Forsker Ynge Røe og fysioterapeut Elisabeth Thornes mener god informasjon til skulderpasienter er viktig.
Forsker Ynge Røe og fysioterapeut Elisabeth Thornes mener god informasjon til skulderpasienter er viktig.

– Bør gi veiledet selvhjelp til skulderpasienter

Fysioterapeuter bør gå mer i retning mestring, aktiv pasientundervisning og veiledet selvhjelp, når de møter pasienter med skuldersmerter, mener forsker.

Publisert

Nylig publiserte Fysioterapeuten en vitenskapelig artikkel om oppfølging av pasienter med subakromiale smerter. Der skriver Yngve Røe ved OsloMet blant annet at øvelser og manuell behandling ikke er å anse som en effektiv kur for skuldersmerter, at studier ikke har gitt oss sikker kunnskap om at dette virker bedre enn realistisk placebobehandling.

– Det er skjedd mye nytt og spennende på skulderfronten. Mye peker i samme retning som med ryggsmerter – at det er biopsykososiale årsaker. Fysioterapeuter trenger dypere kunnskap om kommunikasjon, om teknikker rundt veiledet selvhjelp og undervisning for å fremme pasientenes helsekompetanse. Pasienten hjelpes til å få en dypere forståelse i hva skulderproblematikken består i, hva de selv kan gjøre og hvordan de skal ivareta adferden videre, sier han.

Røe understreker at det ikke er slik at pasientene skal klare seg selv eller bare få et ark i hånda. Oppfølgingen av pasientene må være god selv om de gjør mange av aktivitetene på egenhånd.

Fokuserer på pasientens bevegelsesstrategier

Elisabeth Thornes er fagkoordinator i fysioterapiavdelingen på Martina Hansens Hospital og har sammen med kollegaer vurdert Røes uttalelser. De er helt enige i at pasientene trenger god og forståelig informasjon om hvordan de selv kan trene og bruke armen for å få det bedre.

– Vi bruker alltid god tid på kommunikasjon og individuelt tilpasset pasientundervisning, og vurderer behovet for øvelser og manuell behandling i hvert enkelt tilfelle. Vi må knytte disse elementene tett sammen i behandlingen av pasientene, sier hun.

Thornes forteller at i undersøkelsen fokuserer de på pasientens funksjon og hvilke strukturer som eventuelt hemmer en mer funksjonell bruk av skulderen.

– På bakgrunn av pasientens historie og denne undersøkelsen vil en skulderbehandling være forskjellig fra pasient til pasient, også med tanke på dosering og grad av oppfølging, sier hun.

Røe mener at fysioterapeutene bør tenke nytt om dosering, at det ikke er nødvendig å gi øvelser pasienten skal gjøre to til tre ganger hver dag.

– Det kan heller være to til tre ganger i uka. Kanskje blir progresjonen lavere, men det blir lettere å innlemme det i vanlig trening og sikre at pasienten ikke går lei etter to uker.

Thornes understreker at valg av øvelser og dosering vil være avhengig av flere ting, blant annet hvor plaget pasienten er, og hvor man er i behandlingsforløpet.

Lengre utdanning

Røe mener at pasienter, etter undervisning og veiledning i starten, kan ta mer ansvar selv og bare få oppfriskningssamtaler innimellom – kanskje over video. Dette er Thornes helt enig i, men understreker hvor viktig det er med en kontinuerlig vurdering av pasientens behov, for å nå behandlingsmålet.

Røe tenker at fysioterapiutdanningen er veldig praksistung nå, og at fire år er for lite.

– Mer kunnskap om veiledet selvhjelp må inn. Mye peker i retning av at vi trenger en femårig utdanning, sier han.

Thornes er enig i at det kognitive aspektet i den individuelle behandlingen er viktig, og like viktig som en god funksjonsvurdering innledningsvis.

– Vår oppfatning er at den individuelle undersøkelsen i praksis ikke blir lagt til grunn ved valg av øvelser og dosering. Dette er slik vi ser det, noe av det viktigste som skiller oss fysioterapeuter fra personlige trenere uten helseutdanning-bakgrunn – og derfor særlig viktig å legge vekt på i utdanningen, sier hun.