsvulster er gjort på dyr, men det finnes også noen få studier gjort på mennesker. Blant disse er en lovende randomisert-kontrollert studie gjort på menn med prostatakreft i lavrisikogruppen, ifølge Nilsen.
Forsøkspersonene ble delt i to grupper, hvor den ene skulle mosjonere og gjøre noen endringer i kostholdet mens kontrollgruppen skulle leve som før. Etter tolv uker viste det seg at 49 personer i kontrollgruppen måtte starte med behandling fordi svulsten vokste, mens ingen i treningsgruppen måtte gå til dette skrittet.
- Dette er en indikasjon på at trening virker positivt på kreftsvulsten, men vi trenger helt klart flere studier før vi kan konkludere med eventuelle effekter hos mennesker, understreker Nilsen.